Ut av fattigdommen på fem år?

- Se på maisplantene våre!
Noen bønder peker stolt på de tilsynelatende endeløse radene med velskapte maisplanter. Plantene er dobbelt så høye som de var forrige innhøsting. Med organisering i samvirker, samt bedret kvalitet, har bøndene i Ruhiira nå forhandlet fram bedre pris for varene med grossistene i hovedstaden Kampala.

Utarmet jord. Flere timer fra Kampala og 1800 meter over havet ligger landsbyen Ruhiira. Bebyggelsen er sped allerede der underlaget skifter fra asfalt til grus like utenfor Mbarara by, sørvest i Uganda. Etter ytterligere én time med minibuss utenfor allfarvei begynner de humpete veiene å slynge seg oppover grønne fjellsider før man når sentrum av Ruhiira. I landsbyen bor det drøyt 5000 innbyggere, hvorav 90 prosent driver med landbruk. Halvparten av innbyggerne tjener mindre enn én dollar per dag.
I likhet med Afrikas elleve andre tusenårslandsbyer er Ruhiira en landsby der sult har vært et vedvarende problem, ofte ledsaget av sykdommer, liten tilgang til medisinsk hjelp og dårlig infrastruktur. 80 prosent av Ruhiira består av dyrkbar mark, men jorda har blitt utarmet på grunn av ensidig bruk. Derfor er utdeling av bedre såkorn og gjødsel, samt frø til småplanting mellom matokeplantene, for å bedre jordsmonnet, noe av det som er gjort siden Ruhiira fikk status som tusenårslandsby i mars i fjor.

Alt henger sammen. Konseptet Tusenårslandsby er utviklet av forskere fra The Earth Institute på Columbia University og FNs Tusenårsmålprosjekt. Tanken er at alt henger sammen, at man ikke kan gjøre forbedringer på ett område uten også å gjøre det på et annet. Målet er at Ruhiira skal nå FNs åtte tusenårsmål innen fem år. Middelet for å nå målet er å sette i gang mange tiltak på én gang.
Den amerikanske økonomiprofessoren Jeffrey Sachs er hovedhjernen bak prosjektet. Han besøkte Ruhiira i januar, og sa til den ugandiske avisen Daily Monitor at utviklingen han så i landsbyen siden prosjektet startet, beviser at situasjonen kan bedres drastisk i løpet av få år.

Tusenårsdistrikter. Dr. Johnson Nkuuhe fra UNDP er koordinator for Ugandas Tusenårslandsbyprosjekt og rapporterer direkte til Sachs.
- Dette er en radikal måte å drive utviklingsarbeid på. Utvikling ellers er for sektororientert og utilstrekkelig, hevder han. Og Dr. Johnson har et vidt perspektiv.
- Målet er at tusenårslandsbyene på sikt skal utvides til tusenårsdistrikter.
- Hvorfor tror du på dette bistandskonseptet?
- Jeg tror på Jeffrey Sachs. Men for å nå målene vi har satt, trenger man sterke lokale myndigheter. Har du ikke et sterkt lokalsamfunn, vil vi bare berøre overflaten. Folk i Ruhiira er fattige fordi de er isolerte fra både kunnskap og markeder der de kan selge råvarene sine. Vi sørger for å gi dem tilgang til blant annet dette.

Penger til sprit. Landsbykvinnen «Frances» (46), som vil være anonym, er kona til sjefen for ett av de nye handelssamvirkene i Ruhiira. Sammen med mannen har hun sju barn som ofte hjelper moren sin på åkeren. Mannen hjelper ikke til. «Frances» har markedsføringsansvar i samvirket og har vært med på å forhandle fram en langt bedre pris med grossistene. Likevel er hun usikker på om hun vil se mye til de pengene.
- Når jeg får matokepengene, gir jeg dem til mannen min. Jeg og den andre kona hans får penger til mat, mens han tar resten til sprit, forteller hun.
«Frances» har aldri hørt om Jeffrey Sachs, men kjenner godt til resultatene av prosjektet hans.
- Jeg er glad i hele mitt hjerte. Jeg håper jeg får se alle de sju barna mine flytte til Kampala og bli professorer. Jeg ønsker å bli rik og lykkelig og komme meg bort fra dette miserable livet. Da ville jeg hatt land, min egen matokeplantasje, kyr og nok mat til å bli mett, sier hun, før hun ettertenksomt legger til:
- Men jeg tror det er mer realistisk at jeg kjøper meg en egen geit.

Bedret helsetilbud. 40 prosent av bistanden skal gå til helserelaterte tiltak. Kompetent helsepersonell og medisinsk utstyr har ført til større tiltro til helsestasjonene og bedre besøk.
- Før var det to innom hvert helsesenter i løpet av en dag, nå er det 60, forteller David Siriri, forskningskoordinator i Ruhiira. Men fortsatt er det mye å gå på.
- Bare 5 prosent av fødslene skjer på helsestasjonene, sier Siriri.
Både barne- og mødredødeligheten i Uganda er høy og landet er ikke i rute for å nå tusenårsmålene som sier at barnedødelighet skal reduseres med to tredjedeler og mødredødelighet med tre fjerdedeler. Ifølge Dr. Johnson Nkuuhe er det små sjanser for at Uganda vil greie å nå disse to målene før 2015. Men i Ruhiira har de troen på å nå målet.
Emmanuel Atuhairwe er nyansatt doktor på Ruhiira Health Center II, en av seks helsestasjoner i Ruhiira.
- Vi har planer om å innføre en ordning som gjør at kvinner skal besøke helsestasjonen oftere, sier Atuhairwe. En av planene er at folk som besøker stasjonen skal få en kupong hver gang de tar en sjekk.
- Når man har fem kuponger, vil man kunne man bytte dem inn i en premie, forklarer han entusiastisk. En annen idé er at alle som velger å føde barnet sitt på helsestasjonen skal få en liten gave, som et såpestykke eller klær.
Foran helsestasjonen sitter det nesten tretti kvinner og barn som venter på å få komme inn til doktoren. Blant dem ligger små hauger med byggestein.
- Familier bidrar frivillig med materialer til et større og bedre senter her, sier landsbydoktoren. Sammen skal landsbyen reise et nybygg, en helsestasjon med større kapasitet.

Skolematordning. Siden Ruhiira ble en tusenårslandsby har elevene fått to skolemåltider gratis per dag. Noe av dette finansieres ved at bøndene gir litt av avlingene til skolene.
Abwine Miriam er engelsklærer på Omwicwamba barneskole. Hun forteller at oppmøtet på skolen har økt, og at elevene er mer konsentrerte etter at skolematordninga ble satt i gang.
Vi besøker skolene ved lunsjtid. Kopp etter kopp fylles med en tynn grøt av maismel og soya, og takknemlige barn sitter i klynger under akasietreet mens de nipper til den tynne grøten.
- Energi! Roper noen elever i kor på spørsmålet om hva som er så bra med skolematordningen.
I 5. klasse på naboskolen, Nyakamuri barneskole, går Vincent Mugenyi (12).
- Før kom jeg alltid på skolen uten frokost. Klokka 10 klarte jeg ikke å konsentrere meg mer. Første gang jeg fikk mat på skolen husker jeg godt, det var i september. Karakterene mine er blitt mye bedre siden den gang, og jeg tenker ikke på å være sulten lenger.
Vincent sier han vil bli lærer når han blir stor, han liker godt å diskutere foran klassen. Dessuten vet han godt at han bor i en tusenårslandsby.
- Det jeg vet er at vi nå har blitt valgt ut til å få hjelp. Vi får frø hjemme og mat her på skolen.

TUSENÅRSLANDSBYEN
• Tusenårslandsbyene er en modell for å bekjempe fattigdom raskt og effektivt på landsbynivå. Innen fem år skal tusenårsmålene være nådd, innen 15 skal landsbyen være uavhengig av bistand.
• For 110 dollar årlig skal en innbygger i landsbyen blant annet motta støtte til jordbruksforbedringer, skolemat, tilgang til helsestasjon med medisiner, opplæring i lokaldemokrati og markedsføring av avlinger samt arbeid for likestilling.
• Av 110 dollar kommer 50 fra bistandsgivere, 30 fra lokale og nasjonale myndigheter, 20 fra ulike organisasjoner og næringsliv og 10 fra innbyggerne i landsbyen.
Kilde: unmillenniumproject.org