Om at «alt er bedre» og misledende tall

Dermed gav Kenny oss nettopp et utmerket eksempel på hvorfor det er misledende å rapportere gjennomsnitt.

Når jeg er i samme rom som Bill Gates er gjennomsnittsformuen i rommet veldig høy, men det hjelper meg lite. «So far, so good» sa mannen som raste forbi etasje nummer 191 og 192 etter å hoppet ned fra Empire State Building. Den som bare titter på hvor fort det går vil gå glipp av det store bildet. Det er viktig å vite hvor man er på vei – at det går fort på vei dit er ikke alltid gode nyheter.

Kenny, som Steven Pinker, peker på at vi dreper adskillig færre folk i snitt i året enn før. Det stemmer jo – om man ignorerer konflikten i Syria. Antall omkomne i krig per år i det 20. århundre starter på et høyt platå med første og andre verdenskrig, men så går det rett vei og ganske kjapt nedover med dødsfallene (med unntak av kriger i Korea, Vietnam, Iran og Irak). Blir man presentert for dette, kan det være vanskelig å si seg uenig i at tendensen er at det blir bedre. Men det er ikke umulig.

Her ligger det implisitt ett lineært historiesyn til grunn. De gamle grekerne hadde et sirkulært historiesyn, der man gikk fra en bronsealder til en gullalder før sivilisasjonen gikk til grunne – og før den gradvis gjenoppstod igjen. Et menneskeliv går fra barndom og over i alderdom. Man ville ta feil om man brukte informasjon om vekst i puberteten til å danne seg et bilde om forholdet mellom tid og vekst i en menneskekropp.

Matematikeren Nassim Nicholas Tale har gått hardt til angrep på denne typen tenkning. Han mener at folk ikke klarer å skille mellom sannsynligheten for at noe går galt og størrelsen på utfallet hvis noe faktisk går galt. I 2008 kunne vi se bakover og si ja, nå er vi blitt mye bedre på finans, det har ikke gått skikkelig ad undas siden 1929. For hvert år som går virker det som risken forbundet med å legge alle eggene i en kurv har blitt lavere. Det stemmer ikke.

• Les også: "Vår tid en den fredeligste i menneskehetens historie"

En artikkel i Wall Street Journal kunne fortelle at i USA mister folk oftere livet fordi de faller ned fra stiger enn som følge av terrorangrep. Det stemmer nok, men det er en meningsløs sammenligning. Det er umulig at mer enn noen hundre mennesker detter ned fra stiger i løpet av et år. Det finnes en ørliten sjanse for at millioner av mennesker mister livet i ett smell i en skitten bombe. Det er helt ulike fenomener.

Eksempelet er instruktivt når det gjelder evnen til historiske tall til å si noe om framtida også. Historiske tall for stigedødsfall gir en god indikasjon for hvor mange som vil dette ned neste år. Men for å forutsi antall døde i terroristangrep gir fjorårets tall lite informasjon. I den verden vi lever i kan små endringer i miljøet eller spesielle biologiske hendelser desimere menneskebestanden.
Men i populærvitenskapen tar slik slapp tenkning etter hvert hovedsetet. Der man tidligere kunne man bruke et sitat fra Albert Einstein eller Mark Twain for å gi ett falskt inntrykk av intellektuell dybde, er det nå grafer, kart med forskjellige farger og bobler av forskjellige størrelser som gjelder. Hans Rosling er ganske den mest kjente formidleren i denne gruppa. Grunntesen synes å være at det går bedre – i snitt.

Det er faktisk slik at for at de fleste fenomenene som man har en tallserie for, så blir ting bedre i snitt over tid. Dette har mest med teknologisk framskritt innenfor helse å gjøre. Og det kan kanskje stemme at man bruker lite tid på å feire denne gjennomsnittlige framgangen i avisoverskrifter.
Men Pinker, Kenny, Rosling og andre som forteller oss at nå er alt mye bedre enn før er skyldige i en kunnskapsforflatning. Mange av boblene i diagrammene til Rosling er nettopp det – bobler. Pirker man og spør hva det egentlige datagrunnlaget er for å tallfeste levestandarden i mange av de fattige landene, så sprekker bobla, og det viser seg at den er basert på null kunnskap.

Det mer generelle poenget er at når man rapporterer slike tall gir det like mye innsikt som man får av å lese av gradestokken. Nyttig i for seg, men det gir oss liten innsikt i hva som gir godt eller dårlig vær. Uten en teori om hvorfor vi ser tendensen, kan informasjonen fra gradestokken gi inntrykk at man vet mer enn det man egentlig vet.

NB: Kronikken ble første gang trykket i Klassekampen, og er republisert her i Bistandsaktuelt etter avtale med Morten Jerven og Klassekampen.