Glemte urfolk trenger sin domsstol

Det er bakgrunnen for det arbeidet som britiske advokater har satt i gang med å skape en internasjonal domsstol for dem som ødelegger naturen.

I utbyggingsområdene bor det ofte urfolk som har sin egen kultur, sine egne skikker og sin egen livsform, som de har skapt i løpet av tusenvis av år. Likevel blir de ofte glemt av media og gjemt bort av myndighetene i de områdene der de lever. Makthavere karakteriserer dem som ”tilbakestående” og forfølger dem for å kunne ”utvikle” de områdene stammefolk alltid har brukt. Deres naturlige livsstil er å leve av det de finner i skogene og fjellene. De rammes når elver bygges ut, eller når gruvedrift overtar. Utslettes de, så drepes også deres kultur.

 Ofte plasseres de i leirer hvor de ikke finner arbeid. Noen blir kriminelle, mange blir alkoholiserte og dør av sult og sykdommer i en ung alder. De holdes der som fanger, fordi de ikke skal forstyrre utviklingen.

 Hvor vanskelig det er å skape forståelse for minoriteter, så vi tydelig i Norge med den negative holdning vi hadde til samene i mange år. Det var først etter langvarig strid at de fikk lov å få bruke sitt eget språk, deres rettigheter ble anerkjent og de fikk sitt eget Sameting.

En person som i årevis har kjempet for urfolkets sak, er lederen for organisasjonen Survival International, Stephen Corry. I fjor ga han ut boka "Tribal People for Tomorrow´s World" (selges til inntekt for organisasjonen). Han viser i denne boka hvor mange viktig kunnskaper urfolk har tilført oss, og hvorfor det er så viktig å ta vare på deres kultur og deres evne til å overleve i de vanskeligste omgivelser.

På spørsmål om hva vi kan gjøre for de glemte og bortgjemte folkegruppene, svarer han: "Vi må overtale og engasjere enda flere til å innse hvor galt det er, når makthaverne kaller dem "usiviliserte" eller "umoderne". De samme argumentene ble brukt for å begrunne slaveriet og til å forsvare apartheidsystemet i Sør-Afrika, men i dag er det få som forsvarer slaveri eller apartheid offentlig."

Corry skriver at alle folkegrupper tilpasser seg skiftende forhold, men det er galt å tvinge dem bort fra deres jaktmarker, deres skoger eller fjell, for å starte gruver, damanlegg eller jordbruk i stor stil. Corry summerer opp sitt syn slik: "Mye av det vi kaller modernisering og framskritt er ganske enkelt berikelse for noen få, på bekostning av arbeid og materialer som blir tatt fra andre. Dette er ikke et uunngåelig, historisk resultat, det er en forbrytelse på linje med kolonialisme og folkemord."

Her skal jeg ta opp situasjon for noen få minoriteter, som jeg har fulgt i mange år. Først buskmennene i Botswana, (buskmenn er et omstridt begrep, men et navn som de bruker selv. Andre bruker betegnelsen san-folket). Blant buskmennene i det sørlige Afrika fins det flere stammer. I 1997 ble nærmere 2000 mennesker fra gwi- og ganastammene tvangsflyttet fra sine tradisjonelle jaktmarker i Kalahari ørkenen, slik at selskapet de Beer kunne starte gruvedrift etter diamanter på deres områder. De to stammene klarte å skape en internasjonal protestbevegelse, som ble støttet av norske samer. Langvarige rettssaker startet.

I 2006 vant disse stammene en viktig rettssak mot regjeringen i Botswana. I dommen ble det slått fast at tvangsflyttingen var ”ulovlig og grunnlovstridig” og at de skulle gis tillatelse til å flytte tilbake til sine jaktmarker. Regjeringen under daværende president Festus Mogae respekterte ikke dommen, og la alle slags hindringer i veien for tilbakeflytting. De to stammene fikk ikke gjenåpne sine vannbrønner, de fikk ikke hjelp til å flytte tilbake til sine områder og de ble arrestert da de forsøkte å drive jakt. President Mogae latterliggjorde deres eksistens ved å si: ”Vi kan ikke ha steinalderfolk blant oss i en tidsalder med datamaskiner”.

Flere rettssaker måtte til, før en siste ankeinstans i januar 2011, slo fast at buskmennene hadde rett til å flytte hjem og rett til å bruke sine gamle brønner. De skulle også kunne bore nye brønner for drikkevann. De vant fram med sine krav.

En annen langvarig konflikt, er bauksittgruvene som det multinasjonale selskapet Vedanta ønsker å drive i den indiske delstaten Orissa. Det er utbyggingsplaner som stammefolket dongria kondh setter seg imot, fordi det vil ødelegge naturområder og deres hellige fjell Niamgiri vil bli gravd i stykker. Eksistensgrunnlaget for denne folkegruppen er å bruke naturen til jakt og fiske, samt sanking av frukt og rotvekster.

Vedantas planer gikk ut på utvinne bauksitt som skulle brukes i et lokalt aluminiumsverk. Planene ble stanset for et par år siden av den indiske regjering etter omfattende protester rundt om i verden. Internasjonalt kjente personer som Bianca Jagger, Michael Palin, Joanna Lumley og Arundhati Roy har deltatt aktivt i protestene. Organisasjoner som Survival International, Amnesty International og Action Aid er blant de organisasjonene som støtter lokalbefolkningen. Denne konflikten er ikke endelig avgjort.

I forbindelse med ulike urfolks kamp for sine rettigheter, er det grunn til å nevne nordmannen Torstein Dale Sjøtveit. Han leder det statlige selskapet Sarawak Energy i den malaysiske del av Borneo, som kalles Sarawak. Hans oppgave er å bygge ut en rekke kraftverk i regnskogen, hvor det er mange elver og fossefall. En stor gruppe av urbefolkningen, som består av flere stammer, er mot utbyggingen, og har gjennomført mange demonstrasjoner. Stiftelsen Bruno Manser i Sveits har bedt Økokrim i Norge om å etterforske Sjøtveit, om hans virksomhet strider mot norsk lov.

Planene går ut på at i alt 11 kjempestore dammer skal bygges. Arbeidene som vil ta flere år, vil føre til at tusenvis av stammefolk rammes. Noen beregninger går ut på at om lag 600 000 mennesker vil miste sine hjem og bli tvangsflyttet. Overfor Dagbladet (se nettavisen 20/10 2012), har Sjøtveit bekreftet at om lag 10.000 mennesker er blitt flyttet der tre av dammene, Batang, Bakun og Murum, er blitt bygd eller bygges nå. De åtte dammene som gjenstår vil, etter Sjøtveits opplysninger, føre til tvangsflytting av ytterligere 10.000 mennesker. Hans beregninger går, med andre ord, ut på flytting av mer enn 20.000, og det er et ganske skremmende høyt tall for slike små stammer.

Ifølge den internasjonale arbeidsorganisasjonens (ILO) konvensjon 169, skal urfolks meninger og vurderinger høres før arbeidene settes i gang. Det har ikke skjedd i Sarawak. Den reviderte FNs menneskerettighetserklæring, vedtatt i 2007, slår fast ”Urfolk har rett til landområder, territorier og ressurser som de tradisjonelt har eid, okkupert eller på annet vis har brukt eller ervervet”. Erklæringen ble vedtatt av alle FN-medlemmer unntatt USA, Canada, Australia og New Zealand. Disse fire landene har urfolk som de har diskriminert i årevis.