Kan den økonomiske politikken til president Donald Trump fungere i utviklingsland?

For en tid siden publiserte Foreign Policy en artikkel med tittelen Economists on the Run. Hovedpoenget var at Paul Krugman og andre amerikanske økonomiske eksperter nå innrømmer at de tok feil når det gjelder globalisering. Denne prosessen skadet amerikansk levestandard langt mer enn ekspertene ville innrømme. Og det som verre er, økonomer som Krugman har systematisk mobbet andre økonomer som faktisk har vist seg å ha rett i at lønningene ville falle.

Den forbausende suksessen Donald Trump lenge hadde kan i stor grad ha vært et produkt av at tyngden av amerikanske økonomer tok så grundig feil i sine analyser. Mange av de som stemte på Trump har opplevd en nedgang i levestandard som tidligere var forbeholdt mennesker i utviklingsland og tidligere kommunistland. Dette er en viktig del av grunnen til at Trump fikk over 70 millioner stemmer under årets valg.

Det forbausende ved dette er med andre ord at denne erkjennelsen i Foreign Policy kommer så sent.

Kunne vært forberedt på ødeleggelsene

Den første ødeleggende bølgen av globalisering og avindustrialisering ved en altfor tidlig frihandel fant sted i de spansktalende delene av Latin-Amerika fra slutten av 1970-tallet. Min kone og jeg var fysisk tilstede da lønningene i Peru og flere naboland ble omtrent halvert i løpet av få år. Vi så det på stengte fabrikker, på hvordan innkjøpsmønsteret i butikkene endret seg, og på at de samme barna som tidligere hadde tigget godteri utenfor supermarkedene nå begynte å tigge boksemelk.

Den andre bølgen av globalisering og nyfattigdom rammet tidligere Sovjetrepublikker etter Berlinmurens fall. Særlig Russland og Ukraina ble hardt rammet. Fra 1992 til 1998 ble både industriproduksjonen, landbruksproduksjonen og reallønningene i Russland halvert. Utenlandske rådgivere spilte en sentral rolle i denne prosessen.

Globaliseringens tredje bølge av ødeleggelse har nå truffet USA og Europas østlige og sydlige periferier over lengre tid. Hvis amerikanske økonomer hadde studert de to første bølgene av ødeleggelse istedenfor å legge skylden på ofrene, kunne de ha forberedt seg på bølgen som i neste runde ville treffe dem.

To av økonomene som forstod hva som var i ferd med å skje var Laura Tyson og Robert Reich. Tyson ledet Bill Clintons økonomiske rådgivergruppe, og Reich var arbeidsminister i Clintons regjering. Da han på 1990-tallet forsøkte å øke minstelønningene i USA, fikk han tilsynelatende 99 prosent av landets økonomer mot seg: hvordan kunne han mene at lønnsnivået ikke skulle overlates til ’markedet‘? Artikkelen i Foreign Policy viser hvordan Paul Krugmans hån traff dem begge.

Det paradoksale er at Krugman selv, i 1981, blåste matematisk liv i den gamle teorien om hva som gjør at industri skaper velstand, mens råvarer ikke gjør det. Industrien skaper økende avkastning og imperfekt konkurranse (det vil si at tilbyder har innflytelse over prisen på sine varer og/eller tjenester), og lønningene kan stige. Råvarer produseres under avtagende avkastning og perfekt konkurranse (det vil si at tilbyder ikke har innflytelse over prisen på sine varer og/eller tjenester), og eventuelle produktivitetsforbedringer fører til at prisene synker.

Som jeg skrev i en artikkel for 26 år siden: Krugman åpnet pandoras eske, men har sittet på lokket siden. Det gjør han ennå. Det ble med den ene artikkelen som modellerte verden slik den virkelig er. Deretter produserte han teorier som ’markedet‘ etterspurte. Han fikk da også Nobelprisen.

Historiske røtter på tvers av jernteppet

Gjennom det meste av USAs 244 år lange historie har landet beskyttet sin industri. Det unge republikanske partiet stod i sin tid i prinsippet for en industripolitikk som i modifisert versjon ville passet for dagens utviklingsland: ingen toll på råvarer og økende toll på andre varer etter prinsippet ’jo mer teknologisk avansert, desto høyere importtoll‘ (en politikk i dag krever et større marked enn den gang).

Det interessante er at teorien for hvorfor et land trengte industri har de samme røttene i USA som den hadde i Sovjet. Den tyske industriteoretikeren Friedrich List (1789-1846) - som også har hatt innflytelse her hjemme - ble etter hvert amerikansk statsborger. Han bidro til den teoretiske tradisjonen som i USA har sine røtter tilbake til landets første finansminister Alexander Hamilton. Lists hovedverk, Das nationale System der politischen Ökonomie (1841), ble oversatt til russisk av Sergei Witte. Han var blant annet finansminister under de to siste russiske tsarene. Da bolsjevikene overtok makten i 1917, videreførte de Wittes ideer om industriens betydning.

Under den kalde krigen bygget det økonomiske kappløpet mellom øst og vest med andre ord på den samme økonomiske teorien på begge sider av jernteppet. Dette så vi ikke, blendet som vi var av de enorme systemforskjellene. Det å ikke ha industri var forbeholdt koloniene.

Kan være nyttig for land i Afrika

Den nasjonen som sitter på utviklingen av den mest avanserte teknologien, og som arbeider under forhold som ligger lengst mulig vekk fra drømmen om ’perfekt konkurranse‘, vil alltid ha mest nytte av frihandel. Nederland ble mer proteksjonistisk etter å ha mistet økonomisk makt rundt 1620. I England skjedde det samme først på 1900-tallet. Nå som USA er i samme posisjon som Nederland og England engang var, er Trumps proteksjonistiske tendenser logiske. Det er også logisk at han hentet stemmer fra dem som har fått sin levestandard redusert av dette.

Hadde Trump vært mindre etnosentrisk, ville han forstått at han kunne fått støtte fra noen til sin proteksjonistiske politikk. For to år siden deltok jeg på et møte i OECD. Der hevdet jeg at Trumps politikk kunne være nyttig for afrikanske land som ennå ikke var industrialisert, og som derfor bør føre en proteksjonistisk politikk over en kortere periode. Det var svært mange afrikanske delegater som nikket rundt bordet.

Artikkelen i Foreign Policy spør om det var frimarkedsøkonomene som gjorde at en proteksjonistisk demagog som Trump fikk så mye makt som landets president. Svaret er et klart ja. Men lenge før Trump kom til makten førte den samme nyliberalistiske politikken til enorm skade i blant annet utviklingsland. Kanskje vi nå klarer å kvitte oss med den kalde krigens handelsteoretiske forestilling om at det ikke spiller noen rolle hva et land produserer. Det vil i så fall være den beste bistanden vi kan gi til de fattige landene i verden.