Våre vakre idrettsbilder av Afrika

Men noen turister stopper meg da jeg nærmer meg et skilt hvor det står «utenfor dette skiltet går du på eget ansvar». Du må ikke løpe her, sier de. De forteller om en finsk turist som en time tidligere jogget samme vei og langt forbi skiltet: Plutselig så de han komme tilbake løpende i full fart, i bare sokkene mens han roper 'hjelp hjelp!'. Sokkene er blodige. Han forteller usammenhengende om en mann med kniv som hoppet ut av buskene og sa: gi meg skoene! Joggeren hadde snudd på stedet, men mannen innhentet ham, kuttet han med kniven og fikk skoa. Joggeren stammet og gråt mens han fortalte.
Jeg blir skremt av historien. Det er alvor! Idrett er penger, joggesko er gull. Som en tanzaniansk maratonløper hadde fortalt meg dagen før: vi springer ikke for moro skyld! Vi løper for å vinne og for å komme til Europa.

Er det plass til ubehagelige møter i bistandens utstillingsvindu der idrett er en av attraksjonene? I utenriksdepartementets strategi for kultur og idrett i utviklingssamarbeid (2005) heter det blant annet at: «Idrett gir alternativer til rusmisbruk og kriminalitet, idrett fremmer fred, forsoning og likestilling og kommuniserer på tvers av rasemessige og kulturelle skillelinjer».
Ambisjonene er store. Idrettens fredskorps, i regi av Norges idrettsforbund, Norad og Fredskorpset, sender årlig ut norske idrettsfrivillige studenter til det sørlige Afrika for å støtte barn og unge til idrettslig aktivitet. Den internasjonale humanitære organisasjonen Right to Play med Johann Olav Koss i spissen, har blitt en betydelig aktør innenfor idrett for utvikling og fred. Siden 2001 har organisasjonen nå mer enn 40 prosjekter i 21 land. Disse prosjektene har ifølge rapporter bidratt til forståelse og forsoning over etniske, kulturelle og rasemessige grenser.
Men hvordan er disse resultatene dokumentert? Som et sterkt visuelt felt formidles idrettens positive virkninger gjennom fargerike bilder av smilende barn og unge som spiller fotball eller leker, i en krigssone eller en flyktningleir. «Så bra at de kan ha det gøy!» tenker kanskje vi og lar oss forføre. Men er bilder av smilende barn gode nok bevis på effekten av idrett som bistand? Om de ville smilt uansett, får vi ikke vite. Med på bildet er kanskje også en hvit, like smilende, entusiastisk hjelpearbeider, idrettsfrivillig eller toppidrettsutøver. «Meningsfullt arbeid», tenker vi ,»så flott å bruke noe av sin tid på å hjelpe andre!»

I norsk selvforståelse er idrett et lite refleksivt felt med nesten utelukkende positive verdier. Forestillingene om hva «vi» (i dette tilfelle Norge) kan bidra med blåses opp og reflekteres både gjennom bruk av bilder og tekst. Norges idrettsforbund skriver: «med støtte fra Norad og utenriksdepartementet gir vi barn og unge, spesielt jenter og folk med funksjonshemninger, muligheten til å være aktive i deres lokalsamfunn». Forestillinger om «de andre», spesielt barn, kvinner og funksjonshemmede (som om dette var en egen ensartet hjelpetrengende gruppe) som passive mottagere av «hjelp» er åpenbar bak en slik formulering.
Hva med motstand? Kanskje finnes det mennesker også i den tredje verden som ikke liker ballspill! Hvorfor får vi ikke andre bilder fra Afrika? Av hverdagslivets aktiviteter og krangling om et par joggesko? Eller av bistandsarbeidernes eksklusive seilforeninger, golfklubber og fitness gyms? I bistandsarbeiderens fritid fremmes ikke idrett som fargerike prosjekter men snarere som eksklusive og ekskluderende aktiviteter.
Hvorfor ikke bilder med mer problematiske budskap? Slike bilder selger ikke! Bildene må formidle enkle beskjeder: «De trenger hjelp og vi hjelper dem». Som i «bli ny»-reportasjer i ukebladene. En venn av meg som var med på dette en gang sa: de ber deg om å komme i de styggeste klærne du har og uten sminke. Måten folk representeres på «før» blir gjort slik at alle skjønner at vedkommende trenger en forbedring. I bistandsdiskursen kalles slike forbedringer for «utvikling» og det er ikke noe salgstriks å presentere folk som mer fornøyd før enn etterpå.
Den østerrikske filosofen og sosialkritikeren Ivan Illich sier: «Det tok tjue år for to milliarder mennesker å definere seg selv som underutviklet». Selv om verdens skjevfordeling av ressurser ikke kan undervurderes, sier utsagnet noe essensielt om at utvikling ikke bare handler om å «hjelpe», det handler også om å få folk til å tro at de må hjelpes, det handler om makt til å definere hvem du er, hva du trenger og hvordan du bør bli. «Folk vil ikke lenger danse, det virker så primitivt og passer ikke med ideer om fremskritt, effektivitet og utvikling», sa den tanzanianske idrettsdirektøren Abdallah til meg i et intervju, «men idrett er vitenskap og det er bra», tilføyde han.

Idrettens vitenskapelighet legitimerer behovet for «ekspertkunnskap». Mens bli ny-prosjektene har profesjonelle stylister, har utviklingsprosjektene den hvite eksperten. I utviklingsverdenen generelt tilsvarer utenlandsekspertise som oftest euroamerikansk ekspertise. Det er viktig å understreke at selv om ekspertene i dag godt kan være svarte i huden, er forestillinger om «hvithet» som noe som skaper godhet, glede og renhet i motsetning til «sorthet» som skaper idioti, latskap og skitt grunnleggende hegemoniske verdier som har dype historiske røtter. Ekspertene legitimerer sin rolle gjennom å bruke et spesielt språk, gjerne med referanse til vestlig vitenskap. I forhold til idrettsprosjekter er vitenskapelighet viktig for å legitimere hvorfor man i det hele tatt trenger «hvite europeere»; «vi kan organisering og teknikk», er en vanlig uttalelse fra de som jobber med idrettsbistand, mens «de kan rytme og glede».
I et intervju med en lokal idrettsadministrator i Zimbabwe nylig, svarte han følgende på spørsmålet om hva idrettsfrivillige bidrar med: «Jeg har aldri sett en idrettsarbeider oppnå noe som helst. De blir frustrerte over at deres forestillinger om at de skal hjelpe alle barn og unge i Afrika på samme måte, ikke stemmer. Men i rapportene sine skriver de om alt de oppnådde». Ubehagelige møter og opplevelser sensureres - «Du får utdannelse du av denne intervjuingen din», men hva får vi?», sier ministeren med dårlig skjult irritasjon i stemmen.

Da jeg for første gang dro til Tanzania sent på 1980-tallet var det med en drøm om Afrikas fargerike og rytmiske kropper og et sterkt behov for å erfare noe annet enn det jeg hadde lært gjennom flere år som aktiv idrettsutøver og som student i idrettsfag. Oppholdet i Tanzania ble rystende. Mine forestillinger om kropp, trening og helse ble det satt spørsmålstegn ved; hvorfor var jeg så tynn, hvorfor kledde jeg meg så barnslig og hvorfor gikk jeg så fort, og hvis man skulle trene, skulle man ikke få penger for det?
Ubehagelige møter var lærerike. Mine bilder om Afrika ble kraftig rokket ved; her var ikke bare stråhytter og barn som ventet på hjelp. Damen med de hvite tightsene - jeg husker henne godt. Jeg ble så overrasket. Ikke bare at hun hadde tights når hun trente og ikke kjole. Men at hun hadde den lekre Mercedesen! Og jeg som trodde hun skulle rusle hjemover etter treningen med bananer på hodet!
At «det er typisk norsk å være god» er noe vi gjerne vil bli husket for. Men det er ikke en direkte og naturlig sammenheng mellom idrett, fred, forsoning og likestilling. Det er mer komplisert enn som så. Skihopperen Anette Sagen uttaler at hun er lei gubbeveldet i norsk og internasjonal idrett og at man ikke klarer å få inn flere kvinnelige ledere. Bosniske fotballsupportere stormer Ullevål i sinne. Idrettsfeltet kan være en god arena for å uttrykke ikke bare glede men også misnøye. Men bilder av misnøye skaper riper i lakken for norsk idrett og bistand. Og de smilende barna spør vi kanskje ikke engang.
Det afrikanske senteret i Oslo argumenterer for at afrikansk dans kan kurere «European stiffness». Dette bildet har ikke mye definisjonsmakt i forhold til utviklingsprosjekter som bruker idrett i bistand. Hvis dette hadde vært tilfelle ville afrikanske land for lengst tatt over utviklingskampanjer rettet mot europeiske land for å gi oss mer rytme, fleksibilitet og livsglede. Foreløpig står bildene i veien.

Anne Birgitte Leseth er universitetslektor ved sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo. Hun er antropolog og idrettsviter, og har i over 10 år forsket på bistand, idrett og bevegelse.