Siste akt i Zimbabwe?
JOHANNESBURG (b-a): Å dømme etter hendelsene de to siste ukene, har innbyggerne i Zimbabwe nå endelig tatt mot til seg og markerer motstand mot sin regjering.
Drapet på en aktivist fra opposisjonen Movement for Democratic Change (MDC) og skambankingen av partileder Morgan Tsvangirai og 50 andre opposisjonelle, har satt i gang en kjedereaksjon. Analytikere beskriver det som begynnelsen på slutten for regjeringen.
Etter opposisjonens demonstrasjoner 11. mars har landet vært preget av uro, og mange bydeler i hovedstaden Harare har hatt portforbud. I andre deler av Zimbabwe beskrives spenningen som følbar. «Overalt er det politi, folk klager (over levekår og priser) uansett hvor du drar,» sier en lærer som bor i Bulawayo, landets nest største by.
En katolsk biskop sa nylig at han er villig til å risikere politiets kuler hvis det er det som trengs for å få endring Uttalelsen har økt konfliktnivået ytterligere.
Presset diktator. De siste protestutbruddene antyder at president Robert Mugabe nå er presset inn i et hjørne og ute av stand til å manøvrere. Selv innen hans eget splittede parti, forventes det at flere vil kreve at han pensjonerer seg før neste års presidentvalg.
Mugabe vil imidlertid neppe gå av uten kamp. Han har sagt at han ønsker å forlenge sin regjeringsperiode med ytterligere to år ved å utsette valgene til 2010, slik at president- og parlamentsvalg kommer samtidig.
Selv med en ny motstandsbølge og internasjonal fordømmelse, kan det ennå være for tidlig å spå den 83 år gamle tidligere frihetskjemperens avgang. Han kan fortsatt ha et ess i ermet - akkurat som han de siste 27 årene har klart å overraske hver gang han har syntes i ferd med å tape.
Avtale med Angola. Den lokale pressen har gjort mye ut av at Angola har undertegnet avtaler om militært samarbeid med Zimbabwe. Angola, som sammen med Namibia er en av Zimbabwes nærmeste allierte, har ifølge rapportene uttrykt støtte til den senere tids politiaksjoner i landet.
Zimbabwes innenriksminister har bekreftet at 1000 paramilitære fra de angolske politistyrkene forventes å ankomme landet 1. april. Senere vil det komme ytterligere 1500. Politiets øverstkommanderende i landet har senere gjentatt dette, og tilføyde at enda flere angolanere vil komme som del av treningsprogrammer.
Det som har fått mange til å stusse, er antydningen om at så mange angolanere bringes inn i landet, spesielt siden de snakker portugisisk og ikke engelsk. Den angolanske regjeringen har senere delvis trukket tilbake påstandene om utplassering av styrker, og har sagt at de ikke blander seg inn i andre lands interne anliggender.
Ikke lojale? Chris Maroleng fra Institute of Security Studies i Pretoria, sier at et Angolas engasjement kan tyde på at president Mugabe har mistet troen på at hans egne sikkerhetsstyrker er lojale.
Forskeren føyer til at i lys av de interne maktkamper i partiet, kan det hende at Mugabe begynner å tro at de to fraksjonene, ledet av henholdsvis militærleder general Solomon Mujuru og tidligere sjef for statens sikkerhetstjeneste, Emmerson Munangagwa, «nå er sterke nok til å forene seg og samle motstand mot ham». Selv om de to fraksjonene har felles mål, har de så langt ikke vist tegn til å ville samarbeide med hverandre.
Likevel, selv med støtte utenfra, er Mugabes største fiende en økonomi på randen av sammenbrudd, og det svekker regjeringens evne til å kjøpe lojalitet fra sine tilhengere. Inflasjonen på 1700 prosent forventes å øke til 4000 prosent i løpet av året, og har gjort et flertall avhengig av bidrag fra slektninger i utlandet. De er til gjengjeld stadig flere. Det anslås at over tre millioner mennesker har flyktet fra landet.
Tørkeår. Lite nedbør i år har dessuten gjort situasjonen verre. Regjeringen har erklært 2007 for et tørkeår, men har fastholdt at de ikke vil be om bistand i form av mat. Statsmediene rapporterer at landet vil importere 400 000 tonn mais for å dekke underskuddet.
I kjølvannet av regjeringens brutalitet mot opposisjonen, er få overrasket over de afrikanske ledernes sedvanlige unnfallenhet. Sør-Afrika vinglet og gav til slutt uttrykk for «bekymring» over situasjonen, men tilføyde at Zimbabwe må løse sine egne problemer.
Ingen afrikansk stat har gitt uttrykk for fordømmelse, bortsett fra Zambias president Levy Mwanawasa som sammenlignet Zimbabwe med et «synkende Titanic hvor passasjerene hopper av for å redde livet». I en tilslørt kritikk av det sørafrikansk-inspirerte stille diplomati, oppfordret han de andre medlemmene i SADC (Southern Africa Development Community) om å involvere seg.
Wilson Johwa er zimbabwisk journalist bosatt i Sør-Afrika.
