Privatiseringsuro i Mellom-Amerika

I Mellom-Amerika har privatisering av telekommunikasjonssektoren satt både demokrati og politisk stabilitet på en prøve. Institusjonene som tidligere presset på for privatiseringen (IMF, Verdensbanken og den Inter-Amerikanske Utviklingsbanken (IDB)), har vært vitne til en utvikling de ikke hadde forutsagt og som de i liten grad har mulighet til å gjøre noe med.
I Costa Rica skapte vedtaket om å gjøre slutt på monopolet til det statseide tele- og elektrisitetsverket ICE i mars de største demonstrasjonene i landet på flere tiår. Forslaget innebar en gradvis åpning for konkurranse og finansiell fristilling av statsbedriften. Det var moderat i forhold til den markedsdreiningen man har sett i mange andre latinamerikanske land, men likevel utløste vedtaket et raseri i befolkningen få kunne forutsagt. ICEs fagforening startet aksjonene. De fikk først følge av en massiv studentmobilisering. I to uker gikk studentene ut i gatene, det var full streik på alle universitetene og fire studenter sultestreiket i ICEs hovedkvarter. Så kom transportarbeidere med og blokkerte havner og veier ut mot kysten. Senere spredte streikene seg til andre institusjoner, og store deler av Costa Rica var lammet.
Etter ett dødsfall, et ukjent antall sårede og 50 arresterte studenter, gav president Rodriguez etter og trakk loven midlertidig tilbake. Senere ble loven erklært for grunnlovsstridig, og arbeidet med å reformere telesektoren begynner om igjen, i en prosess der alle sektorer er tatt med på råd. Men Rodriguez' popularitet har fått en grundig knekk, og det på tross av at Costa Ricas økonomi har fått et oppsving.
Hvorfor denne motstanden? Erfaringene til nå i Latin-Amerika har vist at mange av de økonomiske argumentene for privatisering av televerk har slått til. Private investorer har tilført nødvendig kapital og teknologi. I tillegg har konkurranse på det nasjonale markedet ført til lavere priser og forbedret kvalitet på tjenestene. Forbedringene har ikke vært jevnt fordelt blant befolkningen siden priser på lokale tjenester (som tidligere ofte har vært subsidiert av overprisede internasjonale tjenester) har økt på kort sikt. Men også priser på innenlandske tjenester er i ferd med å gå ned. I første omgang har endringene kommet byne til gode, men det har vært satt i gang en rekke innovative tiltak for å sikre investeringer også på landsbygda.
Poenget er at motstanden er langt i fra å være bare økonomisk motivert. Gruppen som stod på barrikadene i Costa Rica var sammensatt og hadde mange ulike mål. ICE-arbeiderne fryktet for arbeidsplassene sine. Andre fryktet økte priser på tjenester, men for studentene var det viktigst å gjenopprette «den costarikanske verdigheten». På grunn av en paragraf i lovforslaget som åpnet for utbygging av elektrisitetsprosjekter i vernede områder, fikk demonstrantene også følge av naturvernere og dermed stod de fleste av de costarikanske kjerneverdiene på spill: miljøvern, solidaritet, demokrati og selvstyre.

I de andre mellomamerikanske landene har man få tradisjoner for borgerrettigheter og solidaritet å forsvare. Det man har er imidlertid en tradisjon for bruk av statsapparatet til fordeling av goder til venner av regimet som folk flest er grundig lei av. Det har vært et argument for privatisering av televerk i Mellom-Amerika at det vil sette en endelig strek for de militæres kontroll med denne strategiske sektoren. Men frykten er stor for at snevre nasjonale økonomiske eliter vil skaffe seg en like dominerende posisjon i sektoren som militæret tidligere hadde.
Det er først og fremst erfaringene i Guatemala som har nørt opp under denne frykten. Etter en rekke juridiske krumspring klarte regjeringspartiet PAN i 1997 å få vedtatt at det statseide televerket skulle omgjøres til et aksjeselskap (Telgua) og selges til høystbydende. Første forsøk mislyktes etter som ingen av de fem internasjonale operatørene som hadde meldt sin interesse la frem et bud. På andre forsøk ble Telgua solgt til en ukjent gruppe lokale investorer, Luca A/S. Ryktene om engasjement fra presidenten og hans nærmeste svirret høyt, og de ble ikke stagget da det ble kjent at Luca hadde fått televerket på en gunstig avbetalingsordning.
I motsetning til i Costa Rica viste meningsmålinger at den jevne guatemalaner ikke hadde noe imot privatisering, men hadde liten tro på at politikerne ville gjennomføre prosessen på en hederlig måte. Motstanden i de brede lag av befolkningen kom først da basisabonnementet økte med 400 prosent over natten, og prisen på lokalsamtaler økte drastisk. At det ble billigere å ringe til utlandet var det få som fikk nyte godt av, men mange merket at det knapt var en myntautomat å oppdrive og at mange ikke hadde råd til de nye telefonkortene.
Folk fikk anledning til å si hva de mente om privatiseringen av televerket under valget i desember 1999, og det bidro til at partiet til den sittende presidenten Alvaro Arzù måtte forlate sin post. Den nye presidenten, Alfonso Portillo lovet full gjennomgang av privatiseringen, og ser ut til å følge opp sine valgløfter.
Den 3. april foreslo han å annullere salget av Telgua på bakgrunn av en gjennomgang av prosessen som viste at den var i strid med konstitusjonen. Gruppen som utredet saken hevdet også at man hadde fått en for lav pris for televerket, noe som ble imøtegått av mer markedsvennlige aktører som hevdet at når ingen ville betale mer enn 700 millioner dollar, så var ikke selskapet verdt mer enn 700 millioner dollar.
Det gjenstår å se om presidenten gjør alvor av sine trusler. Mange er redde for Guatemalas rykte blant internasjonale investorer, og de politiske gevinstene presidenten kan score kan bli dyrekjøpte. Det er imidlertid markedets dom og ikke bistandsinstitusjonenes dom som blir den avgjørende. Mens Verdensbanken, IDB og USAID var ivrige forkjempere for privatiseringen til å begynne med, er skepsisen nå stor. Men deres engasjement begrenset seg til å presse på for en ny telekommunikasjonslovgivning og salg av Telgua. Hva som skjer deretter har bistandsinstitusjonene verken evne eller vilje til å gjøre noe med. De har måttet se på at de har bidratt til en prosess som har splittet folket og svekket statens legitimitet ytterligere. Trøsten må være at på tross av all uroen, øker telefondekningen og prisene går ned.

Nå er bistandsinstitusjonene opptatt av å sørge for at Honduras ikke lider samme skjebne. IMF, Verdensbanken og IDB har i en årrekke forsøkt å få skiftende honduranske regjeringer til å privatisere det tidligere totalt militærdominerte televerket Hondutel. Honduras kom med i de multilaterale bankenes gjeldssletteordning for høyt forgjeldede land (HIPC) i fjor, og privatisering av Hondutel står nok en gang på listen over kondisjonalitetskrav. Salg av Hondutel til en strategisk investor er nå planlagt i juni. Telefónica de España, Telmex og France Telecom har meldt sin interesse, og denne gangen kan det se ut som man faktisk vil gjennomføre planen. Men samtidig som alle donorene stiller seg bak privatiseringen, er bekymringen stigende for at målet om å privatisere har overskygget målet om å skape konkurranse i telekommunikasjonssektoren. Lovverket vil sørge for at det privatiserte selskapet vil få en sterk posisjon i markedet, og man frykter at nasjonale investorer i allianse med internasjonale selskaper vil sørge for at prosessen mot en åpning av markedet vil gå tregt.

Den jevne honduraner har fremdeles privatisering av mindre statseide bedrifter tidlig på 1990-tallet i friskt minne. Her klarte de militære gjennom sitt pensjonsfond å sikre seg pene gevinster. Hvis privatisering resulterer i økte priser og fordeler for den politiske eliten, vil kanskje også honduranerne mobiliserer til protest.
For de multilaterale bankene, IMF og andre donorer stiller utviklingen i telekommunikasjonssektoren viktige spørsmål. Det er nå stor enighet om at privatisering må følges opp med å etablere et regulerende rammeverk og institusjoner som kan håndheve det på en nøytral måte, men man mangler både forhandlingsmakt og viktige alliansepartnere når det gjelder å få gjennomslag for slike institusjonelle endringer. Mens privat sektor var en viktig støttespiller i krav om privatisering ser deler av den lite nytte av sterke regulerende institusjoner. Det kan få konsekvenser for landenes inntreden i «informasjonsalderen», men større konsekvenser vil det nok få for folks tillit til myndighetene og tro på at det er mulig å endre på et system som reproduserer privilegier og ulikhet.