– Mens folk flyktet for livet, fødte et barn et barn

– For å kunne snakke godt om Sudan, trenger vi menneskemøter, sier Nora Ingdal, Redd Barnas utenlandssjef.

Hun kom nettopp tilbake til Norge, etter ti dager i Sudan. Der reiste hun gjennom statene Red Sea, River Nile, Kassala, Gezira, Sennar og Blue Nile i den østlige delen av landet som er kontrollert av regjeringshæren Sudanese Armed Forces (SAF). 

Ingdal og to norske kolleger ble blant de første fra et landkontor utenfor Sudan som har fått visum til å reise inn i landet siden krigen brøt ut.

På jenteskolen Zahra i Sinjah i staten Sennar, møtte Ingdal og kollegene en jente som gjorde et ekstra heftig inntrykk.

– I et av klasserommene satt en ung jente på 14 år med en ettåring på fanget, sier Ingdal.

Av hensyn til jenta, vil hun ikke omtale henne med fullt navn, men kaller henne «Yasmine».

Gutten på fanget, er hennes sønn. Samme dag som hjemstedet hennes Sinjah ble angrepet 30. juni i fjor, lå hun på fødestuen. 

Året før gjorde en eldre mann i nabolaget henne gravid. Da var hun bare 12 år.

– Mens folk desperat flyktet fra landsbyen i et forsøk på å redde sine egne liv, fødte dette barnet et barn, sier Ingdal.

Livreddende skolegang

Yasmine mistet foreldrene sine allerede som liten og har vokst opp med bestemoren, den eneste voksne som kunne ta vare på henne. Da Sennar ble angrepet, hadde hun ikke lenger råd til å brødfø barnebarnet sitt. «Løsningen» ble at Yasmine giftet seg med overgrepsmannen, forteller Ingdal.

– Men så finnes det motstand og drivkraft i denne jenta også. Da opprørsstyrkene forlot landsbyen noen måneder senere, flyttet også folk tilbake, inkludert leger, sykepleiere og lærere. 

Smått etter smått ble skolegang for barna i landsbyen gjenopptatt.

– Jenta insisterte på at hun skulle gå på skolen og fikk til slutt lov av overgrepsmannen som juridisk sett også er hennes ektemann. Det var sånn hun kom i kontakt med lærerne og sosialarbeiderne som støttes av Redd Barna. Hun ville fortelle sin historie til oss, sier Ingdal.

Til tross for den grusomme historien, forteller Ingdal at lærerne, rektorene og lokalbefolkningen i flere landsbyer hun besøkte, har sørget for å gjenåpne skolene etter at landsbyene ble angrepet av opprørsgrupper.

– Skolegang i Sudan er livreddende, sier Ingdal med henvisning til Yasmine, men legger også til:

– Det er også på skolen barna lærer seg livreddende informasjon om hvordan de kan beskytte seg mot kolerasmitte og andre sykdommer.

Krigen har ødelagt infrastruktur, vannforsyninger og sanitærsystemer som gjør at folk ofte må bruke vann fra forurensede vannkilder. Dette har blant annet gjort at kolerasmitten i Sudan har skutt i været.

Nødhjelp blir våpen

Ingdal var sist i Sudan for tre år siden, før det brøt ut fullskala krig mellom regjeringshæren SAF og opprørsmilitsen Rapid Support Forces (RSF).

Da var hun i Geneina og Al-Fashir i Darfur, der RSF nå angriper byen i et forsøk på å ta kontrollen. Sist uke angrep de en moské i Al-Fashir, der over 70 ble drept. Elleve av dem var barn, ifølge FN.

Onsdag denne uken ble minst 27 drept og skadet i et droneangrep mot et marked i byen.

Byen blir beskrevet av FN som et episenter for de humanitære lidelsene i Sudan. Nødhjelp kommer ikke inn og folk sulter.

– Leirene rundt byen har vært preget av aktive kamphandlinger. Det er ikke sluppet inn mat og det er helt kritisk å komme inn i disse områdene. Nødhjelp brukes som våpen i denne krigen på samme måte som i Gaza, sier Ingdal.

For humanitære aktører, er det mildt sagt vanskelig å jobbe i Sudan. Både SAF og RSF har kontrollposter over hele landet. I noen tilfeller blir de brukt til å hindre eller plyndre biler med nødhjelp på vei til de verst rammede konfliktområdene.

Nødhjelpsarbeidere har også i flere tilfeller blitt drept på jobb. I sommer ble fem nødhjelpsarbeidere drept i et angrep på en konvoi av 15 lastebiler med nødhjelp.

– I alle konflikter er det noen som forsøker å ta kontroll over de knappe ressursene som finnes. Nødhjelp kan bli våpen i krig, sier Ingdal.

– Utrolig vanskelig

Å i det hele tatt komme til Sudan er heller ikke lett for de humanitære aktørene, påpeker Redd Barnas programsjef.

– Det er utrolig vanskelig å komme inn i landet. Norske aktører har slitt med å komme seg inn. 

Fram til nå har den eneste realistiske og trygge løsningen for humanitære aktører å reise til Sudan på, ved å komme seg på en såkalt UNHAS flight, egne FN-flyvninger som er koordinert av Verdens matvareprogram (WFP).

Men visumprosessen er lang. Sjelden får ansatte utenfra reise lenger enn til grensebyen Port Sudan.

For at ansatte ved nødhjelpsorganisasjoner skal få reise inn i de SAF-kontrollerte områdene, må visumsøknaden godkjennes av SAF. Det samme gjelder for områdene kontrollert av RSF.

– Vårt landkontor har sendt mange visumsøknader, det er først nå vi har fått det godkjent. Når man først får visum, har man bare én måned på seg til å reise inn. Så vi var så raske vi kunne og kom på plass etter to uker.

– Det er mange praktiske vanskeligheter med å komme seg til Sudan. Man må sette av minst to uker for å komme inn, det koster mye penger og det er masse logistikk og sikkerhetsrutiner.

– En helt konkret ting fra da vi reiste rundt, er at det bare er lov til å være én utlending i hver bil. Så da må du plutselig ha tre biler.

Ingdal tror de fikk slippe inn nå fordi situasjonen er noe roligere i den østlige delen av Sudan, der SAF stort sett har kontroll.

Nylig annonserte Turkish Airlines at de gjenopptar flygninger mellom Istanbul og Port Sudan i en begrenset periode.

– Det kan virke som det har løsnet litt enkelte steder. Vi krysser fingrene for at det stabiliserer seg litt i den delen av landet nå, sier Ingdal.

– Det er ikke Mars

Panorama nyheter har den siste tiden skrevet om den manglende dekningen av Sudan i norske medier. 

Mangel på tilgang, sikkerhet og informasjon har blitt trukket fram av flere. NRKs Afrika-korrespondent Vegard Tjørhom har fortalt at han etter planen skulle ti dager til Sudan, men måtte snu ved grensen da han og resten av NRK-teamet ble vitne til droneangrep.

Ingdal forteller at hun ikke møtte en eneste journalist i Sudan. Selv i sudanske medier er informasjonsstrømmen knapp, forteller hun.

– Det er rett og slett lite dekning fra Sudan, sier Ingdal og peker på noen hederlige unntak, som de større reportasjene til de sudanesisk-britiske søstrene Yousra og Nima Elbagir, som dekker Sudan for Sky News og CNN.

Panorama nyheter har tidligere intervjuet CNN-profil Nima Elbagir:

CNN-profil Nima Elbagir:

– Jeg har alltid brukt det å være kvinne og mørkhudet til å forsvinne i kontekstene jeg jobber i

Situasjon for journalister i Sudan, er dyster. Minst 14 journalister er drept i Sudan siden krigen brøt ut, ifølge Committee to Protect Journalists (CPJ). 

Flere sudanske journalister sitter også fengslet, blant dem El-Rashid Mohamed Haroum, som ble pågrepet av RSF-soldater på Ardeiba-markedet i El-Geneina i Vest-Darfur uten forklaring.

Han var direktør for den lokale radiostasjonen Darfur 90.3 og fungerte som korrespondent for flere regionale nyhetskanaler.

Både SAF og RSF har utsatt journalister for vold, trakassering, fengsling og forsvinning, ifølge Al-Jazeera Media Institute.

Mange journalister jobber alene, uten støtte og sikkerhetsnett og uten tilgang til utstyr eller muligheter for evakuering.

Sudan har aldri ligget høyt på pressefrihetsindeksen, men har siden i fjor falt fra plass nummer 149 til 156 av 180 land.

Torsdag denne uken sa NRKs utenrikssjef Sigurd Falkenberg Mikkelsen til Panorama at NRK må gjøre mer for å dekke Sudan. 

– Burde mediene vært mer opptatt av Sudan, synes du?

– Ja, jeg synes jo det, sier Ingdal.

– Dette er jo et av landene hvor norsk fredsdiplomati har vært tungt inne. Sudan har vært høyt på radaren for norske myndigheter og det er også et ganske stort norsk-sudansk samfunn.

Mer eller mindre alle de norske nødhjelporganisasjonene er også fremdeles tilstede i Sudan, påpeker hun også. 

– Det er ikke så langt unna, det er ikke Mars.