Virker bistanden

Dette er en meget gledelig melding ved inngangen til et nytt årtusen. Vi må håpe at dette innevarsler en ny periode i internasjonal politikk der fokus i Nord ligger på andre verdier enn tidligere. En tiltakende og rask «globalisering» mellom de dominerende økonomiske makter - men uten at den 3. verden var med på ferden - kjennetegnet den perioden vi har lagt bak oss. Stadig mer stengte grenser mot Sør, en laber interesse for globale fora som FN og redusert bistand fra Nord til Sør var noen av dens pussige kjennetegn.

Hjelpeoperasjoner til enkelte land i Asia i etterkant av den asiatiske finanskrisen sommeren 1997 kan ha hatt en innvirkning på DAC-tallene, men er forhåpentligvis ikke hele forklaringen. Ser man på bakgrunnsdataene var det ikke de europeiske land som ledet an i bistandsveksten i 1998. Sverige, Frankrike og Tyskland sto alle for en nedgang. Først og fremst var det USA og Japan (sistnevnte er verdens største bistandsgiver) som bidro til den store oppgangen blant OECD-landene i 1998, med vekst på henholdsvis 17 og 23 prosent. Når verdens to store økonomiske elefanter setter opp farten så vil det merkes, men det skal også sies at særlig den førstnevnte har sovet godt når punktet «Utviklingsbistand til fattige land» har vært oppe på dagsorden i tidligere år. USA er svært langt fra å oppfylle FNs mål om å yte 0,7 prosent av brutto nasjonalinntekt til de fattige land.

Den totale bistanden til utviklingsland fra OECD (de rike industriland) var i 1998 på 51,5 milliarder dollar (rundt 400 milliarder kroner). Dette kan høres ut som store tall, men er uhyre lite i forhold til andre globale pengestrømmer. (Hver dag skifter for eksempel 1.500 milliarder dollar eier på verdens valutabørser.)

Samtidig må det minnes om at det også foregår en betydelig pengeoverføring motsatt vei - i form av renter og avdrag på utviklingslandenes gjeld. Den afrikanske utviklingsbanken (AfDB) anslo nylig Afrikas gjeld til 2700 milliarder kroner ved utgangen av 1999. I tillegg kommer gjelden som bæres av utviklingsland i Asia og Latin-Amerika. Finner man ikke en god løsning på disse problemene - i form av omfattende gjeldsletteordninger - vil det være uhyre vanskelig å bidra til vekst og framgang i utviklingslandene gjennom andre virkemidler.

Det må også kunne fastslås at hjelpebehovene
i mange utviklingsland er enorme. Nærmere 1,3 milliarder mennesker i verden lever fortsatt på mindre enn 1 dollar om dagen. I Norges samarbeidsland Etiopia er gjennomsnittlig levealder fortsatt bare 43 år. I Bangladesh er det fortsatt bare 39 prosent av den voksne befolkning som kan lese og skrive. Aids-epidemien stiller hele Afrika sør for Sahara i fare for å havne i en omfattende samfunnsmessig krise. Svakt fungerende politiske og samfunnsmessige institusjoner, lav produksjon, en svak infrastruktur, et elendig helsevesen og en lite utviklet skole preger mange av de land som i dag sliter med de største fattigdomsproblemene.

Med internasjonale råvarepriser på et historisk lavmål har de fattigste landene i den 3. verden hatt liten eksportvekst de siste årene. De har også i liten grad lyktes med å tiltrekke seg internasjonale investeringer som kunne bidra til økonomisk vekst og framgang. Derfor er internasjonal bistand fortsatt viktig for å få i gang en positiv og bærekraftig økonomisk utvikling i mange land, når det skjer i form av et reelt samarbeid mellom partene om et felles mål.

GZ