Opprør i stillhetens land

Mer enn fire hundre mennesker er drept og tolv tusen såret siden palestinerne for et halvt år siden gikk til opprør mot de israelske okkupantene. For hver israeler som mister livet blir ti palestinere drept. Partene holder hverandre i et blodig favntak; angrep og motangrep, angrep og motangrep, palestinske ungdomsbander med steiner og spretterter mot israelske granater og stålkuler; palestinske selvmordsbomber mot en israelsk statsmakt som svarer med angrepshelikoptre og krigsskip.

Sorg og redsel. Opprøret er det andre siden Vestbredden og Gaza ble okkupert i 1967, det forrige raste sammenhengende i fem år før partene satte seg ned ved forhandlingsbordet.
- Denne gangen er det verre, dette er det verste vi har opplevd siden 1948, sier palestinere som er gamle nok til å huske året da den israelske stat ble proklamert og 700.000 palestinere drevet på flukt. Denne gangen er det verre - og annerledes.
Ved en israelsk veisperring sitter en soldat og stanser trafikken. Hodet hans stikker såvidt opp av stridsvognen, kanonen foran på tårnet peker mot køen av palestinske biler som vokser og vokser, minuttene blir til en halv time, ingen tegn til å ville slippe køen fram. Veien krysser innfartsveien til en av de ulovlige israelske bosettingene på palestinsk område, en busslast med bosettere er varslet, all palestinsk trafikk stanses, køen koker nesten av sinne. Bussen kommer, pansret, med militær eskorte foran og bak, feier forbi, etter en stund gir soldaten i stridsvognen tegn til å slippe fram.
I en landsby et stykke unna begraves en nitten år gammel gutt, han bæres fram på en bølge av skrik og gråt, skutt av israelske soldater på åkeren der han arbeidet «fordi han oppførte seg mistenkelig.»
Dette er noe av det som er annerledes i dette opprøret, den livsfarlige blandingen av sinne, sorg og redsel. En fersk rapport fra Leger uten grenser, om helsetilstanden i de okkuperte palestinske områdene, retter søkelyset mot skadevirkningene av krigstraumene som de sivile nå påføres: Folk tør ikke sove i husene sine, de venter i angst på barna når de er ute.
- Dere skulle bare visst de mengdene valium vi skriver ut, sier en palestinsk lege.

Innesperret. Det palestinske opprøret er et ungdomsopprør: 40 prosent av de skadde er under 18 år. De ser sine fedre bli hundset av israelere, sagt opp og stengt inne. Ungdommene konkurrerer om å gå nærmest de israelske stridsvognene og kaste stein, den som ikke tør være med, er feig.
Behandlingen av de 12 000 skadde har tappet det palestinske helsevesenet for kolossale ressurser, samtidig som skatteinngangen i de palestinske områdene er halvert og myndighetene har store problemer med å betale lønn til de 115 000 ansatte i offentlig sektor.
På grenseposten mellom Israel og Gazastripen ligger israelske soldater og palestinske politimenn og sikter på hverandre på 200 meters hold. Grensen er for det meste stengt, palestinske dagarbeidere får ikke lenger dra på arbeid i Israel. Det er til sammen 130 000 på Vestbredden og i Gaza, rundt 200 000 med de uregistrerte. Stengningen er økonomisk katastrofe for det palestinske samfunn. Siden opprøret startet er brutto nasjonalprodukt halvert, arbeidsledigheten har steget fra 11 til over 40 prosent, og tallet på palestinere som lever under fattigdomsgrensen er doblet til over én million. Fire års bedring og vekst er med ett slag lagt i grus.

Rive opp med roten. Langs veiene i de palestinske områdene ligger oliventrær og frukttrær med røttene i været, revet opp av israelske soldater. 25 000 trær. På begge sider av veien er markene rasert av israelske bulldozere. 7000 mål.
Forklaringen er at israelerne vil ha en 300 meters sikkerhetssone på hver side av veiene som brukes av de sivile, jødiske bosetterne, men det ligger noe mer i det, noe symbolsk: det er noe endelig over å rive trær opp med roten, som om israelerne vil kvitte seg med palestinerne ved å ta fra dem livsgrunnlaget.
På flyplassen i Tel Aviv står et hundretalls likt kledde thailandske fremmedarbeidere i kø foran passkontrollen, invitert for å fylle plassene etter de palestinske dagarbeiderne, sammen med tusener av andre asiater.
- Vi må erstatte de palestinske dagarbeiderne med folk det går an å stole på, palestinerne er for upålitelige, sier en israelsk talsmann.

Martyrer. I en halvmørk kaserne forbereder israelske soldater seg på natten. Noen kontrollerer våpen, noen soter seg i ansiktet, noen røyker. Ingen av dem sier noe særlig, de beveger seg med den langsomme, spente tausheten til soldaten som vet at han skal i kamp.
I et rom noen kilometer unna sitter en palestinsk tenåring på en seng og gråter. En tante forsøker å trøste henne, lillebroren hennes på elleve er drept av en israelsk kule, mens han lekte, inne i dette rommet. Ved siden av den gråtende tenåringen sitter moren, apatisk.
Langt sør i Gazastripen kommer et foreldrepar ut av en buss og blir omfavnet, de er foreldrene til en gutt som er skutt og drept av israelske soldater og dermed fått status som martyr. Alle foreldre til martyrer får en gratis pilgrimsreise til Mekka, betalt av arabiske naboland.
- Vi har mistet en hel generasjon unge gutter. Alt de tenker på er å kaste stein mot stridsvogner og bli martyrer, sier en palestinsk psykolog.
Også det er annerledes.

Ingen avblåsing. Det forrige opprøret var for en stor del ikke-voldelig, i lange perioder en organisert boikott av alt israelsk. Det er et åpent spørsmål hvor organisert dette opprøret er, i hvilken grad palestinske politimenn deltar eller hvilke krefter som måtte stå bak. Det er også et åpent spørsmål hvor mye kontroll den palestinske lederen Yasir Arafat har og hva han egentlig ønsker.
Arafats popularitet sies å ha sunket bratt blant palestinerne på Vestbredden og i Gaza. Og én ting framholdes som helt klart: Arafat kan ikke forsøke å avblåse opprøret, om det skulle nå stå i hans makt. Siden ingen ting er oppnådd ville trolig palestinernes raseri vende seg mot ham: Så mange drepte og sårede, til ingen nytte?
- Vi har gitt og gitt og gitt, vi var villige til å gi 96 prosent av Vestbredden og Gaza, men det blir aldri bra nok for palestinerne, sier en israeler.
- Hvorfor skulle vi være fornøyd med det, når det bare utgjør 22 prosent av det opprinnelige Palestina? svarer en palestiner.