– Realtidskontroll er ingen garanti mot svindel
Digital kontroll med selve pengestrømmen er ingen garanti mot svindel, påpeker fire kjennere av norsk og internasjonal bistand. Samtlige mener at grundige analyser i forkant av et samarbeid er det aller viktigste.
Ambassadøren:
– Vi har god kontroll på transaksjonene
– Den mest kostnadseffektiv form for kontroll vil være å bistå myndighetene i våre samarbeidsland til selv å ta i bruk nye og mer effektive kontrollsystemer, fordi både pengemengdene og korrupsjonsutfordringene er vesentlig større der, sier Norges ambassadør i Tanzania Hanne-Marie Kaarstad.
Hun er samtidig positiv til debatt om hvordan Norge og andre bistandsgivere kan effektivisere kontrollregimet.
– Utenrikstjenesten må være åpen for å se på nye teknologiske løsninger, og vurdere nytten av disse. Men en del av påstandene i artikkelen om manglende kontroll er unyanserte og i liten grad dokumentert, og viser nok at forfatterne nok ikke fullt ut er kjent med den opptrapping av kontrollsystemer som allerede har funnet sted, sier Kaarstad.
Ambassadøren mener at UD i dag har god kontroll på at overføringer havner på de riktige konti gjennom elektroniske bankoverføringer.
– Vårt system mottar løpende finansrapporter, og det foretas årlige revisjoner for de fleste prosjekter. UD har i 2016 innført nye og forbedrede avtalemaler for å sikre enda bedre resultatmåling og løpende kontroll av fremdrift og forbruk og årlige revisjoner, sier Kaarstad.
Hun understreker samtidig at stat-til-stat-bistanden utgjør en jevnt synkende andel av bistanden – kun 5,2 prosent av det norske bistandsbudsjettet, hvis klima- og skogsamarbeidet med Brasil holdes utenfor.
– De siste årene er stadig mer norsk bistand kanalisert via multilaterale organisasjoner, globale fond og andre internasjonale aktører. Disse midlene kontrolleres av andre institusjoner enn UD/Norad, påpeker Kaarstad.
UDs kontrolldirektør:
– Kan være verdt å prøve
– Kanskje kan dette være ett av flere tiltak for å redusere risikoen for misbruk. Det kan også gjøre det enklere å avdekke misbruk og gjøre det mulig å reagere raskere når misbruk skjer. En utprøving på egnede prosjekter ville vært spennende, sier kontrolldirektør i Utenriksdepartementet Nils Haugstveit.
Lederen av Sentral kontrollenhet i UD er positiv til forslaget om realtidskontroll via digitale sporingssystemer, men han er i tvil om det lar seg gjennomføre i praksis. Han tror også andre tiltak vil kunne ha vel så stor effekt.
– Jeg er helt enig med de tre i at en må legge større vekt på å hindre at misbruk og ulovligheter oppstår. Den beste måten en kan gjøre det på er etter mitt syn å foreta bedre undersøkelser og vurderinger før en inngår i et samarbeid, sier Haugstveit.
Den erfarne UD-tjenestemannen og ambassadøren mener gode risikovurderinger er viktig, både for å redusere risikoen i størst mulig grad før et tiltak iverksettes og for å kunne holde oppsyn med risikofaktorene i oppfølgingen.
– Styrker og svakheter ved samarbeidspartneren er en vesentlig del av risikobildet. Derfor er partnervurderinger så viktig. Oppfølgings- og kontrollmekanismene i samarbeidet må være tilpasset de risikoelementene en står overfor, ikke minst partnerens forutsetninger for å forvalte bistanden på en forsvarlig måte. Ganske elementært, vil kanskje noen si, men like fullt er det her vi ofte ser at det svikter, sier Haugstveit.
Norad:
– Risikovurderinger i forkant
– Vi er positive til alle gode ideer, ikke minst hvordan vi i enda større grad kan digitalisere deler av kontrollen. Det er helt opplagt at etterkontroll alene, eksempelvis gjennom revisjon, ikke er tilstrekkelig for å forhindre korrupsjon, sier avdelingsdirektør i Norad Marit Brandtzæg.
Avdelingsdirektøren vektlegger særlig verdien av effektiv forhåndskontroll, og viser til at Norad gjennomfører risikovurderinger av både partnere og prosjekter før finansiering gis.
– Vi følger også opp med gjennomganger underveis. Gode risikovurderinger er viktig for å avdekke svakheter hos partnere. Risikoene vi avdekker må følges opp gjennom samarbeidet, sier Brandtzæg.
Blant dem er den erfarne konsulenten og samfunnsøkonomen Jens Claussen. Han har over 30 års erfaring med bistandskontroll, på oppdrag for en rekke ulike aktører i «bistandsindustrien».
– Å følge pengene i realtid framstår som et viktig prinsipp. Men like viktig er det å gjøre mye grundigere risikoanalyser av mottakerne i forkant, sier Claussen.
Han understreker at begge tilnærminger representerer forebyggende tiltak, som er mer effektive enn å vente på evalueringer og revisjoner i ettertid.
Konsulenten, som nå er partner i Nordic Consulting Group, viser til at mange utviklingsbanker har gode rutiner for å gjennomføre ulike diagnosestudier. Dette analysearbeidet skjer før de inngår samarbeid med nye utviklingspartnere.
Claussen understreker også at risikoen for misbruk av bistandspenger ikke primært er knyttet til overføringen av penger fra Norge til en mottaker i et annet land.
Svindel skjer etterpå
– Risikoen er først og fremst knyttet til hvordan pengene disponeres internt i mottakerens system etter at de har nådd mottakerens kasse. Jeg tenker da på aktører som landets finansdepartementet, fagdepartementer, lokalforvaltning, private organisasjoner, fond for ulike ideelle formål, og andre, sier Claussen.
Den erfarne bistandskonsulenten påpeker at korrupsjon ofte skjer ved at noen forsyner seg av noe som er kjøpt for bistandspengene, dvs. eiendeler som tilhører det offentlige.
– Det kan også skje ved favorisering av tilbydere når varer og tjenester skal kjøpes inn for de samme pengene. Slike forhold vil ikke bli fanget opp av et overvåkingssystem av den typen som det de tre foreslår. Skal man avsløre dette, må man kartlegge om eiendelene fortsatt er der de skal. I tillegg må man granske selve tildelingsprosessen ved kontraktsinngåelser, sier Claussen.
Kritisk analyse av kostnader
Som et alternativt kontrollsystem foreslår han større bruk at «smarte analyser», en analysemetode også de tre finansekspertene nevner i en kronikk på Bistandsaktuelts nettsider.
– Kostnad per tjeneste levert fra et prosjekt eller program kan gi en pekepinn på effektivitetstap. Selv om effektivitetstap kan ha mange årsaker burde det lede til handling for å finne ut om årsaken nettopp er korrupsjon, sier Claussen.
NCG-konsulenten forteller at han nettopp har avsluttet en kvartalsvis diagnosestudie for en utviklingsbank. Studieobjektet var et utdanningsprogram med budsjett på 12 mrd. dollar i Bangladesh.
Kostnader varierte 260 prosent
– Der fant vi at enhetskostnadene per klasserom man bygget varierte så mye som 260 prosent fra det billigste til det dyreste. Vi fant fort ut hvilke kommuner som hadde «utfordringer» med sine entreprenørkontrakter. På denne måten kunne dette misbruket stoppes og de aktuelle personene anmeldt. Dette til tross for at bokføring av tilskudd, kontoavstemming og regnskapsrapporter naturligvis var i skjønneste orden – og forklaringen i forkant var at dette var «spesielt vanskelige områder» å bygge skoler, sier Claussen.
Han vektlegger også at et tilleggsresultat av slike diagnosestudier blir tiltak som styrker mottakers egen organisasjon, i tillegg til avtalefestede prosesser for kontroll underveis.
– Det kan blant annet skje ved den type analyser de tre tilhengerne av digitale sporingssystemer antyder, sier bistandskonsulenten.
