– Kontantstøtte er god bistand

Det viser en rapport fra Verdensbanken. Rapporten om kontantoverføringer har sett nærmere på ti ulike programmer i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Felles for dem alle er at fattige familier får utbetalt kontanter. Samtidig stilles det krav til mottakerne – som for eksempel at jentene i familien skal gå på skolen eller at barna i familien skal besøke den lokale helsestasjonen en gang i måneden.

Og konklusjonen er klar: Programmene har bidratt til bedre boforhold og høyere forbruk i de fattige familiene. Pengeoverføringen gjør familiene bedre rustet til å takle uventede hendelser, som sykdom og ulykker. De har også resultert i høyere skoledeltagelse og mer bruk av grunnleggende helsetjenester. 

Stadig flere land

Stadig flere land prøver nå ut denne formen for bistand. Men «kontanstøtte» er mest utbredt i Latin-Amerika. I dag finnes det slike programmer i så og si alle landene i regionen. Aller størst er brasilianske Bolsa Família, som gir støtte til over 11 millioner familier, det vil si nærmere 50 millioner mennesker. Et annet kjent program er Oportunidades (tidligere Progresa) i Mexico. Programmet startet opprinnelig med å gi penger til om lag 300 000 familier i 1979, men har vokst – og i dag når det ut til over 5 millioner familier. Både Bolsa Família og Oportunidades har vært grundig evaluert og har kunnet vise til gode resultater.

Suksessene i Brasil og Mexico, samt flere andre latinamerikanske land, har ført til at «kontantbistand-ideen» er blitt kopiert av andre og har økt kraftig de siste ti årene. I dag finnes de store programmer i blant annet Kina, Bangladesh og i Indonesia. Det eksperimenteres også med ulike modeller i land som Kambodsja, Malawi, Pakistan og Sør-Afrika. Verdensbanken vil i år gi om lag 15 milliarder kroner i støtte til kontantbistand. 

Ulike programmer

Programmene som omtales i rapporten varierer veldig i både størrelse, innretning og struktur. I noen land får familiene store tilskudd, i Mexico er for eksempel støtten på hele 20 prosent av forbruket til en gjennomsnittsfamilie i landet. I andre land er støtten kun på et par prosent av gjennomsnittsinntekten. 

Noen programmer fokuserer på å få flere jenter til å gå på skolen, andre på å redusere barnearbeid eller på å øke deltagelsen i ulike helseprogrammer. Men felles for de alle er at resultatene er tydelige og målbare. 

I Kambodsja har et opplegg med kontantbistand bidratt til å redusere antallet elever som slutter på skolen med nærmere 30 prosent. Et annet program i Pakistan har økt antallet jenter på skolen med over 11 prosent. Og disse positive effektene kommer altså i tilegg til at nesten alle familiene som mottar støtte bruker mer penger på mat og husly, samt at de får den tryggheten en forutsigbar inntekt gir.

Jobber like mye

Kritikere av kontantbistand har ofte hevdet at utdeling av penger direkte til fattige vil føre til at folk jobber mindre fordi de uansett er garantert en inntekt. Men Verdensbankens eksperter har ikke funnet mye som tyder på det. De viser blant annet til at husholdninger i Kambodsja, Ecuador og Mexico ikke har redusert sin arbeidsinnsats selv om de får utdelt penger. Mange har også hevdet at disse programmene ville føre til at fattige får flere barn. Heller ikke det har rapportforfatterne funnet tegn til. 

Løser ikke alt

I tillegg til de gode resultatene i å redusere fattigdom, få til et økende kaloriinntak og bedre skoledeltagelse gjorde teamet fra Verdensbanken også en del mindre positive funn. Blant annet fant de at den økte skoledeltagelsen flere av programmene rapporterte om ikke automatisk ga bedre resultater når man testet hva elevene faktisk hadde lært. Eller at høyere deltagelse i helseprogrammer ikke alltid resulterte i lavere barnedødelighet eller generelt bedre helse.

Ifølge rapporten kan forklaringen være at det er mange andre faktorer som også spiller inn når det gjelder læring og helse, som for eksempel foreldrenes omsorgsevne og kvaliteten på skolene og helsetjenestene. 

Conditional Cash Transfers – reducing present and future poverty». Ariel Fiszbein and Norbert Schady, World Bank, 2009.