Unge og gamle flyktet fra vannmassene

RANGPUR (b-a): Årets flom har satt enkelte områder i lutfattige Bangladesh 15 år tilbake i tid.

Publisert

Vi er i Rangpur i det nordvestlige Bangladesh. Flomvannet ligger fremdeles som en stor innsjø over flere tusen kvadratkilometer dyrket mark. Det vanligvis så livgivende vannet, er i ferd med å drukne livsgrunnlaget for tusenvis av familier i området. Det har ødelagt hjemmene og avlingene deres. Og når det nå synker, vasker det de viktige næringsstoffene med seg, og fører til at det som en gang var fruktbar jord, blir til et ørkenlandskap.
- I dette området vil det ta ti år før jorden er dyrkbar igjen, sier prosjektkoordinator i den ikke-statlige organisasjonen RDRS, Nazrul Ghani. Han frykter at mange som blir arbeidsledige vil trekke inn til de allerede overbefolkede byene.

30 millioner hjemløse. Årets flom i Bangladesh ble en av de verste på mange år. Skadeomfanget varierer fra område til område, men i enkelte områder spås de langsiktige konsekvensene å bli verre enn under storflommene i 1988 og 1998. FN har foreløpig fastslått de økonomiske tapene til 7 milliarder dollar, over fire milliarder mer enn i 1998. 30 millioner av landets 140 millioner innbyggere er blitt hjemløse, og avlinger for to milliarder dollar er ødelagte. Sykdommer som følge av forurenset drikkevann herjer befolkningen fremdeles. Og den fattige landsbygda er hardest rammet.

Stolthet. - Kom her, ta bilde av oss, roper en stolt bestefar Atar Ali Bapary og holder barnebarnet Shimol frem for fotografen.
Flommen tok alt, men bestefarsstoltheten har overlevd naturkatastrofen. - Familien min har reist 300 kilometer for å finne et nytt sted å bo, forteller han, med Shimol på armen. De to poserer foran de bitte små «hyttene», knapt større enn et tomannstelt, som er ly for flomofre.
De blå presenningene har de fått fra RDRS, som igjen har fått dem fra Kirkens Nødhjelp. RDRS er den sjette største lokale bistandsorganisasjonen i Bangladesh, og partner av Kirkens Nødhjelp.
RDRS jobber med helhetlig utvikling i de nordvestlige områdene. Flomrelatert arbeid er sentralt året rundt, med stor vekt på forebyggende tiltak.
- Flom er en stor del av livet i Bangladesh. Menneskene her er vant til det, og vi har godt utviklede strategier for å forebygge oversvømmelser, og å takle det når det skjer, sier leder for RDRS' programmer for sosial utvikling, Imrul Kayes Muniruzzaman.

- Samtidig er det ikke til å unngå at lidelsene blir store når flommen blir større enn vanlig, som i år. Det går særlig ut over kvinner, barn og eldre, sier Muniruzzaman.
RDRS har drevet intensivt nødhjelpsarbeid siden flommen startet tidlig i juli. Nå står et massivt gjenoppbyggingsarbeid for tur. RDRS utarbeider en større rapport med sannsynlighetsberegninger over hjelpebehovet de kommende månedene, til sin hovedpartner Lutheran World Foundation.
Myndighetene driver hjelpearbeid hovedsakelig i Dhaka og omegn, samt i deler av det nordøstlige Bangladesh. I utkantene er befolkningen prisgitt hjelpeorganisasjonenes begrensede ressurser.
- Det er stort sett ikke-statlige organisasjoner som jobber i dette området. Men nå er vi i ferd med å gå tomme for mat og medisiner, sier Muniruzzaman.

Isolerte områder. Det samme gjelder organisasjonen Sabalamby Unnayan Samity (SUS) i Netrakona, et distrikt med to millioner innbyggere i det nordøstlige Bangladesh.
- Vi deler ut det vi har. Problemet er at lagrene begynner å tømmes. Og så er det ikke alle vi når, fordi de bor i isolerte områder, sier SUS-direktør Begum Rokaya.
SUS får støtte av Den Norske Jordmorforeningens program for å bedre mødrehelsen i Netrakona. For tiden jobber de to norske jordmødrene Heidi Merete Høwe (39) og Kathrine Raaen (32) hos SUS, gjennom Fredskorpset og Jordmorforeningen. De skal egentlig jobbe med svangerskapsomsorg og fødselshygiene.
- Men nå er nesten alle ressurser bundet opp i flomarbeid. Vi får ikke gjort så mye annet enn å kartlegge hjelpebehov, koordinere og å dele ut nødhjelp, sier Begum Rokaya oppgitt.
Hun tror mange års arbeid er lagt i grus. - Alle de som har mistet hjem og jord, vil bli avhengige av nødhjelp i lang tid for å overleve. Vi er satt 15 år tilbake i tid, konstaterer Begum Rokaya.

Powered by Labrador CMS