Vesten dreper med sanksjoner

To FN-koordinatorer og lederen for Verdens Matvareprogram har gått av i protest mot sanksjonene. Før regjeringsskiftet uttalte flere fremstående Ap-politikere seg mot sanksjonene. Nå er Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon, vil den nye regjeringen gå inn for å lette lidelsene for det irakiske folket?
Irak har noen av verdens største oljeforekomster, det er stort potensial for å drive landbruk og landet har en stor og velutdannet middelklasse. Irak er i teorien et rikt land og hadde for ti år siden et utdannelses- og helsesystem som lå nært opptil et europeisk nivå.
Etter ti år med sanksjoner er situasjonen drastisk forandret. Vann- og elektrisitetsverk fungerer ikke, telefonlinjer er for en stor del ødelagte, avløpsvann går åpent i gatene og urenset kloakk forårsaker sykdommer. I et samfunn hvor folk er vant til å ha innlagt vann har forfallet, forårsaket av importrestriksjoner og manglende betalingsevne, fatale konsekvenser. Det er ingen gamle brønner de kan begynne å bruke igjen, ingen tradisjonell medisin de kan vende tilbake til når sykehusene mangler medisiner og utstyr. Grunnleggende hygieneregler, som å koke vannet før man drikker det er ikke innarbeidet fordi det ikke har vært nødvendig tidligere.
Ernæringsekspert Gerd Holmboe-Ottesens fra Norge som besøkte Irak for ett år siden, pekte da på den høye forekomsten av underernærte barn. Mange tenåringer uten tegn til begynnende pubertet er også et tegn på underernæring. Ingenting tyder på at situasjonen er forbedret i dag. Dette er ikke bare ødeleggende i et kort perspektiv, barn som over lengre tid i oppveksten er feil- eller underernærte vil ikke få en normal utvikling av hjernen. Det er den fremtidige menneskelige kapital som nå ødelegges.

DET ER ALLTID GRUSOMT å se menneskelig lidelse på nært hold, men situasjonen i Irak fremstår som dobbelt grusom fordi den er direkte forårsaket av sanksjoner som vi er herre over. I tillegg har Irak et stort potensiale i form av utdannet arbeidskraft og utbygget infrastruktur som nå raskt forfaller. Fortsatt er det håp, men når forfallet når et visst nivå blir kraftanstrengelsen for å komme tilbake til det nivå man var for ti år siden, uoverskuelig.
Det er fremdeles mulig å stoppe det totale forfallet og få det irakiske samfunnet på bena igjen med relativt begrensede ressurser. Hvis derimot utviklingen som nå er igang får fortsette, vil man snart måtte bygge opp igjen, ikke bare de fysiske strukturene, men også de menneskelige ressursene, fra grunnen av. Det vil koste mange ganger så mye i tid og ressurser.
Det som slår meg som mest ødeleggende er kanskje likevel den håpløse stemningen som etterhvert brer seg i en befolkning som har sett dødsraten for blant andre barn, kreftsyke og fødende fyke i været uten at noen tilsynelatende bryr seg om det. Spesielt ille er det for de som er unge i Irak, for dem fører frustrasjonene over ikke å kunne leve normale liv til at de beskriver seg som en tapt generasjon. Unge mennesker ser mørkt på fremtiden, sosiale normer svekkes og praktiske og tradisjonelle sider ved et normalt liv i Irak vanskeliggjøres. Svært få har råd og mulighet til å gifte seg, fordi det tradisjonelt arrangeres en stor fest for slektninger og venner, hvor gjestfrihet og generøsitet i form av mat, drikke og gaver til bruden, er forventet.
En annen tendens er at islam får mer vind i seilene fordi mange vender seg til religion i disse vanskelige tidene. Dette merkes i et land som tidligere var kjent som et av de mest liberale i regionen. Relasjonene mellom muslimer og andre trosretninger er fortsatt gode i Irak, men med økt frustrasjon kan dette fort forandre seg.
Irak har høyt utdannede leger. De mangler ofte de mest elementære ting i behandlingen av pasienter, og må i tillegg ta bijobber for å holde liv i seg. En lege tjener omkring 6000 irakiske dinarer i måneden, det tilsvarer 20 kroner i måneden. Med slike lønninger er det ren idealisme når legene fortsetter å stille på jobb.

SANKSJONENE MOT IRAK har ikke lenger bred støtte. I tillegg til at mange store hjelpeorganisasjoner er i mot sanksjonene, ba blant andre generalsekretær i FN, Kofi Annan, om lettelser og mer humanitær hjelp til Irak allerede i 1998.
FNs koordinator for humanitær hjelp til Irak, Hans von Sponeck har lenge gått inn for å oppheve de økonomiske sanksjonene og kaller dem «en virkelig menneskelig tragedie». Han gikk i vinter av som følge av uenighetene om sanksjonspolitikken. Tidligere har Dennis Halliday gått av fra den samme stillingen i protest mot de menneskelige lidelsene som sanksjonene forårsaket. Han har uttalt at enhver politikk som fører til en underernæringsrate på 30% må sies å være feilslått. Også Jutta Burghart, lederen for FNs Matvareprogram leverte nylig sin oppsigelse med samme begrunnelse som de to andre. Disse avgangene er uvanlig sterke signaler fra øverste hold i FN, hvor man vanligvis uttaler seg på diplomatvis.
Hovedinnvendingen fra Halliday er at et import/eksportforbud fungerer dårlig når man har med et land som Irak å gjøre og at mye tyder på at sanksjonene styrker styresmaktene i Irak. En undersøkelse utført for TIME Magazine underbygger dette, Saddam Husseins popularitet har øket sterkt som en følge av FNs sanksjoner.
Irak klarer ikke å produsere olje for den summen de har fått tillatelse fra FN å produsere og FN trekker 40% av det Irak tjener på salg av olje til krigsskade-kompensasjon og administrasjonskostnader. Alle pengene Irak tjener på oljesalget kontrolleres og disponeres av FN. Infrastrukturen i Irak ødelegges dag for dag av mangel på vedlikehold, behovet for reparasjoner er allerede svært omfattende, og for hver dag som går med fortsatte sanksjoner vil problemene med å sette de nedkjørte systemene i funksjon igjen, øke.
Sanksjoner regnes i utgangspunktet som et mykt våpen, men når de koster 5000-6000 sivile liv hver måned bør man kanskje revurdere dette synet. Sanksjonene har vist seg å gå hardt ut over de fattigste og svakeste gruppene, og omfattende svartebørshandel øker ytterligere kløften mellom fattige og rike. Når sanksjonene varer ved over så lang tid som i Irak gir dette svartebørshandelen, og dermed kriminaliteten, vekstvilkår.

I DET SISTE har fremstående Ap-politikere som medlem av Stortingets utenrikskomite Håkon Blankenborg, og stortingsrepresentant Inger Lise Husøy gått inn for at sanksjonene nå må avsluttes. Direktøren ved Institutt for menneskerettigheter Nils Butenschøn, karakteriserer sanksjonene som uakseptable sett fra et folke- og menneskerettighetsperspektiv og professor i statsvitenskap Helge Hveem sier at sanksjonene bare har rammet sivilbefolkningen og karakteriserer dem som skivebom.
Vestens regjeringer var raskt ute med løfter om gjenoppbygging og pengebevilgninger til befolkningen i Kosovo. Hva er begrunnelsen for at sivile i Irak skal behandles annerledes. I Kosovo er flere hundre humanitære organisasjoner aktive mens det i Irak (med unntak av i den FN kontrollerte kurdiske delen av landet) et land med en nesten 10 ganger så stor befolkning og enorme behov kun er en håndfull internasjonale humanitære organisasjoner tilstede.
Fred og menneskerettigheter er satsningsområder for den norske utenrikspolitikken. Er det virkelig noen som tror at sanksjoner som i en slik grad rammer de svakeste gruppene i Irak kan fremme noe annet enn hat og bitterhet i en hel generasjon irakere?