Vest-Afrika i forandring

- Vi har tre generaler i Guinea - generalstans i strømforsyningen, president-generalen og generalstreik, sier informatikkstudenten Soul Saidou, og slår ut med armene i sentrum av mørklagte Labe.
Politisk motivert streik er nå blitt like selvfølgelig som strømutkobling i Guinea. Studentene og fagforeningene volder den seiglivete presidenten, general Lansana Conté, mye hodebry. Soul forteller at medstudenter ble banket opp og undervisningsrom rasert av sikkerhetsstyrkene under en demonstrasjon mot uholdbare studieforhold nylig.

Teknokratregjering. Voldsmonopolet i Guinea er i presidentens hender. Det beviste han til gangs da han ved juletider spaserte inn i fengselet i hovedstaden Conakry og satte fri to viktige støttespillere mistenkt for grov økonomisk kriminalitet. Dette var dråpen som fikk begeret til å flyte over for fagforeningene, studentene og det øvrige sivilsamfunn.
I januar og februar i år ble hele landet tatt ut i en massiv streik. President Conté svarte med unntakstilstand og sikkerhetsstyrker.
Den triste fasiten var 137 drepte og 1700 skadde demonstranter. Under stadig uro, og med nye trusler om streik, fikk fagforeningene og den politiske opposisjonen nylig tvunget presidenten til å utnevne en ny statsminister og en upolitisk konsensusregjering sammensatt av teknokrater.
- Dette er en bra begynnelse, sier forretningsmannen Ibrahim Barry fra Dabola nord i landet.
- Vi guineanere står sammen nå, vi venter bare på herskerens hode.

Til valgurnene. Opposisjonspolitiker Ousman Bah leder partiet Unionen for fremgang og fornyelse. Tross omfattende valgfusk fra Conté har han klart å få plass i parlamentet. Nå håper han at demokratiet kan vinne fram:
- Vi vet at erobringen av demokratiet går steg for steg, sier Bah, og peker på en viktig landvinning - den tverrpolitiske enigheten om å opprette en uavhengig valgkommisjon foran sommerens parlamentsvalg.
- Siden det første valget i 1993 har valgene i Guinea vært de dårligste som tenkes kan, men med den nye avtalen tror vi at de blir bedre.
Nå håper Bah å få valgobservatører på plass til sommeren:
- Vi tror at også våre utviklingspartnere i EU vil fremme dette kravet, sier han, og viser til at EU på opposisjonens oppfordring har innstilt Det europeiske utviklingsfondets overføringer til Guinea, grunnet demokratisk underskudd.
- Ressursene må forvaltes slik at de kommer befolkningen til gode, de må øremerkes og ikke kanaliseres som budsjettstøtte, sier Bah.
Guinea klassifiseres som Afrikas mest korrupte land (nr 4 i verden).
- Den nyopprettede valgkommisjonen må få ressurser som den kan forvalte på egen hånd, understreker partilederen.
Slik kan president Contés regime kanskje kastes gjennom valgurnene, og ikke gjennom mer spilt blod. Det er håpet til Ousman Bah:
- Jeg tror at den nye regjeringen og de andre konsekvensene av opptøyene markerer en avgjørende vending i endringsprosessen i Guinea.

Togo-valg i juni. I Togo, korridorlandet mellom Ghana og Benin, venter man også på parlamentsvalg i juni. Etter at Gnassingbe Eyadema, en av de lengstsittende diktatorer i Afrika døde for to år siden, har det politiske klimaet i Togo blitt mindre klamt. Men Eyadema-klanen og militæret holder fortsatt grepet om makten. Hvordan parlamentsvalget gjennomføres vil også avgjøre om EUs politiske og økonomiske boikott, som i 15 år har tært hardt på landet, oppheves.
- Befolkningen har lidd mye. Men nå står vi oppreist, sier journalisten Sani Achinou fra Lomé.
Og kvinnene er de modigste: De har gått i bresjen for store, men fredelige demonstrasjoner. Bak denne ikkevoldslinjen har opposisjonen markert seg sterkt. Og det er partiet til Gilchrist Olympio, sønnen til Togos første president (som ble henrettet av Eyadema), som mange setter sitt fremtidshåp til.
Presidentvalget i Frankrike kan også sette fart i forandringsprosessen. Valgvinner Nicolas Sarkozy har varslet at han vil trappe ned det franske nærværet i Afrika. Politisk har Frankrike holdt hånden over diktatoriske regimer på kontinentet for å sikre seg støtte internasjonalt og i FN-sammenheng.
- At Jacques Chirac gikk ut offentlig og kalte Eyadema «min personlige venn», sjokkerte mange, sier Sani Achinou, som tror at presidentskiftet i Paris vil lukke døren til en skammelig æra for Frankrike.

Sceneskifte i Guinau-Bissau. I Guinea-Bissau, det lille portugisisktalende landet mellom Senegal og Guinea, har opposisjonskreftene forent seg og tvunget presidenten Joao Vieira til å avsette den nære vennen og statsministeren Aristide Gomes. Gomes er lenge blitt anklaget for utstrakt inkompetanse. I stedet har president Vieira utnevnt den reformvennlige Martinho N'Dafa Cabi.
Utestående lønninger til statsansatte har skapt et ganske urolig politisk klima, og forverret det økonomiske uføret landet har befunnet seg i siden borgerkrigen for noen år tilbake:
- Fattigdommen er stor og mange sår er ennå ikke leget, men likevel er det en optimisme i folket, sier bibliotekaren Isabella Fernandez.
Det er denne optimismen statsminister Cabi får den vanskelige oppgaven å kanalisere politisk.
- Vi skal klare løftet om noen år, bare vi får nok mennesker med høyere utdanning i dette landet, sier Fafali Koudawo ved det private universitetet i hovedstaden Bissau:
- Da vil investeringene følge automatisk for å dra nytte av arbeidskraften.

Mauritansk folkestyre. Det kanskje beste politiske vårtegnet i regionen kommer fra Mauritania: Militærregimet har endelig og på forbilledlig vis avviklet seg selv til fordel for et demokratisk styresett. Den tapende kandidaten i landets første presidentvalg gratulerte vinneren Ould Cheik Abdallah med seieren, noe som slett ikke er gjengs ved afrikanske valg.

Forbildet Benin. Et land som har rukket å utvikle seg til en politisk modell for Vest-Afrika, er Benin. Der fikk koalisjonen til president Boniy Yayi fornyet tillitt i parlamentsvalget for kort tid siden, og støtten til presidentens knallharde antikorrupsjonslinje ble bekreftet. Benin har siden den store nasjonalkongressen i 1991, der hele sivilsamfunnet drøftet frem en demokratisk forfatning, opplevd en konsolidering av demokratiet. Benin er blitt en slags ideologisk premissleverandør for progressive krefter i regionen.

Gambisk diktator. Den motsatte tendensen ser vi i Gambias stadig mer autoritære og virkelighetsfjerne president Yahya Jammeh, som har holdt på makten i turistlandet Gambia siden militærkuppet i 1994. Med stor selvtillit hevder president Jammeh å kunne helbrede landets syke ved håndspåleggelse. Mandager er satt av til aids-pasienter, fredager til folk med astma.
Håpet er at Jammeh representerer en type presidenter som er i ferd med å dø ut. Vårtegnene fra landene rundt er i hvert fall gledelig mange.

Yngve Leonhardsen er norsk frilansjournalist. Han har nylig vært på en lengre reise i Vest-Afrika.