To herrer for en bedre verden?

- Jeg styrer etter mitt moralske kompass, og fattigdommen i verden er en svært viktig sak for meg, sa finansminister Gordon Brown på Labours forrige landsmøte. Den 27. mai overtar den skotske prestesønnen statsministerposten etter Tony Blair. I Frankrike er den internasjonalt kjente legen Bernard Kouchner, sosialist og grunnlegger av Leger uten grenser, noe overraskende utnevnt til utenriksminister i den konservative Sarkozy-regjeringen. Tilsammen er de dynamitt? Vel, i alle fall bør de være i stand til å sette fattigdomsbekjempelse høyt opp på agendaen i kraft av sine nyervervede posisjoner.

Engasjert finansminister. Få finansministre har vist en så stor interesse som Gordon Brown for bistand, gjeldsslette, og for hvordan internasjonal handel og klimaendringene virker inn på fattige land. Da Storbritannia 2005 hadde formannskapet i både EU og G8 lanserte han ideen om en Marshall-plan for Afrika. Blant de konkrete forslagene som har kommet fra hans bord er kravet om at ikke bare 38 utvalgte land, men alle de fattigste landene i verden burde få full gjeldsslette, at bistanden raskt burde økes til 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI) og at verdens toppledere må få i gang og fullføre forhandlingene om handel i Verdens handelsorganisasjon (WTO).
Den neglebitende 56-åringen har også gått i bresjen for nye måter å finansiere bistanden på - ved bruk av det internasjonale kapitalmarkedet. Riktignok mener enkelte kritikere at han har en for enkel, «magisk» oppskrift for en bedre verden - at han blant annet glemmer behovet for institusjonsbygging og sterkere stater i mange fattige land. Og krafttaket for de fattige i forbindelse med G8-toppmøtet i 2005 har foreløpig gitt få resultater. Samtidig høster han ros fra flere frivillige organisasjoner for at han ber om uformelle møter for å høre deres mening i ulike saker. At superstjerner som Angelina Jolie og U2-Bono vil fotograferes ved hans side, er neppe noen ulempe for Browns engasjement.

«Humanitær intervensjon». Gordon Brown tok initiativ til en arbeidsgruppe i EU som skulle se på muligheten for å skattlegge internasjonale valutatransaksjoner - såkalt Tobin-skatt. Her samarbeidet han med statsministrene fra Tyskland og Frankrike. Og kanskje ligger forholdene til rette for en britisk-fransk akse i utviklingspolitikken med Bernard Kouchner som utenriksminister i Frankrike?
For Kouchner er, i likhet med Brown, en ivrig forkjemper for en aktiv fattigdomsbekjempelse. Etter å ha jobbet for Røde Kors i Biafra på 1970-tallet, var den radikale legen med å starte organisasjonen Leger uten grenser - som et motstykke til ideen om nøytralitet, som blant annet Røde Kors forfekter.
Kouchner får æren for å ha gjort begrepet «humanitær intervensjon» kjent, og han er like overbevist i dag som den gang om at det internasjonale samfunnet må gripe inn og beskytte mennesker i nød, selv om det strider mot FN-prinsippet om staters suverenitet. I 1999 fikk Leger uten grenser Nobels fredspris.

Glapp på målstreken. Selv om Kouchner har ledet FNs arbeid i Kosovo et par år og er anerkjent for sitt engasjement for nødstilte, har han flere ganger gått glipp av internasjonale toppjobber på målstreken, blant annet i Verdens Helseorganisasjon og i FNs Høykommissær for flyktninger.
67-åringen, som er svært populær i hjemlandet, har alltid vært lidenskapelig opptatt av utenrikspolitikk. Mange stusset da den radikale politikeren sa ja til invasjonen i Irak. Kouchner skal ha ment at hensynet til det irakiske folket, som led under Saddam Husseins regime, gjorde en invasjon nødvendig. Dessuten trodde han at en felles, vestlig front mot Saddam ville tvinge diktatoren i kne før en omfattende krig ble nødvendig. Selv om det er de konservative i Frankrike som nå har gitt Bernard Kouchner drømmejobben som utenriksminister, har han - blant annet i et innlegg i storavisen Le Monde - lovet å være tro mot sine idealer.