Professor i kulturkræsj

Slik beskriver Madagaskar-kjenneren og kulturprofessoren Øyvind Dahl hvordan folk på landsbygda i afrikanske land oppfatter en vestlig misjonær eller bistandsarbeider. - Enklere blir det ikke når den samme person som «fråtser i luksus» gjerne oppfordrer lokale ledere til å hjelpe de fattige, understreker han.
Dobbeltkommunikasjon er bare et av mange temaer som tas opp av den treffsikre professoren fra Misjonshøgskolen. Ved siden av å gi nordmenn med koffert gode råd og prestasjonsangst forbereder han for tida sin inntreden i en sentral jobb i norsk «bistandsbransje» - generalsekretærjobben i Norsk misjons bistandsnemnd.
- Hvem er målgruppen for boka, Øyvind Dahl?
- For det første er det en lærebok som vil kunne brukes direkte ved ulike «u-landskurs», som ved Høyskolestudiene i Agder og Oslo og ved universitetet i Bergen. Men målgruppen er også diplomater, bistandsarbeidere, journalister, næringslivsfolk og -studenter, reiselivsbransjen, misjonærer og misjonsskoler, samt det nye Fredskorpset og mennesker med ansvar overfor «det flerkulturelle Norge».
- Er nordmenn dummere i møtet med andre kulturer enn andre?
- En del nordmenn med betydelig erfaring fra bistand og misjon i enkeltland, kan være svært gode på interkulturell kommunikasjon innenfor sin kontekst. Mange andre har mye større problemer. Et generelt trekk ved skandinaver er nok at vi ikke er bevisst nok på at vi blir plassert på en sosial rangstige. Vi tror at vi kan være «kamerat» med både høy og lav. Nordmenn kan finne på å stille i kortermet skjorte på et viktig møte der motparten stiller med dress og slips. Slike ting kan føre til misforståelser, avstand og usikkerhet.
- 1. mai overtar du som leder av det Norsk misjons bistandsnemnd. Er valget av deg et ønske om en kursendring?
- Bistandsnemndas virksomhet har det siste året vært drevet med en konstituert generalsekretær. Det har vært drevet et solid arbeid, noe som tyder på at rutinene er gode og staben meget solid. Det styret nå ønsket seg var en generalsekretær som kunne være mer aktiv utad, skrive artikler og fronte det som misjonsorganisasjonene står for i offentlig debatt.
- Når vi har hørt fra misjonsorganisasjonene i det siste har det vært et rop om mer penger. Er det en linje du også vil videreføre?
- Sett fra Bistandsnemndas synsvinkel ville jeg ikke skammet meg for å be om mer penger til seriøse prosjekter. Mitt inntrykk er at misjonsorganisasjonene stort sett er seriøse forvaltere av bistandspenger, og en god kanal ut til målgruppen de fattige, ikke minst kvinner. Misjonsorganisasjonenes styrke er at vi jobber via lokale kirker som allerede har eksisterende gode nettverk på grasrotnivå. NORAD ville vært dum om man ikke benyttet seg av disse lokale nettverkene.
- Misjonsorganisasjonene formidler i dag 120 millioner kroner av statlige bistandsmidler. Beløpet har gjennom mange år bare vokst og vokst, og organisasjonene har stort sett fått hva de har bedt om. Det er når denne utviklingen plutselig stopper opp, og bremsene settes på - at ropet kommer.
- Når man leser enkelte misjonsblader kan man få inntrykk av at enhver "møbelsnekker fra Rogaland» er kvalifisert til å drive bistands- og misjonsarbeid?
- På dette feltet er det fortsatt mye å gjøre, selv om bevisstheten er blitt større de siste årene. Tradisjonelt har misjonsorganisasjoner lagt stor vekt på bibelkunnskap. Bibelskole er vel og bra, men man har også behov for bistandskompetanse når man skal drive utviklingsarbeid som lærer, sykepleier eller sosialarbeider.
Bistandsnemnda ba SIK (Senter for interkulturell kommunikasjon, red. anm.) gjøre en vurdering av misjonsorganisasjonenes bistandskompetanse for et par år siden, en rapport som pekte på en del mangler. Senere har SIK kommet med forslag til en oppgradering av kompetansen, noe som blant annet har ført til kurs ved tre ulike misjonsskoler; Misjonshøgskolen i Stavanger, "Gå ut»-senteret i Hurdal og Fjellhaug misjonshøyskole i Oslo.
- Den statlige støtten til misjonens utviklingsarbeid skal gå til bistand, ikke misjonsvirksomhet. Vil du si at misjonsorganisasjonene klarer å skille mellom misjonering og bistand?
- Forvaltningsmessig tror jeg de fleste har klart å finne gode rutiner for å kunne vise at pengene har gått til de utviklingstiltak de i utgangspunktet var ment for. På den annen side kan vi vanskelig drive utviklingsarbeid gjennom lokale partnere uten samtidig å jobbe for å styrke de lokale kirkene. Kirkene er en viktig del av det sivile samfunn - sosialt, samfunnsmessig og delvis politisk. Samtidig har kirkene ofte en svak organisasjon - og særlig på bistandssiden. Dette er i prinsippet ikke særlig annerledes enn når Folkehjelpen bygger opp om en lokal fagbevegelse.
- Enkelte vil hevde at bistandsarbeid i bunn og grunn dreier seg om å påvirke andre land til å overta en vestlig moderniseringstankegang?
- Det er mye riktig i et slikt utsagn. Men hvis det er det vi gjør, så må det gjøres i forståelse med lokale samarbeidspartnere. Vi må være bevisst på at ingen form for bistandsvirksomhet er verdinøytral. Hvis man jobber for demokrati, for de fattiges rettigheter og for kvinner er vi samtidig med å påvirke samfunn i en viss retning - ofte på tvers av holdninger som tidligere har vært de rådende i et samfunn.