Privatisering av Afrikas utvikling

Regjeringsstyrkene ble tatt på senga da den endeløse krigen i Angola blusset opp igjen i desember 1998. På tross av FNs våpenboikott var UNITAs styrke i konvensjonell krigføring overraskende stor og presset regjeringsstyrkene overraskende hardt.
I løpet av 1999 har regjeringen imidlertid klart å reise kjerringa. Den har investert i våpen og våpenopplæring, og i fjor høst ble UNITA drevet fra skanse til skanse. En av de viktigste seirene var overtakelsen av UNITA-hovedkvarterene i Andulo og Bailundo i oktober.
Men den påfølgende optimismen kan likevel vise seg å være noe prematur. UNITAs tilbaketog fra Andulo og Bailundo kan se ut til å ha vært mer kontrollert enn først antatt. Og selv om regjeringsstyrkene nå virker som om de lykkes i å isolere UNITA i det sørøstlige hjørnet av det gigantiske landet, tyder den siste månedens meldinger om trefninger og massakrer på at UNITA ikke har noen umiddelbare planer om å gi opp sin geriljakrig.

Boikott virker. Det er vanskelig å få bekreftet informasjon om hva som egentlig foregår i krigen i Angola. Ryktene og ryktesprederne er mange, motivene deres likeså. Rykter om at UNITAs sterke mann, Jonas Savimbi, skal være syk, såret eller til og med død, skal man ta med en klype salt. Savimbi har stått opp fra de døde gang på gang i sin lange militære karriere, og man må regne med at han har så mange liv at en katt ville misunt ham.
At FN-sanksjonene omsider har begynt å virke, er mer sannsynlig. Våpenhandlere fra Hviterussland, Ukraina og Bulgaria blir sterkere overvåket enn før, og man har begynt å arrestere enkeltpersoner som har skodd seg på slik handel. Diamantselskapene har på sin side blitt mer forsiktige når det gjelder omsetting av diamanter fra Savimbis gruver. UNITA har dessuten mistet kontrollen over noen av de viktigste diamantområdene sine, i tillegg til at utskipningsrutene gjennom DR Kongo og Zambia er blitt mindre tilgjengelige.

Mister venner. Når UNITA presses stadig lenger inn i kjempelandet blir også forsyningslinjene lengre og vanskeligere. Det hører også med til historien at Savimbi det siste året har mistet en del gamle venner. Kong Hassan av Marokko døde i sommer og Elfenbenskystens Henri Konan Bédié ble avsatt ved et ublodig kupp på julaften.
Dermed står han hovedsaklig igjen med den diffuse og uoversiktlige forbindelsen til opprørerne i Kongo og deres støttespillere Uganda og Rwanda, men det er tvilsomt hvilken strategisk nytte for eksempel Uganda egentlig har av en slik relasjon.

Sprenger grenser. En kompliserende faktor er at krigen de siste månedene har krysset stadig flere grenser. Regjeringshæren har lenge hatt tropper både i Kongo-Kinshasa og Kongo-Brazzaville. I desember inngikk hæren også en avtale med Namibia om å kunne operere fra namibisk territorium. Regjeringsstyrkene har også foretatt raid i Zambia, der de ikke har noen slik avtale, og det er i dette området flyktningestrømmen akkurat nå er størst.
Regjeringen har varslet at den er innstilt på å gjenoppta fredsforhandlinger innenfor rammene av Lusaka-avtalen fra 1992. Dette var året da MPLA vant regjeringsmakten under FN-oppsyn og krigen brøt ut på ny i mer brutalisert form, fordi Savimbi ikke tålte å tape. Både valget og fredsavtalen har vært kritisert for å representere vestlig press og interesser, snarere enn angolanske realiteter. Begge parter strakk seg imidlertid langt, selv om UNITA - eller i alle fall Savimbi - forstrakk seg. Derfor er det kanskje ikke så rart at når regjeringen åpner for nye forhandlinger med opprørsbevegelsen, så inkluderer ikke de Savimbi og hans krigere.

Hvem skal forhandle? Hvem skal regjeringen forhandle med da?
Det finnes i øyeblikket tre UNITA-fraksjoner, og mye tyder på at regjeringens førstevalg er det såkalte UNITA Renovada. Renovada-fraksjonen har hovedsete i Luanda og kan kanskje sies å være UNITAs mest intellektuelle fløy. Problemet er bare at de ikke har noen politisk tyngde i sitt eget miljø. I tillegg finnes en fraksjon som ikke ønsker å bli assosiert med Renovada, men som heller ikke ønsker å forlenge krigen. Denne har større tyngde i UNITAs velgergrunnlag, men det er tvilsomt om den kan fungere som noen reelt samlende kraft.
Dermed gjenstår Savimbi, som er ettersøkt for krigsforbrytelser. Man kan ikke forhandle med ham og mye tyder på at det vil være uklokt å drepe ham. Savimbis karismatiske personlighet kan i døden lett omformes til helt og holdent martyr. Å stille ham for retten vil medføre en juridisk prosess også regjeringen frykter, fordi de risikerer en offentlig skittentøyvask der mange har mye å tape. Å sende ham i eksil - som man gjorde for eksempel med Ugandas Idi Amin - er neppe aktuelt, i og med at Savimbis ambisjoner er større enn en fet lommebok.

Utfordringer. Året som kommer vil også by på andre utfordringer for Angolas regjering. Dersom krigen virkelig reduseres i omfang, er tiden inne for å begynne å omprioritere statens budsjetter.
Angola overtok etter den portugisiske kolonimakten et land der infrastrukturen i helse- og utdanning var ekstremt dårlig. Til tross for høyverdige planer om å bedre dette, er situasjonen fortsatt elendig. Helse og utdanningssektoren mottar bare 3-4 prosent av midlene på statsbudsjettet, et budsjett som heller ikke reflekterer regjeringens totale inntekter. Av disse midlene ryktes det at så mye som 60 prosent går til stipender for rikmannsbarn.
Det sivile samfunn i Angola er meget svakt og det finnes liten grobunn for alternativ politisk aktivitet. Fattigdommen i Luanda er slående og mye tyder på at hovedstaden er en potensiell kruttønne. Foreløpig holdes den i sjakk av repressive sikkerhetsstyrker, noe som heller ikke er de beste forutsetningene for folkelig deltagelse i en demokratisk utvikling.

Anne Hege Simonsen er redaktør
i ukeavisa Ny Tid. Hun har nylig
besøkt Angola.