Svak økonomi gjør fremtiden usikker

- De som vil vende tilbake har gjort det. Man kan jo ikke tvinge folk hjem igjen, men man kan hevde retten til egen eiendom. Tilbakeføringen av eiendommer nærmer seg nå slutten. Samtidig har det skjedd en samfunnsutvikling i form av urbanisering. Dette er naturlig fordi man bygger nytt der det finnes jobb og skole, sier Norges ambassadør i Bosnia-Hercegovina, Henrik Ofstad.
UNDP deler hans oppfatning om at hjemflyttingen nå når slutten.
- Jobben nå blir å kartlegge profilen til de som er kommet tilbake; hvilken alder de har og så videre. Dette er viktig for å kunne bestemme hvilke områder det bør satses på de kommende årene, sier assisterende stedlig representant Moises Venancio.

Får huset tilbake. Tilbakeføringen av eiendommer til sine rettmessige eiere er en av Bosnias største suksesser etter krigen. Over to millioner mennesker flyktet under krigen. Mange ble flyktninger i eget land, mens om lag halvparten flyktet til andre land. Blant internflyktningene var det mange som okkuperte andre flyktningers eiendommer.
Etter krigen meldte rundt 220.000 mennesker krav på eiendommer og man regner med at de fleste vil ha fått sine saker avgjort i løpet av sommeren. Men ikke alle som får tilbake eiendommene sine returnerer. Ikke rent få - tall mangler - beholder husene sine som feriehus eller selger dem mens de selv blir boende i andre europeiske land. I byene selger mange husene sine og kjøper et nytt i et område hvor deres egen etniske folkegruppe er i flertall.

Mangler statistikk. Et stort problem er at de internasjonale organisasjonene ofte opererer med ulike statistikker og sprikende tallmateriale som gjør det vanskelig, om ikke umulig, å gi et reelt bilde av dagens situasjon i Bosnia. Den uformelle økonomien er hovedproblemet. Ingen tør tallfeste «det grå markedet», men det antas å utgjøre 40-70 prosent av bruttonasjonalproduktet.
- Statistikken har ikke vært verd å lese de siste årene, men jeg mener det begynner å komme seg nå, sier nestleder i OHR Donald S. Hays.
- Samtidig er det veldig vanskelig å vite nøyaktig hva fremtidsutsiktene er fordi den uformelle økonomien er så stor, ja faktisk er det den uformelle økonomien som på mange måter holder landet gående, sier Moises Venancio i UNDP.

Hver 5. er «fattig». Arbeidsløsheten er en god illustrasjon på statistikkproblemet. Offisielt konkluderer OHR med at den ligger på rundt 40 prosent. Det internasjonale pengefondet (IMF) har regnet seg frem til at arbeidsplasser i det grå markedet reduserer arbeidsløsheten til nærmere 20 prosent, mens UNDP mener OHRs tall er nærmest sannheten. Verdensbanken opererer ikke med noen tall på området. Ifølge Verdensbanken lever rundt 20 prosent av landets 4,1 millioner innbyggere under fattigdomsgrensen.

Mot sammenbrudd. Uformell økonomi til tross; det mangler ikke på spådommer og statistikk i Bosnia. Et massivt underskudd på handelsbalansen kombinert med stor gjeld gjør for eksempel at Det internasjonale pengefondet (IMF) advarer mot et økonomisk sammenbrudd. I 2002 utgjorde underskuddet på handelsbalansen nærmere 40 prosent. EU regner med at dette vil synke til 20 prosent i år, men underskuddet vil likevel være et av Bosnias største problemer. Et annet hovedproblem er den offentlige administrasjonen.
- Det politiske systemet er dyrt, tungvint og fragmentert, noe som gjør Bosnia til et paradis for mafiavirksomhet og korrupsjon. Mitt inntrykk er at korrupsjonen er likt fordelt mellom de ulike nasjonalitetene, sier ambassadør Ofstad.

Flere lyspunkter. UNDPs Moises Venancio er ikke like pessimistisk som IMF.
- Det er åpenbart økonomiske problemer, og det kan bli verre før det bli bedre, men det er likevel flere positive trekk i økonomien. Bosnia hadde en vekst på 5 prosent i 2002. Dette er litt under Kroatias vekst, et land som ligger 20 år foran i utviklingen. Privatiseringen av bankene er et annet lyspunkt, hvor utviklingen har kommet langt på kort tid. Den nasjonale valutaen, Konvertibel Mark, har holdt seg imponerende stabil siden den ble introdusert i 1998, sier Venancio

Ingen toll. Den fruktbare marka i landet utgjør Bosnias største potensial for eksport av varer, men offisiell statistikk sier at rundt 80 prosent av matvarene i Bosnia er importert. Også her er tallene meget usikre ettersom mye mat selges på lokale markeder som ikke fanges opp av statistikken. Ironisk nok, har Bosnias iver etter å inngå frihandelsavtaler med andre land på Balkan ført til uforutsette problemer: Serbia og Montenegro og Kroatia kan eksportere sine subsidierte landbruksprodukter til Bosnia uten å måtte betale toll og avgifter. Det jobbes nå med en stor skatte- og avgiftsreform som skal løse problemet.

Gamle synder. - For å forstå problemene må vi tilbake til tiden under Jugoslavias sosialistiske president Tito. Jugoslavia var basert på sektorindustri og Bosnia-Hercegovina var et område med mye tungindustri. Denne, og landbruket, var til dels utdatert allerede på slutten av 70-tallet, samtidig som den var tungt subsidiert. Tito tok også opp store lån i utlandet. Man kan kanskje si at folk i Bosnia fikk en for høy levestandard i forhold til hva de egentlig produserte, sier ambassadør Ofstad.
Bosnias gjeld til internasjonale finansinstitusjoner utgjorde rundt 35 prosent av bruttonasjonalproduktet i 2002. På toppen av dette sliter landet med stor innenlandsgjeld - beregnet til rundt 40 prosent av BNP - som blant annet stammer fra tidligere budsjettunderskudd.

Bistandsavhengig. - Det finnes neppe noe land i verden som har fått så mye bistand på så kort tid. Det er klart at hvis man ser på de store tallene, er Bosnia å betrakte som bistandsavhengig. Det har vært et problem å absorbere og kontrollere bruken av alle pengene. Det er klart at masse penger har forsvunnet. Med årene har man bitt mer kritisk til hvordan pengene brukes, og i dag er det meste under kontroll, fastslår ambassadør Ofstad.
- Selv om vi ser at bistanden til Bosnia minker, er det er ingen tvil om at internasjonale bistandsgivere har kommet hit for å bli i lang tid. På grunn av bistandskuttene, er vi nødt til å konsentrere oss om noen kjerneområder. Nøkkelen til utvikling er at regjeringen nå selv må definere hvilke områder det skal satses på, der det tidligere var bistandsgiverne som satte dagsorden. Et problem er at innbyggerne ikke føler nok eierskap til utviklingen, sier Jens Anders Toyberg-Frandzen, stedlig representant for UNDP.