Når barnebyene fases ut, blir hjelpen bedre

Eghosa Erhumwunse Eghosa Erhumwunse Eghosa Erhumwunse Landdirektør i SOS-barnebyer Nigeria

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Jeg merker meg engasjementet rundt beslutningen til SOS-barnebyer Norge om å fase ut den tradisjonelle fadderordningen og støtten til barnebyer.  

Gjennom debattinnlegg i Panorama er det uttrykt bekymring for om de mest sårbare barna vil miste tilbudet.

Jeg skjønner og anerkjenner at det kan være vanskelig for noen å forstå hvorfor SOS-barnebyer vil endre en modell som i mange år har fungert godt. Både i kommunikasjon med givere og fordi den har gitt gode resultater for enkelte barn.

Som landdirektør i Nigeria, et av verdens mest folkerike land, gir jeg like fullt min fulle støtte til denne endringen. Her vil jeg forklare hvorfor.

Bedre løsninger vil hjelpe flere

Først og fremst håper jeg at dette debattinnlegget kan bidra til å rette oppmerksomheten der den bør være: Hvordan kan vi best sikre god og effektiv omsorg for flest mulig barn?

For meg, som leder av SOS-barnebyer Nigeria, er dette et helt grunnleggende spørsmål. Det er det jeg arbeider for hver dag, og som jeg alltid må jobbe for å finne bedre løsninger på.

Nigeria har anslagsvis 240 millioner innbyggere. Av disse har nesten 20 millioner barn mistet omsorgen fra én eller begge foreldre. I tillegg lever millioner av barn i sårbare familier. 

Vi kan derfor ikke slå oss til ro med løsninger som gir gode resultater for noen få. Vi er nødt til å finne stadig bedre og mer effektive løsninger som når flest mulig. 

Les også: SOS-barnebyer bryter med moderorganisasjonen

En modell med risiko 

Vi må også finne løsninger som – både i dag og i fremtiden – styrker ulike lands ansvar og mulighet til å ta vare på egne borgere. I stedet for å bygge parallelle og bistandsdrevne strukturer, må vi styrke lokale og nasjonale omsorgssystemer.

Barn trenger mer enn bare et sted å bo. De trenger kjærlighet, trygghet, kontinuitet og stabilitet. Fremfor alt trenger de å vokse opp i et så naturlig miljø som mulig, i en familie eller i sitt lokalsamfunn.

Det afrikanske kontinentet kan være fattig på penger, men det er rikt på tradisjoner. Tradisjonell omsorg for foreldreløse barn i Afrika har historisk vært basert i storfamilien og i lokalsamfunnet, med prinsippet om at ingen barn egentlig er foreldreløse så lenge de har slektninger eller en landsby. 

Medlemmer av storfamilien tok barna inn i sine hjem, slik at de kunne forbli knyttet til lokalsamfunnet, kulturen og arven sin.

Les også: Hvem er SOS-barnebyer til for nå?

Når disse familiene møter utfordringer eller befinner seg i en sårbar situasjon, er det viktig å støtte og styrke dem av hensyn til barnet. 

Dette sikrer at barnet beholder sin tilhørighet i fellesskapet, noe som er avgjørende ikke bare i barndommen, men også senere i livet. Særlig med tanke på mangelen på tilstrekkelige offentlige sikkerhetsnett. 

Tradisjonelle barnebyer, der barn bor sammen i institusjonslignende enheter, har i mange tilfeller gitt barn et tryggere alternativ til et liv på gaten eller uten omsorg. Samtidig innebærer modellen en rekke risikoer. Den er kostbar og dårlig tilpasset dagens beste praksis innen barnevern.

Dagens beste praksis vektlegger derimot forebygging, familiegjenforening og støtte til barn i egne familier eller hos kjente omsorgspersoner.

I Nigeria samarbeider vi med myndighetene for å støtte, påvirke og bidra til deres pågående endringer av omsorgssystemet. 

Vi mener dette er en langt bedre, mer effektiv og fremtidsrettet måte å arbeide på enn å binde kunnskap, kapital og omsorg til lukkede barnebyer – som når langt færre barn enn vi kan gjøre dersom ressursene brukes annerledes. 

Les også: Styreleder urolig etter SOS-bruddet

Jobber fortsatt for de mest sårbare 

Ved å gå bort fra barnebyene, men også den tradisjonelle faddermodellen, har SOS-barnebyer Norge tatt modige og viktige steg for å styrke lokalt eierskap, redusere administrative kostnader og kanalisere midler dit behovene er størst.

Fra Nigerias perspektiv vil dette på sikt gi bedre resultater, og gjøre oss i stand til å nå langt flere barn og familier som trenger støtte. Jeg forstår og respekterer bekymringene som er uttrykt for barn med sammensatte omsorgsbehov, for søsken som ikke bør skilles og for barn som trenger omfattende oppfølging.

Samtidig er det viktig å understreke at vi ikke går bort fra å tilby trygge og stabile omsorgsløsninger for barn som ikke kan bo hos sine biologiske familier. Men vi må sikre at disse omsorgsløsningene er bærekraftige, kvalitetssikrede og integrert i lokalsamfunnene, snarere enn institusjonelle og kostbare barnebyer. Vi må også sørge for at omsorgsløsningene skjer i samarbeid med det aktuelle landet eller lokale myndigheter. 

Det er også viktig å erkjenne at fadderrelasjoner har betydd mye for mange givere. Samtidig har jeg stor tillit til at norske givere først og fremst er opptatt av å gi god og effektiv hjelp til barn. Jeg tror ikke de ønsker at innsamlingsmetoder skal styre hvordan omsorgen for barn organiseres. 

Det handler om å ta ansvar 

Når vi nå står overfor store globale utfordringer, der bistandsbudsjetter kuttes og mer oppmerksomhet og midler rettes mot USA og Europa, må vi som jobber med bistand være modige.

Vi må tenke innovativt for å nå mange flere barn med begrensede ressurser. Det handler ikke om å svekke solidariteten mellom partnere, men om å finne smartere og mer bærekraftige måter å samarbeide på.

Å binde midler opp i kostbare barnebyer, når de samme midlene kan hjelpe langt flere barn gjennom partnerskap, familiebasert omsorg og forebygging, er ikke i tråd med dette ansvaret.

Jeg vil derfor oppfordre alle parter til å holde fokus på målet vi deler, nemlig at ingen barn skal vokse opp alene. At alle barn skal ha trygg, kjærlig og bærekraftig omsorg.

Gjennom samarbeid om nyskapende, lokalt forankrede og langsiktige løsninger, kan vi sammen skape en bedre fremtid for barna som trenger det mest.