Vil du være god? Da må du gi med iskaldt hjerte

«Det største underskuddet vi har i verden er underskudd på empati.»

Barack Obama står foran hundrevis avgangsstudenter i Illinois og ber dem dyrke empatien. Verden oppfordrer til egoisme. Empatien er motgiften, sier eks-presidenten.

Det er bare det, mener psykologen Paul Bloom, at empati ikke er så bra som vi skal ha det til. Mange tror empati er kraften som forandrer verden til det bedre. Obama er ikke alene om å mene det er for lite empati i lufta.

– Men jeg er imot empati, sier Bloom, faktisk gjør det verden verre.

Empati er overvurdert

Yale-professoren, av canadisk opprinnelse, har skrevet en hel bok for å overtale resten av oss til å mene det samme. Against Emphaty er ikke et opprop for at vi skal bli mer egoistiske og umoralske. Tvert imot:

– Jeg mener at den som vil gjøre verden til et bedre sted, bør kvitte seg med empatien. Empati er fullstendig overvurdert som en kraft for å skape god samfunnsendring, skriver han

Problemet er dette, mener Bloom: Empati er som en lyskaster; det gir en person eller en gruppe mennesker plutselig oppmerksomhet, men lyser opp et veldig lite område og legger resten i skyggen. Empati får oss til å bry oss om noen få mennesker i et lite øyeblikk, men blinder oss for alle de som trenger like mye hjelp, men som vi ikke ser.

Et annet problem med empati er at vi har mer empati med de som ligner på oss selv. Vi blir mest følelsesmessig engasjert når de med samme politiske syn, verdier og kanskje samme utseende rammes av noe forferdelig. Det vekker følelsen av at det kunne vært oss. Intellektuelt vet vi at alle liv betyr like mye, men styrt av empati blir vårt moralske kompass sendt ut av denne kursen. Vi er ikke født rettferdige.

«Det kunne vært oss»

Et psykologisk eksperiment viser for eksempel at testpersonene har mer empati for en som ble hiv-smittet via blodoverføring enn en narkoman smittet av en sprøyte.

Et annet forsøk viser at vi er mer empatiske med de vi liker enn de vi misliker, og at vi ikke er empatiske med folk som sutrer. Tiggere og narkomane vekker avsky i mange, i stedet for å vekke empati. Derfor kan den samme som gir penger til tv-aksjonen, gå rett forbi tiggeren på innsamlingsrunden.

Empati virker på samme måte som fordommer og rasisme og leder oss til forskjellsbehandling eller regelrett rasisme. Det blir også synlig i utviklingsarbeid: Du støtter organisasjoner og prosjekter som jobber med det du mener er viktig – utdannelse, retten til abort, kanskje kvinnefrigjøring. Det betyr ikke at det er den hjelpen de trengende vil ha.

Triste historier om syke piker

Paul Bloom tror vår emosjonelle natur har blitt oversolgt. Vi har alle en magefølelse, men vi bør skaffe oss nok informasjon til å overstyre den. Det er faktisk det som definerer menneskelighet; evnen til ikke å handle på instinkt, men på kunnskap om langsiktige konsekvenser, skriver han.

Tenk deg dette: Du kjenner et barn som har blitt veldig syk av en vaksine. Du føler empati med foreldrene, engasjerer deg mot vaksinen og nekter å vaksinere dine egne barn. Resultatet er at sykdommen sprer seg og mange, mange flere barn blir syke eller dør. Men de andre som dør er bare statistikk, og statistikk er umulig å vise empati med.

Heller ikke klarer vi å føle empati med de millioner av barn som har overlevd på grunn av vaksiner. De er usynlige. Altså; empati har ført til en dårlig beslutning som skader andre.

Eller: Et barn med en sjelden sykdom får massiv pressedekning fordi den norske staten ikke vil betale for behandlingen (og fordi hun har ressurssterke mennesker rundt seg som har klart å få pressen interessert). Det blir Dagsnytt 18, det blir «God Morgen, Norge», det blir Brennpunkt. Til slutt må helsevesenet gi etter for presset. Familien, pressen og alle som engasjerte seg synes de har vunnet en seier. Men hva med alle de andre som også trengte hjelp, men ikke fikk? Kanskje ble noen nedprioritert?

Slik kan empati overstyre rettferdighet. Empati ødelegger den moralske matematikken og svinger oss mot å hjelpe de få framfor de mange.

Uante konsekvenser av godhet

Vi er skapt slik at uvanlige hendelser tiltrekker seg vår oppmerksomhet. Hjelpeorganisasjonene baserer seg på dette, og de fleste bruker empati som verktøy for å samle inn penger. Det er ikke nødvendigvis galt, mener Bloom, så lenge organisasjonen har tatt en informert beslutning om hvor og hvem de skal hjelpe. Men det er noen utfordringer.

Å forsøke å gjøre noe bra er nemlig som poker; vi spiller så smart vi kan, men med mange faktorer utenfor vår kontroll kan selv en god hånd ende opp i et dårlig resultat.

Vi vet at matvarehjelp mange steder i verden har utkonkurrert det interne markedet for lokale bønder. De har ikke fått solgt sine produkter og har mistet incentiver til å fortsette å produsere. Hus bygget av frivillige i slumområder kan skape lokal splid, fordi noen får og andre ikke. Bistand kan – i en gitt situasjon – føre til korrupsjon og større forskjell mellom fattig og rik. Penger til barnehjem i Kambodsja har ført til at foreldre selger barna sine – barnehjemmet tjener penger på å ha dem der.

Eksemplene er mange. Mye av kritikken mot utviklingsarbeid hviler jo på dette; uante konsekvenser.

Lett å bla om

Du blar opp avisen: Et bilde av en trist gutt (eventuelt en glad gutt) og du leser teksten – «For fem kroner dagen kan du gi Juan et bedre liv. Du kan støtte han, eller du kan bla om.» De aller fleste blar om.

Empati handler nemlig like mye om å stilne vårt eget ubehag som et ønske om å hjelpe andre. Det er ubehagelig å kjenne på andres smerte, så vi hjelper for å få mindre vondt selv. Men det er enda lettere å ignorere de som trenger hjelp. Vi krysser gaten når vi ser en tigger med koppen sin. Det er ikke det at vi ikke bryr oss. Hvis vi ikke hadde brydd oss ville vi jo bare gått rett forbi uten å føle ubehaget. Det viser at empati er unyttig som kraft til å hjelpe andre.

Bruk hodet, skrot hjertet

Men hva mener Bloom egentlig når han snakker om empati?

Bloom sier han slettes ikke er imot å forsøke å forstå hva andre mennesker føler, men at det handler mer om sosial intelligens enn om empati. Den empatien han vil til livs, er ideen om at du kan føle det andre føler – og så handle på bakgrunn av dette.

Empati er ikke alltid galt. Empati er som andre følelser; sinne kan drive en far til å slå ihjel sitt eget barn, og sinne over urettferdighet kan forandre verden.

– Jeg vil ikke leve i en verden uten empati, men vi må beholde empatien der den hører hjemme, og det er i nære relasjoner.

Når empati ikke er basert på kunnskap bærer den som regel galt avsted. Vi handler på impuls. Hvis moral handler om å maksimere gode resultater, og empati ikke kan hjelpe oss med det, må vi finne en annen metode; hodet. Løsningen er rasjonelle og kunnskapsbaserte valg.

Søt og fristende, men skadelig

At transseksuelle og homofile i dag har samme rettigheter som majoriteten, skyldes at vi klarer å rasjonalisere oss frem til at de bør behandles likt – selv om jeg ikke forstår dem, selv om de ikke er like meg selv, og selv om de skulle leve på en måte jeg til og med ikke liker. Verden ikke er et mer tolerant sted i dag fordi vi er mer empatiske enn våre tippoldeforeldre. Nei, det er fordi vi har mer kunnskap om andre.

Likevel blir rasjonalitet av mange sett på som noe kaldt. Synd, mener kjendis-psykologen, for hvis vi vil gjøre noe godt for verden, burde vi holde oss til rasjonaliteten og ligge langt unna empatien; en sukkerholdig brus som er fristende og deilig, men veldig dårlig for oss.