Undervurdert nasjonalisme

I dag mener ikke bare mange kosovoalbanere at Kosovo bør bli uavhengig. De ønsker i tillegg at de albanske kjerneområdene i Sør-Serbia og Makedonia skal innlemmes i et Stor-Kosovo. For den gjengse kosovoalbaner er uten tvil et uavhengig Kosovo førsteprioritet, men samtidig har kosovoalbanere stor sympati for tilløpene til «frihetskamp» blant albanerne i nabolandene.
Så lenge Milosevic satt ved makten kunne Vesten gi ham skylden for Balkans misere. Men etter at han ble erstattet av Kostunicas vestvennlige regjering er det klart at situasjonen er langt mer komplisert. Og paradoksalt nok anser albanske nasjonalister det ikke som en fordel at Milosevic er bak lås og slå i Beograd. Det var helt uaktuelt for NATO å overlevere Kosovo tilbake til Milosevic. Utsiktene for et selvstendig Kosovo ville sett bedre ut jo lengre Milosevic hadde blitt sittende.

Negativ overraskelse. At serberne i fjor høst valgte en ny demokratisk regjering, som Vesten og NATO allerede har innledet et nært samarbeid med, var derfor en høyst negativ overraskelse for separatistene. Den nye situasjonen har skapt frustrasjon og usikkerhet blant albanerne i Kosovo, ikke minst UCK. Kamphandlingene i Sør-Serbia og Makedonia er et forsøk på å opprettholde en ustabil situasjon, siden dette tjener de nasjonalistiske ambisjonene til albanerne.
Det internasjonale samfunnet er blitt kritisert, blant annet i en 350 sider lang rapport som nylig ble utgitt av det velrenommerte International Crisis Group, for å ikke ha klare ideer angående Kosovos status. Dette har etter mange eksperters mening forsterket usikkerheten som preger regionen. Både den makedonske og serbiske regjeringen mener KFOR har sviktet sitt ansvar, fordi militante separatister har fått operere relativt uhindret i Kosovo. NATO anklages også for å ha gjort for lite for å hindre ekstremister i å feste grepet om makten lokalt i Kosovo. Dette har gitt særdeles uønskede resultater, blant annet i form av en omfattende etnisk renskning av serbere og sigøynere. I dag bor disse etniske grupperingene i ghettolignende enklaver som må beskyttes av KFOR døgnet rundt. En slik sigøynerghetto ligger for eksempel bare noen hundre meter fra den norske hovedleiren i Kosovo Polje utenfor Pristina - et område som på alle måter er et nedslående syn.

USAs nyttige verktøy. UCK i Kosovo anses som kilden til urolighetene i Sør-Serbia og Makedonia, og KFOR-styrkene har ikke greid å avvæpne UCK eller å hindre geriljaens bevegelser over grensene til nabolandene. Ikke nok med det; mange journalister og etterretningseksperter hevder at USA i starten ikke bare overså UCPMBs oppbygning, men at amerikanske eksperter gav geriljaen militær opplæring. Den gang ble geriljaen vurdert som et nyttig verktøy for å destabilisere Milosevic-regimet.
Samtidig kritiseres den serbiske regjeringen sterkt på hjemmebane for ikke å forsvare serbisk territorium mot den albanske frigjøringshæren. Serbiske realpolitikere innser at Kosovo - i hvert fall mesteparten av provinsen - etter alle landemerker er tapt. Men spekulasjoner om å avstå landområder som utvetydig tilhører republikken Serbia, vil serbere flest ikke engang høre snakk om.
Da NATOs generalsekretær George Robertson besøkte Kosovo i slutten av april, advarte han de kosovoalbanske ekstremistene, og viste spesielt til UCPMB-geriljaen. Serbiske styrker får ikke tillatelse til å gå inn i sone B - den sonen UCPMB kontrollerer - før sikkerhetssituasjonen til de 20 000 etniske albanerne i området er avklart. Men Robertson understreket at hele sonen på sikt skal leveres tilbake til Serbia.