Politisk vanstyre i flere land

- Zimbabwe er et land i dyp, politisk krise. Jeg bodde der forrige gang landet var rammet av tørke, i 1992. Den gangen klarte imidlertid regjeringen å brødfø befolkningen uten store forsyninger utenfra, sier medieprofessor og Afrika-kjenner Helge Rønning, som nylig er tilbake fra et besøk i Zimbabwes hovedstad, Harare.
I dag fører den politiske situasjonen i landet til at vestlige land er tilbakeholdne med å hjelpe.
- Rykter om at nødhjelp brukes politisk, og at hjelp via de frivillige organisasjonene kontrolleres av myndighetene, øker ikke akkurat viljen til å gi støtte, sier Rønning.
Verdens Matvareprogram mener likevel at de kan garantere at deres hjelp ikke vil bli brukt politisk.

Tomt for mat. Myndighetene i Zimbabwe meldte nylig om en nedgang av produksjonen i landsbruket på 25 prosent. Men ifølge den største foreningen for storbøndene i landet, vil nedgangen være på minst 40 prosent, skriver den zimbabwiske avisen Financial Gazette.
- Når landet i tillegg rammes av tørke, fører dette til at det allerede nå kommer meldinger fra landsbygda om at folk er i ferd med å gå tomme for mat. Neste innhøsting kan tidligst skje i februar/mars neste år, forteller Rønning.

Skyhøy inflasjon. For befolkningen forverres situasjonen ytterligere av en inflasjon på hele 116 prosent, og det er tilnærmet stillstand i viktige bransjer som landbrukseksport, tobakksindustrien, turisme og gruveindustri.
- Zimbabwe har nå i realiteten fire vekslingskurser. Med den offisielle kursen er én amerikansk dollar verdt 55 zimbabwiske dollar. Dette er den kursen folk får utbetalt lønningene sine i. Vekslingskursen for betaling av tobakk og de som må eksportere for eksport er imidlertid drøyt 350 zimbabwiske dollar. Men aller høyest er kursen på svartebørs, som ligger på mellom 600 og 900 zimbabwiske dollar. Dette er også kursen varene på butikkene stort sett prises etter, sier Rønning.
Rønning forteller også at til tross for nøden, er luksusrestaurantene i Harare fulle av folk.
- For dem som har penger, øker forbruket av luksusvarer. Med så høy inflasjon lønner det seg dårlig å investere.

PR-problem. De øvrige landene i regionen som er hardt rammet av tørke er Zambia, Mosambik, Lesotho, Malawi og Swaziland. Heller ikke her øker givergleden i de vestlige landene når det rapporteres om at kongen i verdens eneste eneveldige kongedømme, Swaziland, kjøper seg luksusfly, eller at presidenten i Zambia ifølge BBC World de første sju månedene av sin regjeringstid har brukt over 11 millioner kroner på utenlandsreiser.
- I Malawi var innhøstingen for to år siden svært god, og landet bygget opp matvarelagre. Senere solgte myndighetene disse til Kenya - noe de selv hevder var etter råd fra Det internasjonale pengefondet, IMF. Nå er det strid om hvor disse pengene har tatt veien, forteller Rønning.
I tillegg kommer det melding om at EU nå forlanger at Malawi tilbakebetaler nesten 53 millioner kroner av en totalpakke på 390 millioner kroner. Årsaken er at det mangler dokumentasjon om hva pengene er blitt brukt til. Også tidligere i år stanset EU og USA en utbetaling på 165 millioner dollar fordi det var mistanke om misbruk og korrupsjon.
- Slike historier påkaller ikke folks medlidenhet. Landene har et PR-problem, sier Helge Rønning.

Angolas særstilling. Også i Angola, hvor den 27 år lange borgerkrigen er over, er behovet for matvarehjelp stort. Rønning mener imidlertid at Angola skiller seg fra de øvrige landene i det sørlige Afrika som nå trenger matvarehjelp.
- I Angola er det krigen som er hovedårsaken til sulten, sier Rønning.
Men den amerikanske hjelpeorganisasjonen «Refugees International» anklaget nylig myndighetene for ikke å gjøre nok for å bidra til langsiktig gjenoppbygging i et land som er rikt ettersom det både har store oljereserver og svært fruktbar jord.
- Myndighetene i Angola må gjøre mer med rikdommen sin, sier organisasjonen i en
pressemelding.