Utviklingspolitikk i en ny tid

Åsmund Aukrust Åsmund Aukrust

Utviklingsminister (Ap)

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Jeg har først lyst til å takke skribentene som den siste tiden har delt tankene sine om bistandsbudsjettet. Bistandsfeltet trenger mer engasjement, ikke mindre. Det gjør oss alle bedre i en periode der feltet står i enorme utfordringer.

La meg først slå fast at vi med dette budsjettet leverer på bistandsprosenten. Bistandsprosenten lever, i motsetning til Panorama-redaktør Erstads påstand i en kommentar 13. oktober.

Arbeiderpartiet har programfestet at vi vil bruke én prosent av bruttonasjonalinntekt på bistand, og det har vi levert på i forslaget til statsbudsjett for 2026. Dette gjør vi samtidig som mange andre sentrale giverland kutter.

De mange krisene som utviklingsfeltet står i, gjør at både vi som giver, og alle andre i sektoren, må tenke nytt. Dette tvinger frem reformer, også når det gjelder hvordan den internasjonale bistanden organiseres. Reformarbeidet i FN og oppfølging av finansiering for utvikling-konferansen i Sevilla, vil legge grunnlaget for multilateralt samarbeid om utvikling fremover. 

Norge er tungt engasjert i arbeidet med å ivareta en regelstyrt verdensorden basert på internasjonalt samarbeid. Men vi kan ikke være overalt. Det betyr at vi ikke kan gjøre alt vi har gjort før. 

Spørsmålene vi må stille oss er: Hvor kan Norge utgjøre en forskjell? Hvor trengs Norges stemme mest? Hvor har vi troverdighet og legitimitet til å få til ting andre ikke kan? Disse spørsmålene ønsker vi bred debatt om. Samtidig har regjeringen noen klare prioriteringer når vi går inn i denne debatten. 

Det er viktig og nødvendig at vi stiller opp for Ukraina. Bistand er avgjørende for å holde hjulene i gang. Vi skal bidra til at den ukrainske befolkningen kan klare å stå imot Russlands utmattelseskrig. De humanitære behovene er store. Ukraina kjemper for sitt eget land, men også for en verden basert på felles regler som er helt grunnleggende – uavhengig av om du bor i Sudan, Norge eller i Ukraina. Dette er grunnleggende langsiktig politikk. Jeg er stolt av denne satsingen i bistandspolitikken. 

Vi prioriterer også å stille opp for Gaza, selv om Palestina kategoriseres som et mellominntektsland. Situasjonen for befolkningen i Gaza er nå prekær, og det er enorme humanitære behov. Fattigdomsaspektet og behovet for utvikling er åpenbart. 

Arbeidet for likestilling og mot økonomisk ulikhet er to satsninger som er løftet i neste års budsjett. Arbeidet for kvinners rettigheter og likestilling, inkludert retten til å bestemme over egen kropp, er både en verdikamp og en strategisk innsats for å bekjempe fattigdom. 

Her spiller sivilt samfunn en avgjørende rolle. Kampen mot ulikhet og sosiale forskjeller handler blant annet om nasjonal ressursmobilisering og institusjonsbygging. På begge områder har Norge bred erfaring og høy troverdighet. I tillegg legger vi til rette for private investeringer og jobbskaping. Å ha en jobb å gå til og en lønn man kan leve av, er en av de viktigste innsatsene mot fattigdom både her hjemme og der ute. 

En viktig del av diskusjonen fremover er spørsmålet om hvor stor andel av bistandsbudsjettet som bør gå til de aller fattigste. Mye av bistanden gis i form av humanitær innsats, og det er regelen snarere enn unntaket at krisesituasjoner varer i mange år. Klimarelaterte kriser kommer stadig oftere. Dette gjør at vi må tenke mer helhetlig og langsiktig. Lokalt ledet utvikling kan være en del av løsningen. Men også her er det dilemmaer, ikke minst når mange land beveger seg i en mer autoritær retning.

Jeg er glad for at Arbeiderparti-regjeringen leverer på bistandsprosenten. Men det er ikke vårt eneste mål. Vi må bruke pengene på best mulig vis. Da må vi holde debatten om utviklings- og bistandspolitikken varm. De største tilhengerne av feltet, bør også være de største kritikerne. Slik gjør vi bistanden bedre.