Vil lære av gamle feilgrep

For å forebygge voldelige konflikter og tilbakefall til konflikt etter en fredsavtale, må fredsforhandlinger suppleres med tiltak som fremmer utvikling. Det skal legges økt vekt på bistand som kan støtte opp under fredsprosesser, og innsatsen må koordineres bedre. Det er kjernepunktene i regjeringens nye strategiske rammeverk «Utviklingspolitikkens bidrag til fredsbygging» som ble presentert av utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson under konferansen «Making a difference» i Oslo 25. august.

Treg læring. - Vi - som andre - har vært for dårlige til å lære av erfaringer, sa statsråden. Hun mente arbeidet internasjonalt på dette feltet lider under manglende samordning:
- Det har vært satt i gang en rekke tiltak uten referanse til mer overordnede prosesser og strategier, og ulike land har duplisert hverandres arbeid, sa hun.
Norge vil blant annet arbeide for at felles konfliktanalyser og behovsvurderinger legges til grunn internasjonalt.
- Voldelige konflikter skaper og forsterker fattigdom. Skal Norge klare å bekjempe fattigdom, må vi sikre at også bistanden fungerer fredsbyggende og ikke motsatt, mener statsråden.

Supplerer. Regjeringens «Strategisk rammeverk. Utviklingspolitikkens bidrag til fredsbygging. Norges rolle» skal bidra til å styrke og styre innsatsen for fredsbygging. Fredsbygging skal supplere fredsskapende prosesser og fredsbevaring, og omfatter tre dimensjoner:
• Sikkerhet (demobilisering og reintegrering, miner, håndvåpen, sikkerhetssystemreform)
• Politisk utvikling (forsoning, godt styresett, sivilt samfunn, rettsoppgjør)
• Økonomisk og sosial utvikling (repatriering, gjenoppbygging, utdanning, helse, næringsutvikling).

Verktøykasse. I tillegg til samarbeidsland skal fredsbygging i land der Norge er eller har vært involvert i fredsskapende prosesser prioriteres. Ifølge utviklingsministeren innebærer ikke det nye rammeverket noen endring av det konstitusjonelle ansvaret mellom utenriksministeren og henne.
- Kan vi nå forvente at en større andel av norsk bistand skal gå til fredsbygging i konfliktområder?
- Dette nye rammeverket er en slags verktøykasse for arbeidet og er et uttrykk for at vi ønsker en mer strategisk bruk av bistandsmidler, men det innebærer ikke nødvendigvis et økt volum på denne typen bistand. Snarere er det uttrykk for en erkjennelse av at vi har brukt mye og gradvis har brukt mer bistand på dette området i løpet av 1990-tallet. Palestinsk område, Balkan, Sri Lanka og Guatemala er noen stikkord. Den siste tida har det vært Afghanistan, mens Sudan står for tur. Nå prøver vi å ta lærdom av disse erfaringene på en mer systematisk måte, sier Frafjord Johnson..

Honnørord. Seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi), Ole Jacob Sending, mener det må større endringer til:
- Problemet er at det er nesten umulig å få til noe innenfor rammeverket fredsbygging opererer i internasjonalt. For å si det litt folkelig blir det som «å pisse i buksa for å holde seg varm», sier han. Til tross for mye snakk om å se utvikling og sikkerhet i sammenheng det siste tiåret, preges dette feltet i praksis fortsatt av en sterk todeling mellom utviklingspolitikk på den ene side og fredsskapende arbeid på den andre, sier han.
- FN og Sikkerhetsrådet er rettet inn mot konflikter som allerede har oppstått og fungerer dårlig når det gjelder fredsbygging. Verdensbanken og UNDP har små enheter for «Conflict prevention», men disse er separate organisasjoner med egne budsjetter. FN-systemet har ingen felles politisk eller byråkratisk enhet som kan håndtere dette. Her kan jeg ikke se at Norge er spesielt aktive for å få til reformer, sier Sending.

Behov for reform. Nupi-forskeren understreker at det er mye i det strategiske rammeverket som peker i riktig retning, blant annet at man trekker fram behovet for sikkerhetssystemreform, omfordeling av midler fra militær til sivil sektor og vil se sikkerhet og utvikling i sammenheng.
- Men til å være et strategisk rammeverk inneholder dokumentet svært mye om hva Norge allerede gjør, svært lite om hva man har tenkt og ingenting om hva man vil prioritere, sier Sending.
Han viser til at de siste policydokumentene fra Verdensbanken, UNDP og OECD inneholder svært mye av den samme tenkning som det regjeringen nå presenterer i dette strategiske rammeverket. - Mitt inntrykk er at Norge her tar inn over seg det som er den internasjonale politikken, mer enn å bidra med nye perspektiver, sier han.

Spent på håndtering. Også Christian Ruge, seniorrådgiver i Fafos Program for nye sikkerhetspørsmål, er spent på konsekvensene av det strategiske rammeverket for utenrikspolitikken.
- Dette rammeverket dreier seg veldig klart om utviklingspolitikk, og det skal bli interessant å se hvordan man håndterer utfordringen det gir i forhold til norsk utenrikspolitikk forøvrig.
Et eksempel er hvordan man håndterer støtte til land med dominante frigjøringsbevegelser og væpnede grupper som skal omdannes til politiske partier, som SPLM i Sør-Sudan.
Ruge ser likevel rammeverket som et framskritt.
- Det er en seier for oss i forskningsindustrien, som arbeider for at grundige konfliktanalyser skal danne grunnlaget for tiltak. Selv om det ikke skisseres noe nytt her når det gjelder virkemidler, er det viktig at det utarbeides et samlet rammeverk, slik at den ene hånden vet hva den andre gjør. Så gjenstår det å se om dette blir gjennomført i praksis, sier Ruge.