NORAD vil skolere seg selv – med vekt på lokalkunnskap
Hvorfor velger en del land i Sør løsninger som for oss virker helt ufornuftige? Hvordan forholder man seg til giverlands politikk på en konstruktiv måte, uten å måtte gi avkall på universelle verdier? NORAD vil nå dyktiggjøre seg selv på å analysere og debattere årsakene til hvorfor mange regjeringer i Sør ikke føler mer ansvar for å bekjempe fattigdom i egne land.
Britisk notat. Et diskusjonsnotat fra DFID - britenes NORAD - om at bistanden må legge mer vekt på å få innsikt i de lokale, politiske spill har vakt interesse blant giverne. NORAD setter denne høsten i gang en seminarrekke hvor de vil se nærmere på godt styresett og mottakeransvar.
- Vi håper at vi med disse seminarene skal få til en større diskusjon om politikken i våre samarbeidsland, sier leder for Utredningsenheten i NORAD, Thorbjørn Gaustadsæther.
Han mener det er viktig å bruke mer tid på å forsøke å forstå hvorfor politikken blir som den blir, slik at en som giver kan bli bedre i stand til å møte utfordringene.
Surfer på «understrømmer». - Er for eksempel den stille støtten Zimbabwes president Robert Mugabe får fra flere andre afrikanske ledere uttrykk for at Mugabe spiller på understrømninger i samfunnet som går på at afrikanerne er trøtte av at de ikke får sette dagsorden? spør Gaustadsæter.
Han mener likevel at Zimbabwe er et eksempel på et land med en politikk som giverland ikke kan godta.
- Rett og slett fordi Mugabe fører en politikk som gjør at befolkningen i Zimbabwe får det stadig verre, sier Gaustadsæter.
Utfordrer tradisjonelle verdier. DFIDs diskusjonsnotat tok utgangspunkt i en erkjennelse blant flere givere - deriblant Norges utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson og den tidligere nederlandske utviklingsministeren Eveline Herfkens - om at det er mye enklere å si hva som må gjøres for å redusere fattigdom enn hvordan dette skal gjennomføres i praksis. Notatet, som er skrevet av DFID-direktør Sue Unsworth, utfordrer de tradisjonelle forklaringsmodellene for at forventet utvikling uteblir og spør om det er andre årsaker enn for eksempel manglende politisk vilje, motvilje mot reformer eller mangel på ressurser, som hindrer utvikling.
Intrikate spørsmål. Noen av spørsmålene som reises er:
• Hvorfor har ikke demokratiet ført til at de fattige kommer mer til orde, for eksempel i et land som India hvor demokratiet har fungert i over 50 år og hvor de fattige faktisk stemmer?
• Hvorfor blir korrupte politiske ledere gjenvalgt til tross for at befolkningen har kunnskap om og uttrykker sinne over de ødeleggelsene som korrupsjonen forårsaker?
• Hvorfor viser mange regjeringer i utviklingsland liten vilje til å oppmuntre til generell, økonomisk vekst og implementere reformer som kan føre til dette?
Unsworth, mener slike mer grunnleggende analyser av det lokale politiske spillet er viktig for bedre å kunne målrette bistanden.
Patron-klient. Som en av mange årsaksforklaringer peker Unsworth på hvordan den klassekampen som førte til at folk fikk stemmerett og ble deltakere i politiske prosesser her i Vesten, ikke har foregått i mange utviklingsland. Her har den politiske mobiliseringen i større grad vært motivert ut fra personlige ønsker, hvor den politiske støtten er bygd opp rundt et klientnettverk framfor et politisk partiprogram. DFID-direktøren mener slike patron-klient-forhold har vært særlig ødeleggende for Afrika, blant annet fordi slike systemer skaper grobunn for korrupsjon.