«Porselensbløffen» i Bangladesh

Det er her, like nord for Dhaka, at Porsgrund Porselænsfabriks prisbelønnete norske benporselensserviser blir til. Jeg er på plass ved fabrikken en knapp uke etter at NRK Brennpunkt-programmet «Porselensbløffen» er vist for norske fjernsynsseere. Programmet avslører at flere av fabrikkens serviser ikke produseres i Porsgrunn, men i Bangladesh, «av arbeidere på slavelignende kontrakter», som det står på NRKs nettsider. I fjernsyn og norsk presse har en harm Atle Brynestad og hans støttespillere slått tilbake - til forsvar for valget av Bangladesh som produksjonssted.
Landet der Brynestad produserer sine serviser er et av verdens fattigste land, men det har mange dyktige og arbeidsomme arbeidere. Derfor er det også mulig å produsere kvalitet til lav pris. Millioner av mennesker i Bangladesh er villige til arbeide mye for svært lite. FNs rapporter forteller at halvparten av menneskene i landet lever under fattigdomsgrensen.

Ryddig fabrikk. Men på «Shinepukur Ceramics» er det ikke nøden som griner imot oss. Utenfor er det rent og ryddig. En kvinne spankulerer forbi oss på vei til en av de mange og store fabrikkbygningene. Hun har på seg en knallrød sari over en oransje genser og på hodet bærer hun en kurv.
Inne i fabrikkbygningen ser det også pent og ryddig ut. Flere hundre mennesker arbeider med rolige bevegelser. Smiler. Kikker opp. Pusler videre med det de holder på med. Kvinner og menn er jevnt fordelt. Ingen barn er å se i produksjonshallen.
Hver dag produseres 40 000 deler til ulike typer serviser her - som oftest uten at det står skrevet verken Shinepukur eller «Made in Bangladesh». De eksporteres til India, Pakistan, Australia, New Zealand, Canada og til en rekke land i Europa - blant andre Norge. Blant italienske espressokopper og et utall porselensserviser, kikker norske julenisser fra en prøveproduksjon frem. Samt Porsgrunns stolte kolleksjoner «Märtha» og «Tid».

Har en jobb. 21 år gamle Shanaz Akter har sin arbeidsplass mellom to andre kvinner ved en av fem, seks lange rekker med bord. Hun er en av omkring femti kvinner - og menn - som har fått jobben å dekorere porselen. I dag legges mørkeblå og grønne ringer på hvitt porselen. Jevne grasiøse bevegelser. Konsentrasjon.
Etter meg har jeg en hale fra fabrikkens ledelse når jeg nærmer meg Shanaz for å slå av en prat. Kanskje er det ikke annet å forvente: - Vi skjønner ikke dette, vi er blant de fabrikkene som behandler arbeiderne best, sier de.
Bedriftsledelsen frykter at Shinepukurs internasjonale omdømme står på spill. Selv om produksjonen for CG Holding og Porsgrunds Porselænsfabrik ikke er stor, har trusselen større dimensjoner.

Fødselspermisjon. Mens bedriftsledelsen følger årvåkent med forteller Shanaz meg at hun ønsker å sitte lojalt her ved plassen sin også i årene som kommer, kan hende etter hvert få en bedre jobb ved samme sted.
- Åttetimers-skiftene fra ni til fem med en time lunsjpause er greie, og at lønnen er OK, sier Shanaz mens hun av og til skotter litt engstelig opp på de fyldige mennene som står ved min side.
Shanaz forteller at hun har arbeidet ved fabrikken i tre år. Moren til Shanaz passer hennes to barn når hun arbeider ved fabrikken. I fjor da hun fødte den minste fikk hun lov til å være hjemme i tre uker, forteller hun.
Hun kritiserer ikke ledelsen, men vinker i stedet til mannen sin, som arbeider i den andre enden av rommet.
- Vi prioriterer ansettelse av familiemedlemmer til de vi allerede har ansatt, forklarer bedriftsledelsen. Jeg blir også fortalt om viktige sosiale ordninger: Bedriftslege og fri transport til arbeidet, samt kursing og opplæring av ansatte. De forteller også om overtidsbetaling og at ingen under 16 år får lov til å arbeide her.
Bedriftsrepresentantene forklarer at Shanaz og alle de andre etter hvert vil få mulighet til en bedre jobb, men på direkte spørsmål er de uklare på hvor mange som faktisk blir forfremmet hvert år.
Vi tilbringer en hel dag ved fabrikken og vedhenget fra ledelsen glipper etter hvert, mens vi fortsetter å gå rundt i de store fabrikklokalene. Virkeligheten arbeiderne forteller meg om er i hovedsak tilsvarende den porselensdekoratøren Shanaz har fortalt oss.

Forventet elendighet? «Forholdene er svært dårlige. De brennhete ovnene gjør at innetemperaturen er på over 40 grader», skriver NRKs nettsider med referanse til Brennpunkt. Det heter seg også at de fleste av de til sammen 2000 arbeiderne i fabrikken går barbeint på det harde gulvet i fabrikklokalene.
I fjernsynsversjonen hører norske tv-seere en stemme fortelle med patos om nakne bein, valser og varme, mens scener fra tiggende mennesker og Dhakas byliv er klippet tett på scener fra fabrikken.
Men nakne føtter og elendighet er ingen påfallende side ved fabrikken den dagen vi besøker den.
Riktignok er det varmt i nærheten av brenneovnene, slik Brennpunkt rapporterer, men er det ikke alltid varmt i nærheten av keramiske ovner? Utover det er det ikke spesielt varmt i fabrikken.

Jobb eller ikke jobb. - Fabrikkarbeid gir de ansatte mulighet til å klatre fra under til over fattigdomsgrensen. De som arbeider for lave lønninger er svært fattige mennesker, sier forskerne Uttam Kumar Deb og Ananya Rinan ved Center for Policy Dialogue (CPD) i Dhaka.
De to forskerne mener det er viktig å rette søkelyset mot arbeidsforhold - også i påstått velfungerende bedrifter, men understreker samtidig at det viktigste for fattige mennesker tross alt er å ha en betalt jobb. En fast inntekt er i det lange løp det aller viktigste for at fattige skal unngå sykdom og nød.

Avsporing? «Flere av arbeiderne forteller at de tjener 9 og en halv taka i timen. Det tilsvarer ei krone og femti øre i timen for å lage porselen for norske Porsgrunds Porselænsfabrikk. Dette er under den lovfestede minstelønnen i Bangladesh», skriver NRK i sin nettversjon.
Ifølge bedriftsledelsen er under ti prosent av arbeidsstokken til Shinepukur Ceramics dagarbeidere. De bekrefter at en vanlig dagarbeider lønnes 70 taka per dag, som omregnet tilsvarer en timeslønn på rundt 1 krone og 50 øre.
Fast ansatte lønnes - ifølge bedriften - med høyere lønn enn dagarbeiderne, men det er uklart hva som er en gjennomsnittslønn for de fast ansatte. Det opplyses at dagarbeidere får fast ansettelse dersom de arbeider mer enn tre måneder for fabrikken.
CPD-forskerne i Dhaka bekrefter at arbeiderne som blir lønnet 70 taka, blir betalt under minstestandarder. Ifølge dem er minstelønnen for denne type bedrifter på rundt 100 taka per dag.
Men de bekrefter samtidig at det strides om hvorvidt minstelønnssystemet i praksis er blitt gjennomført i privat sektor. Praksis er ofte - både i privat og i offentlig sektor - at dagarbeidere blir hyret inn på korte oppdrag for rundt 40 taka under lavsesong på landsbygda og 60 til 80 taka i byene.
Det finnes bransjer og industrier som er dårligere lønnet, men ifølge forskerne er lønninger på slike nivåer «et eksistensminimum». Når det gjelder dagarbeideres lønn er til og med ledelsen i «Shinepukur Ceramics» enig: - En kan nesten umulig klare seg på 70 taka, innrømmer de.

Arbeidernes rettigheter. Små svetteperler skinner på pannene til Lutfor Rahman og Kjulhan Mia. De to mennene i 20-årene arbeider nær ovnene, og får ekstra betalt for det. En vifte surrer. De svetter mer av anstrengelse enn av varme.
Det er ingen gamle mennesker å se her ved ovnene. Men de to mennene er likevel ikke redde for fremtiden, for den dagen da det vil bli for tungt for dem å arbeide her.
- Vi blir nok omplassert, forklarer de to.
I praksis må de stole på ledelsens velvilje, både i spørsmålet om omplassering og i det meste ellers. For ved «Shinepukur Ceramics» har ikke arbeiderne selv muligheten til å kjempe for sine rettigheter. For det er ikke lov å fagorganisere seg.
- Det er ikke nødvendig, sier Md. Muhabubar Rahaman, en av arbeidslederne ved fabrikken.
Han er selv statsviter og har internasjonal politikk som spesialområde, men jobber med porselensdekor. Velutdannede Rahaman er en av svært mange som arbeider med noe de er overkvalifisert til, men arbeideres rettigheter vektlegger han ikke - i hvert fall ikke i journalisters påhør.

Et blikk fra dypet. Det er blitt kveld i Bangladesh' hovedstad Dhaka. Unge menn sykler rundt med sine karakteristiske sykkeldrosjer, rickshaw, og leverer mennesker dit de skal.
De som sykler iherdig nok tjener sine 70 taka. Trafikken er hektisk. Det er snart natt.
På fortauet ser jeg et åpent kumlokk. En bøtte blir heist opp fra septiktanken av en liten gutt. Han velter bøtta som er overfylt av stinkende kloakk i rennesteinen. Bøtta slenges på nytt ned i kloakken og blir igjen heist opp - full av møkk. Nede i kummen står en fullvoksen mann og fyller bøtta. Han står bokstavelig talt med i kloakk til under armene og tømmer kummen. Det finnes knapt et rent punkt på mannen, men øynene er klare idet han ser opp på meg som går forbi.

Inger Synnøve Barth Bredesen er norsk frilansjournalist. Rune Eraker er norsk frilansfotograf.