– Rettighetsarbeid krever stor risikovilje
Rettighetsarbeid krever mye arbeid og stor risikovilje, men er verdt strevet. – Gevinstene er store og viktige når vi lykkes, sier direktør Villa Kulild i Norad om lærdommen i årets utgave av Norads Resultatrapport, som lanseres i dag.
En annen viktig lærdom er at bistand må spille på lokale krefter som driver fram demokrati og menneskerettigheter, fastslår direktoratets faglige ekspertise.
-
Her finner du Norads resultatrapport
Norge brukte i fjor mellom 4,5 og 7,3 milliarder kroner med mål om å fremme menneskerettigheter og demokrati rundt om i verden. Beløpet har økt med rundt en milliard kroner de siste fem årene. Det meste av norsk bistand på dette feltet går til å styrke institusjoner i samarbeidslandene – både statlige og ikke-statlige.
«Norge bidrar til å styrke menneskerettigheter og demokrati i en rekke land og sammen med ulike samarbeidspartnere,» skriver Norad i sin resultatrapport som offentliggjøres denne uken. Stortingspolitikerne er en av de viktigste målgruppene for rapporten. Den understreker at arbeidet må «bygge på interne krefter i samarbeidsland som driver endringen framover».
Direktoratet skriver at stadig flere land går i demokratisk retning og at økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er styrket i mange samarbeidsland, men at det er grunn til bekymring:
- Sivile og politiske rettigheter har kommet under økende press
- Handlingsrommet til sivilsamfunnet er begrenset i mange land
- Væpnede konflikter og humanitære kriser har ført til massive brudd på menneskerettigheter og dramatiske tilbakeskritt i demokratiutviklingen
- Kvinners rettigheter er under press i internasjonale forhandlinger
Hovedbudskap
Resultatrapporten fra direktoratet har flere hovedbudskap:
- Styrking av menneskerettigheter og demokrati kan redusere fattigdom ved å gi mennesker muligheter til mer innflytelse over sine egne liv.
- Bistand må spille på lokale krefter som driver demokrati og menneskerettighetsutviklingen innenfra.
- Å få til endringer er vanskelig, særlig hvis det utfordrer enkelte aktørers maktbase – det krever stor risikovilje.
- Politisk vilje er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å få til endringer.
- Tilstrekkelig kapasitet og ressurser i sentrale offentlige institusjoner som parlamenter, departementer, ombudsmannskontorer og rettsvesenet er avgjørende for et velfungerende demokrati.
- Myndigheter og det sivile samfunnet må styrkes parallelt. Bistand til sivilsamfunn har god effekt, men begrenset rekkevidde.
Risikovilje
– Hvorfor krever bistand til menneskerettigheter og demokrati stor risikovilje? Og har Norge det?
– Risikoen for at forhold som ligger utenfor bistandens rekkevidde skal påvirke resultatene er enda større når det gjelder menneskerettigheter og demokrati, enn for eksempel når man skal bidra til bygging av vei, skoler eller kraftverk. For Norge er dette feltet så viktig at vi har risikoviljen som skal til for å ta sjansen på å lykkes. Gevinstene er store og viktige når vi lykkes, sier Kulild til Bistandsaktuelt.
Norad mener at norsk bistand blant annet har bidratt til:
å sikre lokalsamfunns rettigheter til skogen i Indonesia å heve kvaliteten på Moldovas justissektor mer rettferdig fordeling av offentlige midler i Etiopia styrking av valgprosessene og demokratiet i Malawi et sterkere og mer aktivt parlament i Uganda å styrke retten til vann i Tanzania gjennom krav om innsyn i offentlige dokumenter og korrupsjonsavsløringer. å bedre opplæring av fagbevegelsen i Bolivia og dermed bedre forvaltning av landets oljeressurser at mer pålitelig og nøytral informasjon til den somaliske befolkningen er sikret gjennom radiostasjonen Radio Ego at personer med nedsatt funksjonsevne i Palestina har forbedret sin rett til arbeid
Valg og demokrati
Rapporten påpeker at FNs utviklingsprogram (UNDP) er den viktigste multilaterale partneren Norge har i arbeidet for demokratisk styresett. Organisasjonen har styrket valgsystemer og -prosesser i 83 land siden 1999. Norad har regnet ut at ved å stå for fem prosent av UNDPs budsjett, kan Norge ha bidratt til at over to millioner nye velgere ble registrert i verden og at mer enn 4,8 millioner flere mennesker stemte ved valg i 2013 enn tidligere. Gjennom støtte til organisasjonen UN Women, mener Norad at Norge bidro til styrke kvinners politiske deltagelse mange steder i verden.
Samtidig understreker rapporten at «valg sikrer i seg selv ikke en demokratisk utvikling». De bruker begrepet «valgdemokratier».
Etiopia?
– I Resultatrapporten skrytes det av innsatsen i Etiopia. Det står at «støtte til myndighetene gjorde institusjonene som skal sikre menneskerettigheter og demokrati mer effektive». Et annet sted blir det slått fast at det mellom 2004 og 2013 har skjedd en forverring i politiske og sivile rettigheter. Bidrar norsk bistand bare til «liksom»-reformer?
– At enkeltprosjekter kan være suksesser mens utviklingen i hele land og regioner går i feil retning, er noe vi observerer for mange temaer og i mange land. Dessuten favner menneskerettighetene svært bredt, og det er ikke uvanlig at det er fremskritt for eksempel når det gjelder retten til utdanning, samtidig som ytringsfriheten settes under press. Det sier noe om bistandens begrensninger. Ikke bare i Etiopia, men overalt. Bistand er bare én av flere faktorer som skal til for å skape utvikling, sier Kulild.
I rapporten viser Norad til flere eksempler på bistand som ikke har fungert tilstrekkelig:
- Budsjettstøtten til Tanzania og Mosambik ga mer åpenhet, utdanning og økonomisk vekst, men ikke færre fattige.
- Det er økt kvinnedeltakelse i lokaldemokratiet i Afghanistan.
- Helse og utdanningstilbudet er blitt bedre, men makten forblir hos mennene.
- Den norske demokratistøtten kanalisert gjennom norske politiske partier har hatt få dokumenterte langtidsvirkninger.
