
– Jeg er Ban, ikke Bond
Den usynlige sørkoreaneren i 38. etasje i FN-bygningen ble endelig synlig i norske medier. Tafatt og kjedelig, lød dommen fra kritikerne. Men betyr det så mye hvordan FNs øverste sjef er som person?
Det begynte så fengende for generalsekretær Ban Ki-moon. I forbindelse med tiltredelsen sa han «Jeg er Ban. Ikke James Bond». Deretter sang han sin egen versjon av juleklassikeren «Santa Claus is coming to town»:
«I’m making a list, checking it twice, going to find out who’s naughty or nice, Ban Ki-moon is coming to town!»
Generalsekretærens liste over de slemme blir trolig stadig lenger. Den norske FN-ambassadøren Mona Juul kan i hvert fall risikere å havne der. Årsaken er et notat hun skrev til Utenriksdepartementet. Her beskrives Ban som tafatt, usynlig, maktesløs og hissig. Hun kritiserer innsatsen i finanskrisen, miljøkrisen og konfliktene i Burma, Sri Lanka, Kongo og Sudan. At notatet skulle lekke til Aftenposten et par uker før Ban skulle komme til landet, var nok likevel ikke en del av planen.
Lite makt
Stjernestudenten fra landsbyen Sangdong gikk rett inn i diplomatiet da han var ferdig med college. Senere ble Ban utenriksminister. Hans arbeidskapasitet er enorm. Timeplanen er delt inn i fem minutter lange bolker, og 65-åringen sover bare fem timer hver natt, hevder de som kjenner ham. Ifølge et intervju i New York Times har han ingen hobbyer.
Med andre ord kan det være at de har rett de som mener at han er en kjedelig fyr. Men er det et problem? To norske FN-kjennere er uenige om betydningen av generalsekretærens personlige egenskaper.
– Generalsekretæren betyr svært lite realpolitisk, uansett om han er en glimrende taler og inspirator, som Kofi Annan, eller veldig dårlig taler og inspirator, som Ban Ki-moon. Det er ikke personligheten på toppen som bestemmer om en internasjonal organisasjon har makt og innflytelse, det er medlemslandenes og særlig stormaktenes politiske agendaer. Det viktigste er å ha Washingtons støtte, uten å være en nikkedukke, fastslår professor i statsvitenskap og tidligere statssekretær i UD, Janne Haaland Matlary.
Hun mener at vi i Norge har en hang til å forveksle politisk retorikk og offentlig opptreden med hva som er de politiske realitetene.
– Vi ønsker å bli begeistret. FN har en høy etisk status, basert på menneskerettighetene. Vi vil jo gjerne at dette er noe som går i riktige retning. I så måte er det kjempedeprimerende med en generalsekretær som snakker dårlig engelsk og ikke hever stemmen, fastslår Haaland Matlary.
Hun mener generalsekretærens makt i stor grad begrenser seg til å handle om ideer.
Stor makt
Ban er et ikon i sin hjemlige trakter. 50.000 mennesker feiret sammen på et fotballstadion da han ble ny generalsekretær. Stjernestatusen på den internasjonale arenaen har derimot uteblitt. Tidligere visegeneralsekretær for humanitære spørsmål og nå leder for Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Jan Egeland, har fått en rekke henvendelser fra journalister som vil ha ham til å si noe om Ban.
– Jeg har jobbet for både Kofi Annan og Ban Ki-moon, men det er litt for nært i tid til at jeg vil dele ut karakterbøker, sier Egeland.
Han er overbevist om at en god generalsekretær kan spille en avgjørende rolle i kriser og konflikter.
– Man skal ikke undervurdere hva en generalsekretær kan få til. Kofi Annan fikk Nobels fredspris i 2001 fordi han hadde gjort en ekstraordinær innsats for fred. I likhet med Dag Hammarskjöld løftet han embetet til ekstraordinære høyder ved at han var uredd og initiativrik, mener Egeland.
Egeland opplevde som visegeneralsekretær en unik mulighet til å sette dagsorden i internasjonale medier.
– En god generalsekretær må bruke mediene som et redskap for å nå sine mål. Hvis han har en naturlig evne til å bruke talerstolen godt, så kommer mediene av seg selv.
Tafatte Norden
USA var en pådriver for at Annans etterfølger skulle være mer stillfarende og mindre kritisk enn sin forgjenger. Egeland sier de nordiske landene gjorde lite for å få til en annen løsning.
– Det er voldsomt press fra ulike hold om at generalsekretæren skal være aktivistisk eller konsensusorientert. Det har slått meg hvor lite flinke de nordiske landene er til å presse på som gruppe av likesinnede. De er rett og slett for snille og for forsiktige, sier Egeland.