Ugandas nattpendlere

Det vrimler i bykjernen. Hver natt søker tusenvis av barn, i år anslagsvis 18 000 gutter og jenter, inn til den lille byen Kitgums sentrum for å sove. Totalt anslås det å være ca. 40 000 «nattpendlere», som de blir kalt på folkemunne, i de krigsrammede områdene i nord. Mange kommer langveisfra. De har gått langs veien - noen i flere kilometer - for å sove i lyset fra butikkene, på verandaer, i sykehustrappene og i teltleirer organisert av humanitære organisasjoner. De er sendt hjemmefra av foreldre sine, som føler at dette er den eneste måten de kan beskytte barna sine mot å bli kidnappet av opprørshæren Lord's Resistance Army (LRA).

Den bisarre krigen. «Herrens motstandshær» - LRA - har drept, voldtatt og terrorisert sitt eget folk i 18 år.
- Konflikten er bygget på ren terrorisme, sier den ugandiske hærens talsmann, løytnant Chris Magezi.
Krigen mellom Ugandas regjeringsstyrker og opprørsgruppen har krevd titusener av menneskeliv, 1,6 millioner lever i leire for internt fordrevne, og siden krigens start i 1996 har mer enn 25 000 barn blitt kidnappet. De blir benyttet til soldater, som arbeidere og som sexslaver. Under tvang og manipulasjon er de beordret til plyndring, brannstiftelse, kidnapping, voldtekt og drap av sivile og drap av hverandre. Ofte blir de sendt på militært oppdrag til sine egne landsbyer, en taktikk som stopper barna fra å rømme hjem igjen.
Det som kanskje skiller denne brutale krigen fra andre kriger, er de bisarre fakta; ofrene er barn - og de fleste overgriperne barn. Og samtidig er de begge ofre for opprørshærens nådeløse og blodige strategi. Det anslås at 80 prosent av denne militære styrken består av tidligere bortførte barn.
Ugandas president Yoweri Museveni, selv tidligere opprørsleder, sverger til en militær løsning på konflikten. Og ifølge hæren er den pågående «Operasjon Jernneve» en suksess. Operasjonen begynte i februar 2002 etter at den sudanske regjeringen ga den ugandiske hæren tillatelse til å krysse grensen. Dette har gitt resultater, og i løpet av de to siste årene har hæren «omringet og eliminert» store deler av LRA-styrkene, hevder den selv.
- Rapporter bare fra de siste to ukene (midten av september) viser at 29 opprørere har overgitt seg, vi har drept 20, fanget 4, vi har konfiskert 34 maskingevær og reddet 28 bortførte barn, forteller hærens talsmann.
Det ingen av de to stridene partene snakker om er at de fleste drepte er Acholi-folkets egne sønner og døtre, ofte barn som nettopp er blitt tatt til fange, de er redde, panikkslagne og har ennå ikke lært å gå i dekning.

En 18-årings historie. - Jeg trodde noen skulle komme for å redde meg, regjeringen kanskje, men de kom ikke. Men jeg vet at de prøver, sier Deogracius Okello, 18 år og tidligere LRA-soldat.
Han bekrefter at de fleste som ble drept under sammenstøt mellom opprørerne og hæren, var sivile.
10. mai 2003 ble landsbyen, La Alokolum, angrepet. Deogracious og hans klassekamerater hadde søkt tilflukt i skolen. Men opprørerne knuste vinduene og klarte å komme seg inn. Med våpen mot hodet ble de unge elevene truet. Adlød de ikke ordre ville de bli skutt. 43 studenter ble tatt til fange.
- Vi ble slått med køller og gevær og var tvunget til å bære tunge, tunge bører med tjuvgods fra landsbyen. Så hørte vi plutselig rotorene fra et kamphelikopter over hodene på oss. Vi ble beordret til å gjemme oss. Da tenkte jeg at dette var min sjanse, og forsøkte å rømme. Men de nådde meg igjen og førte meg tilbake. De knivstakk og slo meg før de beordret noen barn til å drepe meg. Jeg vet ikke hva som skjedde videre, men jeg slapp unna med livet i behold.

Brutal straff. Deogracius forteller videre om den lange marsjen til Sør-Sudan, med lite vann og lite mat, om venner som ble myrdet fordi de var for utmattet til å gå, og om brutale straffemetoder som pisking og bruk av «panga» (stor kniv). Han forteller om kommandanten sin, Kamdulu, og om den gang de møtte Oti Vincents (Konys nestkommanderende) og Konys egen brigade i Teso-distriktet. Kony var misfornøyd med kommandant Kamdulu for hans manglende råskap og ga klar ordre om flere drap. Tyveri av geiter var ikke overbevisende nok.
Den 18-årige gutten stopper opp før han fortsetter med lav stemme;
- Kommandant Kamdulu måtte adlyde Kony og beordret oss til å dra ut for å drepe. Vi angrep to sivile på veien, vi slo dem i hjel med stokker, vi knuste skallene på dem…
Usikkert fortsetter Deogracius;
- Etter at jeg hadde drept var det som om det var blitt enklere for meg å takle situasjonen i «bushen». Jeg fikk på en måte bedre selvtillit, og den dagen jeg fikk tildelt våpen følte jeg meg fri, avslappet og mektig.
Deogracius klarte å rømme fra LRA under et plyndringstokt på en landsby i august. Nå ønsker han å legge fortiden bak seg og håper å kunne fortsette studiene sine. Deogracius ønsker å bli prest.

«Kom hjem!» I januar 2000 lovet Musevenis regjering amnesti for LRA-soldater som var villige til å overgi seg. Avtalen om amnesti utgikk 16. august, men for 12. gang ble den igjen forlenget med tre måneder. I løpet av fire år har mer enn 7000 opprørssoldater av ulik rang fått tildelt amnesti.
En stor del av æren skal Nord-Ugandas lokalradioer ha, spesielt Gulus Radio Mega FMs program «Dwogpaco», som betyr «Kom hjem!», med John Lacambel som vert. Programmet er på luften tre ganger i uken på det lokale acholi-språket, og er basert på inviterte gjester. Blant dem er tidligere LRA-soldater som appellerer til Konys soldater om å vende hjem.
- Kony er bekymret for denne kampanjen. Han er redd for å miste folkene sine og omgrupperer nå sine opprørssoldater til leirer i Sør-Sudan, forteller Løytnant Magezi fra regjeringshæren.

LRAs nestkommanderende. Lacambel, som er i daglig kontakt med både LRA-offiserer og tilbakevendte opprørere bekrefter at Kony mister mange. Men opprørsgeriljaens øverste ledere, den harde kjerne, står trofast ved Konys side, mener han.
Lacambel har Oti Vincent, LRAs nestkommanderende på tråden ukentlig og kan fortelle at Oti er misfornøyd med radioprogrammet hans. Han mister folk. Han har truet med å bombe hele stasjonen.
- Jeg måtte fortelle Oti: «Vi er ikke venner, men vi er brødre, jeg hater ikke deg, men det du driver med. Og jeg vil alltid søke etter veier til fred, og jeg ser fram til å ha deg på besøk i studioet mitt!», sier radioverten.
Otis svar til Lacambel var at han ikke stolte på løftene om amnesti, han hadde drept for mye til ikke å bli drept selv om han vendte tilbake.
- Oti sier at hvis de ikke klarer å overta makten i landet, så vil han dø i bushen. Men «så lenge han har armer og bein og er i stand til å bevege seg, vil han fortsette å kjempe». Han sier, «hvis dere ikke tror på Konys åndelige evner - en dag vil dere se!» refererer Lacambel.
Spiritualisme. - Problemet er mangel på informasjon, klar og korrekt informasjon. Kony har utnyttet barns uvitenhet og manipulert dem. Han forfører barna med «spiritualisme»!
Han bruker for eksempel sine etterretningsrapporter og påstår han er i direkte kontakt med åndene og Gud. Soldatene tror han har overnaturlige evner, de tror han er en profet. Kony påstår han vil styrte regjeringen for å styre landet etter de ti bud - men hva med «du skal ikke drepe»?
- Barna blir kidnappet når de er veldig unge, de mangler utdannelse - og de vet ingenting om politikk, så hva de blir servert er hva de må tro på, sier en meget engasjert Lacambel.

Kan de tilgis? - I vår kultur har vi ikke hevn, «øye for øye» er et ukjent begrep. Vi lever etter det tradisjonelle og kulturelle forsoningssystemet, og amnestiloven forsterker denne tradisjonen. Har din sønn drept min sønn, så higer jeg ikke etter hevn. Vi setter oss ned med høvdingen og forsøker å arbeide oss fram til en løsning, sier Lacambel.
Han mener at Acholifolket i Nord-Uganda, om de ikke glemmer, så tilgir del.
Ifølge Lacambel er folk følelsesmessig utmattet, etter 18 år med krig. Mange har mistet familie på de mest brutale måter, men de tilgir for å få fred. Og folk er overbevist om at den eneste måten å oppnå fred på, er å overtale soldatene til å komme hjem.
- Jeg tror aldri du kan glemme, men folk vil videre, de ser at det å tilgi er til alles beste. I Skandinavia er vi så opptatt av at følelser skal være ekte. Men trenger man ekte følelser for at livet skal gå videre? spør Ulla Fomsgaard, ved Flyktningerådets base i Kitgum.
- Mange av dem som vender hjem, spesielt offiserer får til og med en form for heltestatus, for eksempel Kenneth Banya, supplerer Jan Kolås ved Flyktningerådets kontor i Gulu. - Dette er veldig vanskelig for oss å forstå, men du kan ikke tenke norsk, tilgivelse ligger i kulturen, sier han.

Mat med militær eskorte. Flyktningerådet er Nord-Ugandas største hjelpeorganisasjon, og har blant annet ansvar for matforsyning til 62 leire, med til sammen 973 000 mennesker. Over 90 prosent av befolkningen i de tre nordligste distriktene, Gulu, Kitgum og Pader hvor Flyktningerådet opererer er avhengig av matforsyning. Siden Operasjon Jernneve startet har tallet på internt fordrevne tredoblet seg til 1,6 millioner.
Målet for distribusjonen blir ikke opplyst før få timer før avgang, mottakerne av distribusjonen blir heller ikke mobilisert før konvoien ankommer leiren.
- Jeg føler egentlig ikke at det er utrygt, vi har så mye eskorte. Men vi vet selvfølgelig ikke når det kan dukke opp situasjoner, sier Jan Kolås som er Flyktningerådets prosjektleder for matdistribusjon.

Går krigen mot slutten? Til tross for at krigen har akselerert de siste to årene under «Operasjon jernneve», erklærte President Museveni i slutten av september 2004 krigen i nord som praktisk talt vunnet.
Det kan bekreftes fra mange hold, av internasjonale og lokale organisasjoner, av regjeringshæren og lokale myndigheter, at det har vært færre angrep fra LRA de siste tre månedene. Flere opprørere har overgitt seg, men de humanitære organisasjonene er skeptiske til å kalle det fred.
- Det er ikke fred i nord, fastslår Magnhild Vasset, stedlig representant for Flyktningerådet i Uganda/ Gulu.
- Det er korrekt at det er færre angrep, og når det er angrep så er det små angrep. Men det er fremdeles lommer av opprørsaktivitet i Gulu og LRA-aktivitet i Kitgum og Pader. Fra Pader får vi jevnlig rapporter om overgrep i leirene, angrep, plyndring og drap, forteller hun.
Mens hjelpearbeiderne analyserer situasjonen har stormen innhentet barna som er på vei for å søke tilflukt i byen. Store, tunge våte dråper treffer bakken. Himmelen åpner seg, og alle som ennå ikke har kommet seg i ly er gjennomvåte på få sekunder. Tusenvis av våte barn, med våte ulltepper skal tilbringe atter en natt i bygatene under Nord-Ugandas urolige himmel. I den samme stormen, under den samme himmelen, gjemmer de bortkomne barna seg. De som har sett og gjort for mye til at de våger å vende hjem.