Er du en slacktivist?

– Jeg forstår ikke hvorfor norsk ungdom bruker så lite tid på å kjempe for andres rettigheter ute i verden. Få utnytter mulighetene vi har til å engasjere oss, unge i Norge har masser av ressurser, tilgang til gratis utdanning, til å reise og daglig kontakt med resten av verden. Men de griper ikke muligheten til å gjøre en forskjell, sier Linda Noor, leder i tenketanken Minotenk.

Seminaret Ungdomsopprøret som forsvant på Munch- museet 13. august slår hardt mot 20-åringene. De beskyldes for å være slacktivister – de som sitter på nett, aktive bare med pekefingeren når de heftig og begeistret trykker like på en kampanje mot urettferdighet, for så å poste siste oppdatering fra ferieturen til Kreta. Lenke- gjengen har blitt en like- gjeng, sies det.

I panelet sitter også utenrikskommentator Simen Ekern som mener de unge i Norge har det for bra til å bry seg.

– Men hvordan skal de få tid til å engasjere seg når de må prestere og være best i alt hele tiden? De må være pene, veltrente, flinke på skolen, til og med lykkelige skal de være, undrer debattredaktør i VG Hanne Skartveit.

Bedre før

Sosiolog Gunnar Aakvaag fra Universitetet i Tromsø er ikke like forståelsesfull. Han snakker på inn- og utpust, har lagt igjen silkehanskene hjemme og dasker til:

– Ungdomsgenerasjonen i dag er den streiteste, kjedeligste, ordentligste og mest lydige generasjonen siden krigen, mest sannsynlig siden 1814. Generasjon Lydig gjør ikke opprør slik tidligere generasjoner har gjort. Det er den første generasjonen siden etterkrigstiden som ikke dytter samfunnet i en ny retning.

Aakvaag sier han har forsøkt å forstå hva studentene hans egentlig er opptatt av. Det har han ikke klart, og sier det er et stort samfunnsproblem at de ikke tar tak i verdens utfordringer, for eksempel miljøkampen. For er det ikke de unge som skal redde oss fra undergangen? Ungdom er slabbedasker og trenger et generasjonsprosjekt, blir det sagt fra det ganske så voksne panelet.

De beste demokratene

Mathias Fisher, som med 22 levde år er Norges yngste politiske kommentator, ansatt i Bergens Tidende, har fått i oppgave å forsvare sin egen generasjon. Han er den eneste under 35 som sitter i panelet.

– Vi har arvet et samfunn som fungerer veldig godt, vi kan tillate oss å bruke tiden på andre ting enn å gjøre opprør, og det er slik det bør være i et demokratisk samfunn.

Han mener Aakvaag, Noor og Ekern romantiserer gamle ungdomsopprør som ikke nødvendigvis førte til noe som helst.

– Vi er i stedet en gjeng seriøse ungdomspolitikere som meldte oss inn i partier da vi var 15, og diskuterte kommunereform, kvotehandel og tiltak for eldre på ungdomsskolen. Vår generasjon er dessuten de beste demokratene, vi bruker stemmeretten vår og engasjerer oss mer i samfunnsdebatten enn noen annen generasjon før oss. Er det et sykdomstegn?

Det synes åpenbart Fisher ikke. At statistikken viser at hans generasjon drikker mindre, røyker mindre og liker å tilbringe mer tid med foreldrene sine enn de foregående, er bare fint synes han.

Ja er det nye nei

Men Aakvaag og Ekern irriterer seg grønne og gule og blå; hvor blir det av opprøret? Selv mener de at ironigenerasjonen de selv tilhører (1960 – 1980) tok et oppgjør med 68´ernes store verdensprosjekter og innførte enorm hverdagstoleranse; homo, bi, skilt, ugift… det er mange måter å leve livet på, så mange meninger som er gyldige.

Unge Fisher mener gamlisene ikke forstår noen ting. Det er jo dette som er opprøret, ikke å gjøre opprør:

– Unge mennesker kjemper for å beholde de godene vi har. Med klimaendringer og omlegging fra oljeøkonomi, vet vi at velstanden ikke nødvendigvis varer evig, sier han.

Ja er det nye nei. Ingen vits i å skrike i gatene, når man kan rusle i maktens korridorer og påvirke innenfra eller sitte i en sofa og klikke på verdensproblemene. Men både 68´ erne og ironigenerasjonen i panelet er ikke overbevist. De vil ha mer opprør fra sine etterkommere og lurer på hvordan de kan være så fornøyde med verden.