Slakterne i Kabul er klare for valg

På en sliten trekrakk i hovedstaden Kabuls travle «Butcher street» sitter en mann med gråsprengt skjegg og vokter sin varebeholdning - et halvt dusin kjøttstykker av ku og sau. Seifullah har drevet sin slakterbutikk her i et dusin år - under år med krig og under skiftende politiske regimer.
- Livet er bedre nå. Under Taliban ble folk i Kabul tvunget til å ha langt skjegg og å gå i moskeen. Nå er det ikke slik lenger, fastslår den røslige, enøyde slakteren.
Men hans største lykke er at butikken går bedre nå. Det er mer penger mellom folk og befolkningen i Kabul er blitt større, noe som betyr flere kunder. «Alle i Kabul» har råd til å kjøpe kjøtt nå for tida, sies det. Men samtidig er det også nye problemer å hanskes med: akutt mangel på slakt, økende korrupsjon på grensestasjonen i Pakistan og økende husleier i hovedstaden.
Dette er noe de nye myndighetene bør ordne opp i, mener slakteren Seifullah. Kanskje er det derfor både han og kollegaene under kjøttkrokene tvers over gata har registrert seg og vil stemme ved de kommende valgene i september.
- I vår familie vil vi stemme på den personen som vi mener vil hjelpe Afghanistan, sier Seifullah, som ikke vil røpe om dette er president Hamid Kharzai.

En god idé. På markedet et par kilometer unna får vi tilsvarende uttalelser fra innehaverne av boder med klær, parfyme, smykker og poteter - folk med ulik etnisk bakgrunn: pashtunere, tadsjiker og hazara. Livet er blitt enklere i Kabul etter at taliban-regimet ble kastet ut og det ble fredeligere i byen, mener de. De fleste har registrert seg for å delta i Afghanistans «første demokratiske valg», som det omtales som. Etter mer enn 20 år med krig og over en million falne, er det mange som håper på en mer stabil politisk framtid i landet.
- Demokrati er en god idé, sier kioskeieren Joumomad, som opprinnelig er fra Parwan-provinsen. Den 25-årige hazaraen er tilbake i Kabul etter flere år som flyktning i Iran.
- Alle her har registrert seg. Vi velger den personen vi har mest fordeler av, sier klesselgeren Daoud. Han er pashtuner og opprinnelig fra provinsen Wardak.

Levende hjem? Å dømme etter samtalene med «mannen i gata» i Afghanistans støvete og overbefolkede hovedstad er det duket for et vellykket og fredelig valg i Kabul i september. Ja, noen har til og med tillatt sine koner å registrere seg til valget. Og de internasjonale sikkerhetsstyrkene vil sørge for at folk kommer levende hjem fra valglokalet, tror de.
Men så er heller ikke valgavviklingen i Kabul hovedbekymringen. Langt vanskeligere vil det bli å avholde valg blant den i hovedsak pashtunske befolkningen i landets sørlige og sørøstlige områder, der talibanstyret hadde langt sterkere oppslutning. Talibanbevegelsen har kommet med utvetydige trusler både mot FN og mot afghanere som stiller sin arbeidskraft til rådighet for valgprosessen.
Så langt (per juni 2004) er omlag 3 millioner velgere registrert - i hovedsak i de større byene, men de siste ukene er det åpnet registreringssentra i alle landets 34 provinser. I dette arbeidet får myndighetene hjelp av FN og internasjonale bistandsgivere. Det totale antall stemmeberettigede anslås til rundt 10 millioner mennesker - av en totalbefolkning på cirka 24 millioner.

Etter skjemaet. - Vi ligger etter skjemaet, noe som blant annet skyldes omfattende sikkerhetsproblemer i flere områder av landet. I byområdene har vi imidlertid notert en bred oppslutning om prosessen. Nå som våre registreringsfolk flytter seg ut i landdistriktene kommer det nye utfordringer, sier nestleder for FNs utviklingsprogram (UNDP) i Afghanistan, norske Karen Jørgensen.
Til sitt kontor bak høye murer i hovedstaden får den tidligere byråsjefen i Miljøverndepartementet blant annet inn meldinger om trusler og angrep på FN-kjøretøy og -personell knyttet til velgerregistreringsprosessen. Blant annet ble to briter i et innleid firma og en afghansk sjåfør skutt og drept i Nuristan-provinsen uka før Bistandsaktuelt møter henne. Taliban tok på seg ansvaret for drapene på de tre velgerregistreringsarbeiderne.
- Å introdusere demokrati i et land er ikke gjort over natten, og avholdelse av et valg betyr ikke at et land umiddelbart blir demokratisk. Det kan ta generasjoner å få til. Men i dagens Afghanistan tror jeg et valg er et positivt første skritt som vil ha stor symbolsk verdi, sier Jørgensen.
Hun viser til at president Karzai foreløpig kun er valgt av en nasjonal rådsforsamling - en «Loya Jirga».
- Det vil være bedre for presidenten og parlamentet om de er valgt av folket selv. Økt legitimitet vil være viktig for stabilisering og utvikling av landet, sier Jørgensen.

50 prosent fritt. Hennes demokrati-analyse får støtte av blant andre den afghanske kvinne- og menneskerettighetsaktivisten Sima Samar, som inntil for få måneder siden var Karzai-regjeringens kvinneminister. På samme måte som UNDP-nestlederen lever også den 47-årige hazara-kvinnen bak høye murer og har væpnet vakt.
- Selv et 50 prosent fritt valg vil være et stort fremskritt i forhold til hva vi har hatt, sier Samar som er blant de profilerte afghanske kvinnene som har mottatt en rekke trusler fra fundamentalistiske og udemokratiske krefter i landet.
- Hva mener du med «50 prosent fritt»?
- Med det mener jeg at hvis 50 prosent av befolkningen stemmer av fri vilje, så vil det være mye bedre enn hva vi har hatt...
Sima Samar trekker fram «våpenkulturen» som det største og mest alvorlige hinder for demokratiseringen av landet. Derfor må myndighetene og det internasjonale samfunnet få fart på avvæpningen og demobiliseringen av militssoldater, mener hun.
Eksistensen av en rekke ulike krigsherrer med sine private hærer har vært den afghanske sivilbefolkningens ulykke gjennom mange tiår. Ved hjelp av våpenmakt, penger og etniske argumenter har de ulike krigsherrer styrt sine «småkongedømmer». Delvis har krigsherrene forsvart og gitt fordeler, delvis har de tyrannisert og undertrykt befolkningen i ulike områder av landet. I stor grad var det de samme krigsherrene USA allierte seg med da de for drøye to år siden kastet det fundamentalistiske taliban-regimet ut av landet.

Svevende svar. Også «den modige kvinnen» Sima Samar blir svært så svevende når vi spør henne hvem det er som utøver et negativt press mot demokratiseringen av landet, og hun viker unna å bruke ord som «war lords», «commanders» og «local governors».
- Ja, hvilke personer eller grupper er det du mener utøver et negativt press på demokratiseringen?
- Det er de som ikke er villige til å avlevere våpnene sine. Det er de som er imot DDR-prosessen (Disarmament, Demobilisation and Rehabilitation, red.anm.) og som prøver å stoppe den, sier Samar, og avslår å gå ytterligere inn i detaljer.
Hun mener avvæpningsprosessen (i regi av det tadsjik-dominerte Forsvarsdepartementet, red.anm.) går altfor seint og det settes for lite makt bak kravene overfor maktgrupper..
- De som samler inn våpnene burde hatt større legitimitet i befolkningen. Derfor burde det internasjonale samfunnet hatt en større rolle. Afghanistans befolkning stoler foreløpig ikke på sin egen hær, sier Simar.
Hun ser den svært langsomme framgangen i DDR-prosessen som et utslag av at det internasjonale samfunn har vært altfor lite villige til å utplassere fredsstyrker i landet.
- Vi er allerede inne i det tredje året etter talibans fall, og ennå er ikke en gang én prosent av våpnene samlet inn. Og fortsatt tillater man at væpnede grupper står bak smugling av opium. Hadde det internasjonale samfunnet vært mer aktive i 2002 kunne avvæpningen vært gjort enkelt, hevder Samar.
Også de to menneskerettighetsorganisasjonene Human Rights Watch og Amnesty appellerte nylig til verdens rike land om å sende flere militære fredsstyrker til landet, for å skape tryggere rammer for valgavvikling, humanitært hjelpearbeid og modernisering.

Konflikt i Herat. Samme dag som vi intervjuer Sima Samar er president Hamid Karzai i byen Herat for å snakke med den mektige og våpensterke lokale guvernøren Ismail Khan. Offisielt skulle presidenten kondolere Herat-guvernøren etter at hans sønn, daværende luftfartsminister i regjeringen Mirwaiz Sadiq, ble drept i en militær trefning 20. mars, men de fleste regner med at det egentlige samtaleemnet mellom partene var penger, våpen og politisk makt.
Sentralregjeringen har lenge krevd at Khan skal dele en større del av sine enorme skatteinntekter fra grensehandel med Afghanistans befolkning. Dessuten ønsker man at soldater fra Khans milits skal demobiliseres og overføres til den nye nasjonale hæren. Harde ord er blitt brukt mellom partene de siste månedene, blant annet etter at regjeringen fastslo at han kunne få sparken fra guvernørstillingen når som helst.
Khan, som antas å ha flere afghanske menn under våpen enn regjeringen, har på sin side krevd at regjeringen må arrestere en navngitt lokal militærkommandant i den afghanske hæren for drapet på hans sønn. Omstendighetene rundt drapet er foreløpig uklare, men den lokale kommandanten skal ha uttalt at hans styrker drepte Khans sønn da sistnevnte forsøkte å frata ham kommandoen over den nasjonale hærstyrken i Herat. 22 soldater skal også være drept i kampene som fulgte.

Økende taliban-aktivitet. Den kontinuerlig pågående konflikten mellom sentralregjeringen og lokale krigsherrer blir ikke enklere av at regjeringen, den internasjonale fredsstyrken og den amerikanske «frigjøringsstyrken» samtidig står overfor en økende aktivitet fra styrker som er lojale mot det tidligere regimet. Taliban, Al-Qaida og styrkene til den gamle krigsherren Gulbuddin Hekmatyar står bak et økende antall bombeattentater og geriljaangrep mot afghanske og amerikanske soldater de siste månedene.
«Det er ikke noen mangel på frivillige som vil bli med i motstandskampen mot de USA-ledete okkupasjonsstyrkene i Afghanistan. Faktisk har vi mengder av jegere, men det er sjelden noe bytte. De amerikanske soldatene kommer sjelden ut fra sine befestede posisjoner», sier en taliban-kriger fra Khost-provinsen til den pakistanske avisen The News.
I mangel på «hard targets» innenfor rekkevidde øker denne typen uttalelser uroen blant lokale og internasjonale hjelpearbeidere for at det er de som i økende grad er plukket ut som fiendtlige vestlige mål.