Å like eller ikke like Collier?
GLOBAL KOMMENTAR: Jeg har lest den siste boka til Paul Collier ”The Bottom Billion” og må – noe overrasket – innrømme at jeg likte boka. Men på hvilket grunnlag liker man egentlig en bok? Må man være enig i konklusjonene for å like boka? Kan man ikke like en bok fordi den stiller gode spørsmål, fører noen morsomme debatter, er provoserende, kreativ, overraskende og humoristisk?
Jeg var ikke særlig imponert over Paul Colliers forrige bok - om konflikt og fattigdom ("Breaking the Conflict trap"). Jeg hadde dermed egentlig ikke spesielt lyst til å lese den nye boka hans om den fattigste milliarden. Men siden den fikk så mye oppmerksomhet, tenkte jeg at som en velinformert utviklingsforsker burde jeg gjøre det. Og jeg synes faktisk det er en god bok, selv om jeg er uenig i mange av analysene og ikke minst konklusjonene. Men hovedbudskapet er jeg veldig enig i - behovet for økt innsats og nytenking for å bidra til at verdens fattigste milliard får det bedre.
Utfordrer. Her utfordrer Collier bistandseliten. Vi er for lite opptatt av den fattigste milliarden og hvordan totaliteten i våre handlinger virker inn på de fattigste landene. Vi har også for dårlig forståelse av årsakene til at den fattigste milliarden er blitt hengende etter og at disse årsakene varierer fra land til land. Vi bidrar med bistand uten å forstå når bistand er det rette virkemiddelet, hvilken type bistand som trengs og når andre virkemidler er bedre egnet. Dersom dette er den nye "bibelen" til Erik Solheim, slik Bistandsaktuelt antyder, lover det godt for at Solheim for fremtiden vil skjerpe sitt fattigdomsfokus og for eksempel tone ned støtten til Kina og andre mellominntektsland.
Jeg synes Colliers syn på globalisering, markedsliberalisme og handel er interessant fordi det er mer nyansert enn det jeg hadde ventet meg og tar opp i seg noe av den kritikken som forskere og ikke-statlige organisasjoner (særlig i Nord) har stått for. Collier er en markedsliberalist med stor tro på industrialisering og eksportrettet vekst som løsningen for mange utviklingsland. Samtidig er han veldig klar på at globaliseringen har ført til en forverring av forholdene for den fattigste milliarden og at handel ikke nødvendigvis er løsningen for de fattigste landene - toget har gått fra dem, de vil ikke klare å kopiere Kina. Han går også inn for at de fattigste landene må få lov til å beskytte seg mot billig import fra Asia og at hver forhandlingsrunde i WTO bør starte med å gi de fattigste landene privilegier som for eksempel handelspreferanser. Han mener at den fattigste milliarden ellers ikke vil ha noe å hente i WTO hvor det ene og alene er forhandlingsstyrke som rår.
Håndsrekning.Det er vel dette litt motsetningsfylte synet som jeg synes er interessant - en markedsliberalist som innrømmer at globaliseringen bidrar til tapere og at taperne fortjener en håndsrekning. Collier er også positiv til bistand som langsiktig sosial støtte til ressursfattige små land med få muligheter til å komme seg ut av fattigdommen. Når det gjelder Colliers syn på konflikt så synes jeg han er like lite interessant nå som i forrige bok jeg leste av han.
At konflikt i de fleste tilfeller er et hinder for utvikling kan de fleste være enige i, men at militære intervensjoner er løsningen er etter mitt syn helt feil. Uten at jeg skal unnskylde Collier så skrev han sannsynligvis boka før Afghanistan og Irak hadde utartet seg til det vi erfarer i dag. Da er det mer interessant hva han sier om dårlig styresett og kondisjonalitet. Han kritiserer at givere stiller betingelser i forhold til å bedre styresett ved å stille krav som innebærer en overføring av makt fra regjeringer til bistandsgivere. Colliers oppskrift er å overføre makt fra regjeringer til sine egne innbygger (side 110).
For øvrig synes jeg det er bra at Collier slår et slag for universitetene - der er jeg jo programforpliktet til å være enig med han. Når det gjelder utdanning generelt, helse, miljø og landbruk synes jeg derimot han er på feil spor. Her må det gå an å ha flere tanker i hodet samtidig. Verdensbankens forrige World Development Report slo fast at equity er bra for vekst - desto mer likhet desto mer vekst. Det er rart at Collier ikke ser at det går an å satse parallelt på flere områder samtidig og at en slik helhetlig satsing kan forsterke effekten av enkeltsatsingene. På meg virker det uklokt å sette helse, utdanning og landbruk opp mot industrialisering. Collier skriver riktig nok at i ressursfattige land uten kystlinje og med dårlig styresett er løsningen å investere på landsbygda. En ganske stor andel av den fattigste milliarden befinner seg i slike land. Så når alt annet håp er ute, mener Collier at landbruket kan hjelpe den fattigste milliarden. Men til tross for alt dette, jeg liker boka og anbefaler andre å lese den - særlig de som liker å bli provosert.
Ruth Haug er instituttleder ved Noragric/ Universitetet for miljø- og biovitenskap
