Sluttspurt om fred i Sudan

Ifølge BBC er årsaken til det midlertidige bruddet i forhandlingene at Sudans visepresident Ali Osman Mohamed Taha skal på pilegrimsreise til Mekka. Vanligvis vil en slik pilegrimsreise ta to uker.
USAs presidentutsending John Danforth sa uken før «forhandlingspausen» at en endelig avtale nå var i sikte. Også utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson er optimistisk. Spørsmålet om tre omstridte provinser på grensa mellom nord og sør og fordelingen av makt mellom de to landsdelene er det siste som må løses før en avtale kan undertegnes.
Militærregimet i nord og opprørsbevegelsen i sør har i løpet av forhandlingene klart å bli enige om to oppsiktsvekkende løsninger: En felles hær på 12.000 soldater, og en 50-50-deling av oljeinntektene på to milliarder dollar i året - etter at to prosent er trukket fra til distriktene der oljen utvinnes.

Tre provinser. I januar skulle partene forsøke å løse spørsmålet om de tre omstridte provinsene Southern Blue Nile, Nuba Mountains og Abyei. Disse provinsene ligger på grensa mellom nord og sør. Begge parter regner dem som sine. Administrativt har disse tre provinsene i alle år vært underlagt nord, mens den sør-sudanske opprørsbevegelsen gradvis har bygget opp sitt militære nærvær der. Southern Blue Nile og Nuba Mountains skal ifølge informerte kilder ha vært forhandlet ferdig da møtet ble hevet lørdag, mens et forslag for Abyei fortsatt lå på bordet.
Det mest sannsynlige forhandlingsresultatet er en eller annen form for selvstyre for de tre provinsene.

Maktfordeling. Etter de tre omstridte provinsene blir spørsmålet om maktfordeling mellom nord og sør det siste som må løses før en rammeavtale kan undertegnes. SPLAs leder John Garang har tidligere stått på en modell der det sudanske presidentembetet skulle rotere mellom nord og sør. Denne modellen har han etter alt å dømme måttet gi seg på - det mest sannsynlige er at administrasjonen i sør offisielt får navnet den sør-sudanske regjeringen - i motsetning til for eksempel landsdelsstyre, at Garang innsettes som leder og at han får tittel som sudansk visepresident.
Partene er også blitt enige om en monetær reform der Sør-Sudan skal få innføre et vestlig banksystem, mens det islamske banksystemet fortsetter i nord. Islamske banker har ikke lov til å ta renter. Det skal innføres en ny felles myntenhet for de to landsdelene.
Norge, Storbritannia og USA har vært viktige pådrivere og meklere i forhandlingsprosessen. Norge skal så snart en rammeavtale foreligger, arrangere en internasjonal giverkonferanse for Sudan. Infrastrukturen i sør ligger fullstendig i ruiner etter alle årene med krig, mens nord er preget av at regimet konsekvent har prioritert militære investeringer framfor sivile.

Problemer i kø. En videre fredelig utvikling er ikke gitt selv om partene skulle bli enige om en endelig avtale. Det store spørsmålet blir da hvordan avtalen skal settes ut i livet og hvordan den skal overvåkes. Sør-Sudan er like stort som Frankrike og Tyskland til sammen - et svært vanskelig område å kontrollere. Og problemene står i kø:
• Hvordan skal avdelingene i den felles hæren integreres etter alle årene med blodig krig? Og blir det mulig å få bukt med det sudanske systemet med væpning av stammemilitser som stedfortredende avdelinger?
• Vil folk i sør godta fordelingen på 50-50 av oljeinntektene? Oljen utvinnes i alt vesentlig i sør, og de aller fleste ser på den som sin naturressurs.
• Vil folk i nord godta at de tre omstridte grenseprovinsene skilles ut og gis en spesiell status?
• Vil SPLA/SPLM klare overgangen til et sivilt samfunn i sør etter 20 år med militær struktur og øst-europeisk sosialisme som ett av fundamentene sine?
• SPLA/SPLMs ledelse er for en stor del sammensatt av dinkaer. Vil de andre stammene i sør se på et SPLA/SPLM-styre som et dinka-styre?
• Vil Khartoum klare å sitte stille og se på utviklingen av en sivil politisk prosess i sør?

John Garang har uttalt at «fredsprosessen nå virkelig er irreversibel.» Khartoums forhandler Ali Osman Taha har uttalt at «den lange tiden med krig og konflikt nå er over.» Mange håper de har rett, noen er redd de tar feil.