– Verdensbanken og IMF bør slås sammen

- De kan fortsatt ha ulike ansvarsområder, men under en felles administrasjon som sikrer at de fører en enhetlig politikk, sier Fischer.
Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson ønsker imidlertid ikke en eventuell sammenslåing velkommen.
- Dette har ikke vært et diskusjonstema, og er ikke ønskelig fra norsk side da institusjonene har vidt forskjellige roller, sier hun til Bistandsaktuelt.
Frafjord Johnson viser også til at både Verdensbanken og IMF allerede har gjennomgått betydelige positive endringer de senere årene:
- Institusjonene baserer nå sin bistand på utviklingslandenes egne fattigdomsstrategier (PRSP) heller enn å bruke standardløsninger. De har en mer helhetlig tilnærming til utviklingsproblematikken, hvor fattigdomsreduksjon og sosiale aspekter er blitt langt mer fremtredende. De legger økt vekt på godt styresett, kamp mot korrupsjon, og desentralisering av staben med langt flere ansatte i mottakerlandene, sier hun.

Overlapping. Knapt noen internasjonale organisasjoner har fått så mye kritikk som IMF og Verdensbanken de siste årene. De beskyldes blant annet for å ha beveget seg langt bort fra sine opprinnelige mandater, for å være dominert av de rike landenes interesser, for å arbeide ut fra makroøkonomiske teorier med for lite bakkekontakt og for å tvinge utviklingsland til å føre en økonomisk politikk de ikke er tjent med. Et av kjernespørsmålene er måten Verdensbanken og IMF er organisert på.
Nå mener den tidligere Verdensbankdirektøren Fritz Fischer at det er på tide å slå de to institusjonene sammen. I et intervju med tyske Handelsblatt påpeker Fischer at IMF etter hvert har utviklet stadig flere instrumenter knyttet til utviklingshjelp, slik at de overlapper Verdensbankens arbeid på mange områder. En sammenslåing vil derfor være kostnadsbesparende og mer effektivt, samtidig som det blir enklere for mottakerlandene å forholde seg til én institusjon. Den tidligere Verdensbankdirektøren lister opp en rekke eksempler på det unødvendige dobbeltarbeidet som foregår i dag: Begge institusjonene er lokalisert i Washington, og har de samme 184 landene som medlemmer. Begge arbeider svært mye med dokumentasjon og analyse over de samme forholdene, og de gir ut publikasjoner med de samme temaene.
Men det er liten tvil om at han mener det vil være en stor fordel å koordinere arbeidet ut over det organisatoriske. Med en diplomatisk formulering hevder Fischer at det ikke så sjelden viser seg å være motsetningsfylte elementer i institusjonenes programmer rettet mot de samme landene.

Storpolitikk. Den samme Fischer har tidligere tatt til orde for at EU-landene må koordinere sitt arbeid i IMF og Verdensbanken. I 2002 hevdet han at EU var alt for svake i forhold til USA i de to institusjonene, til tross for at EU-landene samlet er den største innskyteren og verdens største bistandsyter generelt. EU-landene ville ha den største stemmevekten i IMF og Verdensbanken dersom de var koordinerte.
Dette budskapet ble gjentatt av EUs handelskommissær Pascal Lamy i fjor. Men i praksis har EU-medlemmene vist seg å være lunkne til å gi opp sin egen stemme i de to institusjonene, så integreringen går sakte på dette området.
Spørsmålet om EUs koordinering er relevant i forhold til koordineringen av IMF og Verdensbanken fordi det i begge tilfeller er tale om motstand basert på frykt for å miste privilegier. Dette handler også om storpolitikk, fordi USA sitter med vetorett i begge institusjonene (konstitusjonelle endringer i IMF krever 85 prosent støtte, USA har 17 prosent av stemmene).

Dominert av EU? Dersom det skulle bli bare én institusjon av de to, og et koordinert EU i fremtiden ville dominere denne med en samlet stemmevekt på ca. 30 prosent (32 prosent i Verdensbanken og 28 prosent i IMF), har man i realiteten fått en ny global finansinstitusjon som USA ikke har grepet på. Det ville i den anledning også være aktuelt å stille spørsmålet om ikke denne institusjonen burde flyttes til Europa.

Sten Inge Jørgensen er utenriksmedarbeider i Morgenbladet.