Strid om norsk bistand til byer i utviklingsland

Den friville organisasjonen Habitat Norge har i en årrekke jobbet for å fremme økt forståelse for byenes situasjon. De mener regjeringen ikke har fulgt opp visjonen i den tre år gamle bærekraftmeldingen, hvor det heter at urbaniseringen krever en annen tilnærming til utvikling og fattigdomsreduksjon.

- Mye av utviklingen i det globale sør har en urban dimensjon, om vi liker det eller ikke, sier Ellen de Vibe, styremedlem i Habitat Norge. Hun er tidligere byplansjef i Oslo.

- Hele 84 prosent av verdens befolkning bor i byer eller tettsteder. 60 prosent av alle flyktninger ender opp i urbane strøk. Utviklingspolitikken må koble det som skjer på landsbygda med det som skjer i byene. Det er flott med vaksiner og utdanning for jenter, men disse utfordringene forsterkes i byene. Derfor må den urbane dimensjonen vektlegges mer, sier de Vibe.

Hun mener er viktig med økt fokus på byene framover, fordi utfordringene der er mer flerdimensjonale enn på landsbygda.

- Kvinner og barns sårbarhet, for eksempel, er vesentlig større i byene enn på bygda. De kastes ut av hjemmene sine og utsettes for seksuelle overgrep. Enkeltindividet er mer sårbart.

Ellen de Vibe peker på at covid-19-pandemien har gitt katastrofale følger for slumområdene. Den fysiske tettheten i byen gjør at utfordringene blir ekstra stor med smitte, vannforsyning og mange har fått vansker med å skaffe inntekter.

- Må jobbe på tvers

- Krever urbanisering - og at flere og flere vil bo i byer - en annen tilnærming til utvikling og fattigdomsreduksjon?

- Ja. Vi må ha en politikk som er mer flerdimensjonal. Den sektorinndeling man driver med i dag gjenspeiler ikke virkelighet. Det er en dårlig tilnærming. Utfordringene i byene går på tvers av sektorer. Det betyr at man må jobbe på tvers for å mobilisere lokalbefolkningen og få til et samspill mellom myndigheter, frivillige organisasjoner, næringsliv og lokalbefolkningen.

- En god del av norsk bistandspolitikk har vært for opptatt av norske behov og interesser. Det er viktig med en annen tilnærming lokalt, der man satser på mobilisering, og deltakende demokrati, sier de Vibe. Hun mener byene og tettstedene må spille sterkere rolle i utviklingen og trekker fram eksempler på deltakende budsjettering fra Skottland og Tøyen i Oslo.

Multilaterale organisasjoner

- En god del av norsk bistandspolitikk vært opptatt av norske behov og interesser, sier du. På hvilken måte?

- Man har jo flyttet stat-til stat-samarbeidet stadig mer over til multilaterale organisasjoner og flergiverfond. Hvis man oppå dette legger sektortenkningen, er det vanskeligere å få den lokale mobiliseringen og tilpasningen som trengs til de lokale forholdene.

- Hvilke andre utfordringer gir det at stadig flere bor i byene?

- En av de utfordringene vi har jobbet med er utvikling av eiendomsregistre. Eiendomsretten er utrolig viktig i forhold til folks mulighet til sosial mobilitet. Når du får tilgang til land eller bolig, blir du kredittverdig og kan få lån. I byer er det ekstra viktig da det er så knappe arealer og konkurranse om arealene. Statens Kartverk har drevet et viktig arbeid her med å hjelpe fattige land med eiendomsregistre. Men dette arbeidet er nå lagt ned, sier de Vibe

- Støtter bærekraftige byer

Utviklingsminister Dag-Inge Ulstein mener på sin side at norsk støtte til byer og urbanisering blir ivaretatt gjennom en integrert tilnærming, selv om byutvikling ikke er definert som et eget innsatsområde for norsk bistand.

- Norge støtter arbeidet for robuste og bærekraftige byer gjennom de multilaterale utviklingsbankene. Disse har bistått regjeringer og bymyndigheter i å regulere arealbruk, drive byplanlegging, gjennomføre skattelegging og boligbygging, samt satse på infrastruktur og samfunnssikkerhet, skriver Ulstein til Bistandsaktuelt. Han understreker at behovene til kvinner, ungdom og utsatte grupper blir prioritert.

Utviklingsministeren viser til at Norge gjennom utviklingsbankene og regionale og globale fond støtter programmer som bidrar til å gjøre viktig infrastruktur i klimasårbare land mer robust, både ved nye installasjoner og gjenoppbygging eller rehabilitering.

- Vi driver byutvikling

Ulstein trekker fram flere eksempler på byutvikling:

- Norge bidrar til å bekjempe luftforurensning i byer gjennom samarbeid med internasjonale partnere som WHO, Verdensbanken og koalisjonen for klima og ren luft (CCAC).

- Gjennom FN og Verdensbanken har Norge bidratt til at risikoreduksjon og katastrofeberedskap ble integrert i byutvikling og planlegging for å bygge motstandsdyktige byer.

- Norge er også medlem av UNESCOs verdensarvkomité for perioden 2017-2021 for å bidra til å sikre verdensarvens universelle verdier.

- De nordiske landene samarbeider om å fremme smarte løsninger for bærekraftig byutvikling, med involvering av privat næringsliv, lokale myndigheter og fagmiljøer, skriver Ulstein.

- For opptatt av norske interesser?

- Ellen de Vibe mener norsk bistand vært for opptatt av norske behov og interesser, og at man har flyttet for mye av bistanden fra stat-til-stat-samarbeidet og stadig mer over til multilaterale organisasjoner og flergiverfond. Hun mener dette fører til for dårlig tilpasning til lokale forhold. Hva tenker du om det?

- Det stemmer at stat-til-stat-bistanden er redusert over tid og at norsk støtte gjennom multilaterale organisasjoner og flergiverfond er økt. Dette har sammenheng med mange faktorer, inkludert at de fattigste landene også i økende grad er preget av konflikt og sårbarhet. Tilpasning til lokale forhold er det sentrale, uavhengig av hvordan bistanden kanaliseres.

- Kutter i støtten

Habitat Norge ønsker å bruke valgkampen til å løfte fram debatten om bistand til byene. De skal ha en digital paneldiskusjon under Arendals-uka, og kjøre en annonsekampanje.

- Vi ønsker å vri innretningen av bistanden mot det mer urbane. I motsetning til land som Danmark og Nederland har Norge hatt lite politikk-utvikling på dette feltet de siste tjue årene. For eksempel er påfallende at støtten til UNHabitat er strøket fra statsbudsjettet etter at Norge har deltatt i dette arbeidet i 45 år.

Vibe peker også på at regjeringen siden 2013 også har strøket støtten til «Cities Alliance», Verdensbankens urbane anker, Den internasjonale kommunesammenslutningen (UCLG) og grasrotorganisasjoner for fattige kvinner som Slum Dwellers International og Huairou Commission.

- Behovene er store i den globale dugnaden for å nå bærekraftsmålene, og bruken av norske bistandsmidler er gjenstand for vanskelige prioriteringer mellom en rekke gode formål og aktører. Endring i støtten til UN Habitat og ulike allianser og fond er et resultat av slike løpende prioriteringer. Behov for konsentrasjon og arbeidsdeling mellom givere inngår i dette bildet, svarer Ulstein.

- Hva skal nedprioriteres?

- Vibe, hvis byene skal opp-prioriteres i norsk bistandspolitikk. Hva skal da nedprioriteres?

- Det er et feil premiss, man må få det urbane perspektivet integrert i det som allerede gjøres. Derfor mener vi den sektorinndelte tenkningen er feil og dysfunksjonell. Megatrenden med den store innflyttingen til byene skjer over hele verden. Derfor må man se dette feltet i sammenheng med andre spørsmål.

- Det er som i byutvikling ellers: Hvis du bare tenker sykkel eller bare bil får du ikke en byutvikling som tjener mange formål. Man må vurdere strategier i et lokalt områdebasert perspektiv og se de ulike behovene og ulike virkemidlene i sammenheng, sier Ellen de Vibe.