Tragedien i Tsjad

De er ikke alene, det er hundrevis, tusenvis av dem utenfor byen Tine - de aller fleste er kvinner og barn. 40% av flyktningene er barn under 5 år, anslo Verdens matvareprogram (WFP)for to måneder siden.
På denne tiden av året er alle elver i grenseområdet mellom Tsjad og Sudan tørket inn, mangelen på vegetasjon er påfallende, sandstormen herjer over åpne ørkensletter, det er sand og atter sand så langt øyet rekker.
Midt i sandstormen sitter de, de heldige som har klart å rømme fra krigen mellom afrikanske opprørssoldater og arabisk milits i Darfur. En kvinne kommer mot meg med løftede armer og bønnfaller meg om å hjelpe henne og barna på bussen som frakter folk i sikkerhet i flyktningeleire inne i Tsjad.
Lenger borte har FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) og Tsjad Røde Kors begynt å laste sine biler - de fleste norske M6-biler - med registrerte flyktninger for å kjøre dem i konvoi til Kounoungo flyktningeleir. I dag får 168 være med, ventetiden er lang og uutholdelig.

Utrygt på grensa. Lastebilene og bussene i Tine er omringet av tryglende og desperate mødre som vil bringe barna sine i sikkerhet. For her på grensa er de fremdeles ikke trygge. Risikoen for å bli angrepet av arabisk milits er overhengende. Klimaet og de ekstreme forholdene her på grensa er også en fare, dagene er varme, nettene er fryktelig kalde, det finnes ikke ly for vinden og sanden, de har lite vann, lite mat.
De aller heldigste har fått tildelt registreringsnummer og er blitt innkvartert i en av flyktningeleirene hvor de får mat, vann, tepper, plastpresenninger og nødvendig kjøkkenutstyr. De er langt hjemmefra og lever i angst og uvisshet om hvordan det står til med alt som er kjent og kjært i hjemlandet.
Hva har disse menneskene vært vitne til?
Har de sett hjemmet gå opp i flammer, sett landsbyen bli lagt i ruiner, har de sett sine nærmeste bli drept? Alt de har bygd opp i løpet av et liv er sannsynligvis borte.

Så foreldrene bli drept. Toma Mahamat Manis (17) sitter utenfor det provisoriske leskuret bygd opp av tørrkvister halvt dekket med plast og tøy. Et tappert forsøk på å holde sand, vind og kulde ute. Hun og de tre søsknene venter på å få utdelt telt, men vet ikke riktig når dette vil skje. Hun sitter på huk bøyd over gryten med sorghum og vann. Hun forbereder frokost til tre hutrende småunger som klenger seg rundt bålet for å få varme. Barna er hennes småsøsken.
- Det var mørkt da den arabiske militsen - janjaweedene - angrep en sen kveld. De stormet landsbyen vår, de skjøt på oss og satte fyr på husene. Jeg er sikker på at jeg også så regjeringssoldater, forteller Toma.
Tomas bror ble skutt og drept under angrepet, resten av familien klarte å flykte. Noen dager senere returnerte de til landsbyen for å se om det var noe å redde. På nytt ble de angrepet av janjaweeder. Tomas mor og far ble brutalt skutt og drept. Selv klarte hun å flykte med sine småsøsken og sin nabo.
Den 17 år gamle jenta har mistet det som er å miste. Nå sitter hun i en flyktningeleir i Tsjad med ansvar for tre foreldreløse traumatiserte småsøsken. De har naboer, men ingen andre nære i leiren. Toma forteller at bestemoren fremdeles er i Tine, hun har også en bror på 20 år som er ute og leter etter buskapen. Søsknene holder sammen, de har nå vært på flukt i fem uker.
- Jeg forsøker å hjelpe søsknene mine så godt jeg kan, jeg forsøker å være en ny mor for dem, sier hun. - Nettene er verst, da ligger vi tett sammen under det vi har av tepper. Det er fryktelig kaldt, men vi forsøker å holde varmen sammen.
Kirkens Nødhjelp og Norges Røde Kors er blant hjelpeorganisasjonene som sammen med FNs Høykommisær for flyktninger (UNHCR) står for innkvartering, transport og nødhjelp til de sudanske flyktningene i Tsjad. Til nå er 31 100 mennesker blitt forflyttet fra grenseområdene til fem flyktningleire.

Vann - redning og trussel. - Alt avhenger av vannet - om vi finner vann og nok vann, sier Emile Belem, ansvarlig for UNHCR-kontoret i Iriba. - Mangel på vann har til nå vært en av de største utfordringene for å kunne opprette flyktningeleire i Tsjad.
For første gang på 25 år har regntiden sviktet i nord hvor Kirkens Nødhjelp er i full gang med å finne vannkilder og etablere vannforsyninger til flyktningeleirene - tusenvis av mennesker venter på vann.
En kjøretur fra Touloumleiren til nærmeste lokale vannhull bekrefter vannmangelen. Døde dyr i forråtnelse ligger strødd i ørkenlandskapet. Jeg teller 45 kadavre over en strekning på under 1 km. Stanken er uutholdelig. Dyrekadavrene tiltrekker seg svermer av fluer, som sprer sykdom og smitte. Verre blir det når regnet kommer og kadavrene skylles ned i elvene og forurenser vannet. Samtidig vil regnet føre til at elvene vil fylles og grenseområdene blir utilgjengelige, flyktningene vil bli avstengt fra nødhjelp.
- Flyktningene ved grensen lever under vanskelige forhold, det vil forverre seg når regnet kommer. Jeg tør ikke tenke på hva som vil skje når vi ikke lenger når fram til disse menneskene. Det vil bli umulig å krysse elvene, sier Emile Belem, ansvarlig for UNHCR-kontoret i Iriba.
- Den internasjonale responsen på denne flyktningesituasjonen har ikke vært på nivå med selve krisen. Hadde det vært gjort noe tidligere ville dette vært unngått - nå venter vi en katastrofe.
- Rekker vi ikke å flytte dem innenfor tidsfristen, da vet jeg virkelig ikke, kan man ikke så kan man ikke, det gjelder i enhver krise, men da vil det oppstå en meget alvorlig situasjon, sier Kathrine Grant, også fra UNHCR.
- Om en måned starter regntiden. Da kan det være for sent å redde Darfur-flyktningene i Tsjad? Vi må handle nå for å unngå en enda større humanitær katastrofe, sier generalsekretær Atle Sommerfeldt i Kirkens Nødhjelp.
Kirkens Nødhjelp arbeider i tre flyktningleirer i Tsjad. Det er aktuelt å bygge flere leirer. UNHCR og Kirkens Nødhjelp undersøker forholdene i Bet, nord for leirene i Iriba nordvest i Tsjad. 11 000 nye flyktninger sitter og venter i grenseområdene. Det er ventet at antallet vil komme opp i 50 000 i løpet av to måneder. Tragedien som utspiller seg eskalerer for hver dag.