Her leter Daniela etter restene av sønnen sin

Under de visne bladene på bakken ved foten av en lav klippe stikker et lite stykke tøy fram. Med en rive fjerner jeg forsiktig bladlaget, og sakte kommer en mørkeblå hettegenser til syne.

Jeg roper på Daniela González Ramos, en av mødrene som leder leteaksjonen her i nasjonalparken Ajusco sør for Mexico by. I 2022 forsvant den 16 år gamle sønnen hennes, Axel Daniel González Ramos, fra bydelen Ajusco, omtrent 30 minutter herfra. Hun hadde gitt ham lov til å gå ut én time på kvelden. Han kom aldri tilbake.

Daniela González Ramos holder opp genseren og undersøker den. Klær tas med ut av nasjonalparken for å fotograferes senere. Kanskje vil noen gjenkjenne det som det siste et savnet menneske hadde på seg.

Alt kan være et spor. En ølflaske eller en potetgullpose indikerer at det har vært mennesker på stedet. Det kan være et viktig spor for leteaksjonen, som har den tragiske ambisjonen å finne menneskelige beinrester. Eller en tann. Tenner kan man nesten alltid få DNA ut av.

Og det kan hjelpe de pårørende så de slipper det Daniela González Ramos kaller en «utsatt sorg» – den blandede følelsen av desperasjon og urealistisk håp om at den savnede vil dukke opp i live. Et håp man ikke klarer å gi slipp på, fordi ønsket om å se personen igjen er så sterkt.

– Noen ganger håper jeg at jeg finner ham. Andre ganger ikke, sier den 41 år gamle alenemoren når vi tar en pause på en sti, der agaveplantene vokser vilt rundt oss.

Fra bildet på den hvite T-skjorten hennes stirrer Axel Daniel på meg. Hvis vi finner noe som kan bekrefte skjebnen hans, kan hun holde en begravelse. Da kan han få et sted å hvile, og Daniela González Ramos et fysisk sted å sørge. Hun vil kunne gjøre i stand rommet hans, som fortsatt står som han forlot det. Det kan gi en slags avslutning. Men det vil også bekrefte at hun aldri får se ham igjen.

Å finne en tann

I løpet av de siste månedene har jeg snakket med et tosifret antall pårørende til savnede i Mexico. Mødre, fedre, brødre, døtre og andre familiemedlemmer som alle kler seg i hvite T-skjorter med bilde av den de leter etter. Alle føler seg som ofre for en stat, som i årevis har ignorert det de kaller en epidemi av forsvinninger.

Når jeg spør om personen de leter etter, nevner de uten unntak den eksakte datoen da deres kjære forsvant. Dagen da deres eget liv ble knyttet til en altoppslukende jakt på svar og rettferdighet.

Under den fem dager lange leteaksjonen i Ajusco deltar over 100 pårørende og frivillige. I tillegg kommer en rekke ansatte fra kommune og stat, to kjøretøyer med soldater fra militæret, ett fra nasjonalgarden, 12 politibetjenter, en gruppe fra den føderale letekommisjonen og kriminalteknikere fra påtalemyndigheten.

Vi er delt inn i fire grupper, som kjemper seg gjennom det fiendtlige terrenget i det vulkanske høylandet. Jeg stikker meg på en nopal-kaktus og flere planter som ingen kan navnet på. Det høye gresset gjør det vanskelig å se bakken. Hvis man faller, kan de skarpe vulkansteinene skjære opp hendene. Femten meter unna er en ung mann i ferd med å gå rett inn i en svarthalet klapperslange.

Noen steder setter Daniela González Ramos seg ned for å granske skogbunnen nøye. Av erfaring vet hun hvor man må være ekstra oppmerksom hvis man skal finne noe så lite som en tann. Man må tenke på dyrenes bevegelsesmønstre, forklarer hun. Dyr kan ha slept kroppsdeler fra et lik under et tre for å spise i skyggen. Senere kan regnvann ha skylt restene inn mellom steinene eller lenger ned i terrenget.

Andre forsøker å tenke som dem som dumpet likene. Sannsynligvis unge kriminelle, som har prøvd å skjule sporene etter en forbrytelse og komme seg unna i full fart.

Ifølge politiets operasjonssjef under aksjonen, er myndighetenes massive tilstedeværelse delvis et uttrykk for statens historiske gjeld til de pårørende. Men den vitner også om den alvorlige risikoen ved å lete etter personer som kriminelle grupper helst vil skal forbli borte for alltid. Siden 2011, har minst 26 pårørende fra letegrupper blitt drept. Andre som leter har også forsvunnet.

130 000 savnede

I løpet av Claudia Sheinbaum Pardos første måneder som president, har det i gjennomsnitt forsvunnet 42 mennesker om dagen. Det er flere enn under noen av forgjengerne hennes. Selv om drapsraten samtidig har gått litt ned, mener flere eksperter jeg har snakket med at forsvinningene utgjør en av de største truslene mot presidentens popularitet.

Statistikken omfatter alle typer forsvinningssaker. Eksperter sier det er vanskelig å anslå hvor stor andel som skyldes kriminelle handlinger, men både FN og andre organisasjoner mener at kartellene står bak en betydelig del av forsvinningene.

Tallene går tilbake til Mexicos «skitne krig» mellom 1960- og 1980-tallet, da staten brukte forsvinninger som et virkemiddel mot politiske motstandere – akkurat som militærdiktaturene i Chile, Uruguay og Argentina.

«Los desaparecidos», som de savnede kalles på spansk, har siden blitt en del av den kollektive bevisstheten. De dukker opp i demonstrasjoner, i bøker, i sanger, og setter til og med spor i språket. I Latin-Amerika brukes verbet «å forsvinne» i dag transitivt. I stedet for å få noen til å forsvinne, som man ville sagt i Spania og på andre latinske språk, «forsvinner» man mennesker.

Leteaksjonen i Ajusco er organisert av Una Luz en el Camino – «et lys på veien». Det er et kollektiv av mødre og andre pårørende som kalles «madres buscadoras» i Mexico . De første gruppene av buscadoras oppsto på 1970-tallet, da mødrene til savnede aktivister organiserte seg i politiske pressgrupper som kjempet for å holde staten ansvarlig.

I likhet med de argentinske bestemødrene fra Plaza de Mayo, fikk de meksikanske buscadoras etter hvert stor politisk betydning. For eksempel begynte president Claudia Sheinbaum Pardo sin politiske aktivisme som frivillig i en gruppe buscadoras. Den ble stiftet av Mexicos første kvinnelige presidentkandidat, Rosario Ibarra de la Garza, som selv hadde en sønn som forsvant.

De 43

I mars fant en gruppe buscadoras et krematorium med beinrester og 400 par sko på en gård i delstaten Jalisco. Bildene derfra har blitt sammenlignet med både konsentrasjonsleirer og slakterier. Gården antas å ha fungert som rekrutteringssenter for et kartell. Tre personer fra letekollektivet som fant krematoriet, har senere blitt drept.

Etterforskere forsøker nå å finne ut hvor mange som kan ha blitt drept på selve gården. Som så ofte tidligere, er søkelyset også rettet mot myndighetene. Allerede i september fant det lokale politiet både et lik og to bortførte personer på gården. Likevel førte det verken til den lovpålagte involveringen fra føderalt politi eller videre etterforskning.

Håndteringen har vekket minner om saken med de 43 lærerstudenter som forsvant i 2014 – det moderne Mexicos største traume. Pårørende til savnede nevner ofte saken som et entydig bevis på de tette båndene mellom staten og kriminelle grupper, og som et tydelig eksempel på den utbredte straffefriheten i landet.

Studentene var på vei til hovedstaden for å minnes ofrene for statens massakre på studenter i bydelen Tlatelolco i 1968, da de ble angrepet av det lokale politiet i byen Iguala i delstaten Guerrero. To ble drept på stedet, en tredje ble skutt i hodet, og 43 ble arrestert av politiet. En beinrest fra en av dem dukket senere opp i en elv. DNA-spor fra to andre ble funnet i en kløft. 40 av studentene som politiet arresterte, har aldri dukket opp.

Etterforskningen har pågått siden da, men har vært preget av utallige bevisste feil og manglende vilje fra myndighetene. Ifølge Pablo Ferri, som siden 2015 har dekket saken for den spanske avisen El País, er et av fellestrekkene med gården i Jalisco – og mange andre forsvinningssaker – at målet til staten ikke er å oppklare, men å avslutte etterforskningen.

I motsetning til andre, tror ikke Ferri at Jalisco-saken vil få betydelige politiske konsekvenser. Mange av de drepte antas å være unge menn, som ble lokket til gården via sosiale medier med løfter om jobb. Noen ble trolig lurt, mens andre kan ha visst at de skulle arbeide for et kartell.

At noen av de drepte potensielt har hatt informasjon om hva de gikk inn i, gjør ifølge Ferri en forskjell. 

– I et land der 35 000 mennesker blir drept hvert år, får samfunnet et annet forhold til døden enn vi har i Europa, sier journalisten.

En logikk i brutaliteten

Overalt i Mexico henger det plakater av forsvunne mennesker på lyktestolper. På busstasjoner er det oppslagstavler med bilder av barn som har blitt borte. Noen er nye, andre har hengt der i årevis. I Mexico by er en hel rundkjøring dekket med plakater av savnede personer.

Som Pablo Ferri ser det, er folk nødt til å finne en logikk i galskapen. Derfor hører man ofte folk si «en algo andaba», på norsk at vedkommende «hadde noe på gang», altså en eller annen involvering med kriminelle. En måte å legge skylden på ofrene, og samtidig forsikre seg selv om at ulykken ikke kan ramme hvem som helst.

Ifølge Ferri, er konsekvensen av denne tankegangen at det skal mye til før en forsvinningssak får politiske konsekvenser. Selv saker som ville fått stor mediedekning i nesten alle andre land, forsvinner raskt fra overskriftene i Mexico.

Et aktuelt eksempel er en sak om en gruppe på ni unge fra fjellbyen Puebla, som i slutten av februar forsvant fra den lille turistbyen Zipolite på stillehavskysten. Åtte lemlestede lik har siden dukket opp, men saken var glemt lenge før man fikk vite hva som hadde skjedd.

Pablo Ferri viser meg et kart over Mexico, delt inn etter hvilke karteller som kontrollerer hvilke områder. Nesten alle landets kommuner er tildelt en farge, som tilsvarer en av landets over 100 kriminelle grupper.

– Hvis du drar til Zipolite, så vær forsiktig med å gå rundt og stille spørsmål om saken. Vent til dagen før du reiser derfra, advarer han.

Han legger til at ryktet om en journalist som stiller spørsmål, sprer seg raskt. Og ikke noe sted i verden blir flere journalister drept enn i Mexico.

– De forsvant i ferieparadiset

 Zipolite er en fargerik liten hippielandsby, mest kjent for sin strand med «valgfri påkledning», en betegnelse de fleste menn over 40 ser ut til å tolke som ingen påkledning.

Med under 2000 innbyggere og et sentrum som ikke er annet enn en smal gate med utallige tacoboder og gateselgere med rastahår, virker det underlig at en gruppe unge skulle forsvinne herfra.

Jeg setter meg på en liten restaurant med gule og grønne stoler, to gater fra stranden. I en sidegate på andre siden leker tre barn under ti år en lek som kan ligne politi og røver. De to jentene har hver sin plastpistol og løper etter en gutt – den minste av dem – som ler, mens han prøver å unngå lekekulene.

Eieren av restauranten tar både imot bestillingen min og lager maten. Hun kaller seg Rosa Gómez, men vil ikke ha det egentlig navnet sitt på trykk. Panorama nyheter kjenner identiteten hennes. Etter å ha rost de smakfulle tlayapas, en lokal flatbrødsandwich, drister jeg meg til å spørre om det stemmer at noen unge nylig forsvant her i Zipolite.

– Nei, Zipolite er veldig rolig og trygt, svarer Rosa Gómez kontant.

– Man skal selvfølgelig ikke gå for langt bort fra sentrum, og man bør naturligvis ikke henge med hvem som helst, men slik er det jo overalt, legger hun til.

Det virker umulig at hun ikke har hørt om saken, som fikk mye medieoppmerksomhet i starten. Jeg prøver derfor å lokke fram et svar, ved å si at jeg har hørt fra flere at en gruppe unge forsvant herfra i februar.

– Åh ja, sier hun da. 

– Men de holdt på med dårlige ting.

I lokalsamfunnet går ryktet om at gruppen begikk ran. Ingen vil siteres med navn når det gjelder de forsvunne eller kriminelle grupper i området.

– Det kan skape problemer med de lokale, konstaterer en innflytter som selger tacos.

Flere forteller at meksikanske marinesoldater var overalt i Zipolite dagen før ungdommene forsvant. Noen spekulerer på om det lokale kartellet fant dem først. De kriminelle har en tydelig økonomisk interesse i at ferieparadiset forblir fredelig, slik at turiststrømmen ikke svekkes. Den eneste overlevende fra ungdomsgruppen har uttalt at hun og en avdød venninne ble arrestert av politiet. Hvis Rosa Gómez synes at denne utenomrettslige straffen var for hard, viser hun det ikke. Tvert imot virker det som om hun heller mener at de hadde seg selv å takke.

Tvers over restauranten sikter en av jentene på gutten og trykker på avtrekkeren. 

– Rett i hodet! roper hun. Gutten tar seg til pannen og ler.

50 000 uidentifiserte kropper

Når staten ikke fyller sin rolle, etterlater det et tomrom som setter dype spor i samfunnet. Statens utilstrekkelighet er selve eksistensgrunnlaget for utallige organisasjoner, letekollektiver og andre aktører som forsøker å holde myndighetene ansvarlige. Bare rundt én prosent av forbrytelser blir oppklart i Mexico.

– Tomrommet gir også plass til andre aktører. Når straffriheten blir utbredt, velger noen å søke rettferdighet andre steder, sier Daniel Mora fra Crisis Group. 

Sikkerhetsanalytikeren forteller at flere karteller har stor støtte i befolkningen.

– De fungerer i praksis som lokale myndigheter og tilbyr tjenester som normalt hører staten til. De sørger for lov og orden. Under COVID-19 delte de ut nødhjelp til lokalbefolkningen, sier han.

Kartellenes popularitet kommer også til uttrykk i bisarre kulturelle fenomener. I store kartellstater som Sinaloa, Jalisco og Michoacán har det lenge eksistert en musikalsk tradisjon som hyller de kriminelle gruppene. Narcocorridos kalles de populære sangene, som har blitt forbudt i flere delstater.

Kartellenes sosiale fundament gjør det vanskelig å bekjempe kriminaliteten. Både «krigen mot narkotika» og den forrige presidenten Andrés Manuel López Obradors tilsynelatende humanistiske strategi «klemmer, ikke kuler», har slått feil.

President Claudia Sheinbaum Pardo ser ut til å søke en middelvei mellom de to linjene, uten å ta avstand offentlig fra López Obrador, hennes politiske mentor. Både narkobeslagene og arrestasjonene økte kraftig under Sheinbaums første 100 dager, ifølge tenketanken México Evalúa.

Parallelt med dette har presidenten styrket innsatsen for å finne de forsvunne. I mars utstedte hun et dekret som skal gi den nasjonale ettersøkningskommisjonen for forsvunne flere ressurser og fullmakter. Samtidig la hun fram en rekke reformforslag, som blant annet skal forbedre informasjonsdeling mellom myndigheter i Mexicos føderale system.

– Dette kan gjøre en stor forskjell, påpeker Maximilian Murck, som leder Programa de Identificación Humana under FNs befolkningsfond. 

Initiativet, som er støttet av den norske ambassaden i Mexico, jobber med å identifisere de over 50 000 uidentifiserte likene som ligger spredt i massegraver, kjølelagre og likhus over hele landet.

En vesentlig utfordring for myndighetene er at det ikke finnes en nasjonal DNA-database. Lokale myndigheter har heller ikke tilgang til et system der de kan sammenligne avdødes fingeravtrykk med eksisterende registre.

I 2024 lyktes det å bekrefte identiteten til 6 429 forsvunne personer ved å sammenligne fingeravtrykk fra 13 525 lik med data fra Mexicos nasjonale valgmyndighet, INE. De har en database med fingeravtrykk avgitt av velgere i forbindelse med valg.

– Når mer enn 50 000 lik er uidentifiserte, er det åpenbart et enormt potensial for å lindre de pårørendes lidelser, sier Murck, og påpeker at noen av metodene teamet hans bruker også kan anvendes i andre land med mange forsvunne, som Myanmar og Kongo.

Uvisshetens pinsel

Jaqueline Palmeros, som leder søkekollektivet Una Luz en el Camino, fant restene av sin egen datter under en leteaksjon i Ajusco nasjonalpark tidligere i år. Datteren forsvant i 2020, og levningene hennes forandret livet til Palmeros og familien hennes.

– Det finnes ikke noe mer smertefullt enn å grave opp et barn, for å begrave det på nytt. Men i det minste vet vi nå hvor hun er. At hun nå har et verdig sted, og at vi har gitt henne en begravelse, gir oss muligheten til å leve med smerten og arbeide med sorgen. Vi kjenner skjebnen hennes, og behøver ikke hel tiden å tenke på om hun lider eller hva som skjer med henne, sier hun.

Ifølge Palmeros, har søkekollektivet først og fremst to funksjoner. Den ene er å gjøre det arbeidet staten lenge har neglisjert. I tillegg til leteaksjoner i naturen, på søppelfyllinger, i elver og andre steder, drar søkekollektiver også til andre stater for å identifisere lik som er lagret i likhus.

– Den andre funksjonen er å støtte dem som har mistet noen. For de pårørende har det alvorlige helsemessige konsekvenser å ikke vite hva som har skjedd. Usikkerheten er en veldokumentert menneskelig belastning, og en av hovedgrunnene til at sannhetskommisjoner ofte er en sentral del av freds- og forsoningsprosesser, slik som i Sør-Afrika etter apartheid, sier hun.

– I tillegg til psykiske utfordringer opplever de fleste i Una Luz en el Camino også fysiske plager som hjerteproblemer, mage- og tarmbesvær eller høyt blodtrykk, forteller Palmeros.

Siden sønnen til Daniela González Ramos forsvant, har hun hatt vedvarende søvnproblemer og gjentatte hukommelsestap. Hun har vanskelig for å slappe av, fordi hun får dårlig samvittighet når hun gjør noe som ikke er relatert til å finne sønnen. Jakten på svar betyr at hun ikke kan ha en jobb, og derfor er hun, hennes to andre barn og et barnebarn, avhengige av donasjoner til kollektivet.

Genseren jeg finner under leteaksjonen, tar hun med ut av nasjonalparken for å fotografere. Daniela González Ramos vet av erfaring, at i hele Mexico sitter det desperate mødre og ser på bilder fra de mange leteaksjonene som foregår over hele landet hvert år. I mars publiserte etterforskere bilder av mer enn 1 000 sko, vesker og klær fra gården i Jalisco.

I nasjonalparken finner vi mange klær. Men å spore opp levninger av menneskekropper i den utilgjengelige naturen, virker så urealistisk at det nesten kan føles meningsløst å prøve i det hele tatt. De knokkelrestene som måtte finnes, er ofte ikke større enn en tommel.

Likevel fortsetter Daniela González Ramos ufortrødent letingen under den brennende solen gjennom hele dagen. For henne gir ingenting mer mening enn å gå rundt her.

Innsatsen gir resultater. To av dagene blir det funnet menneskelige knokkelrester. Det vil ta omtrent en måned før DNA-testene er klare. Skulle det vise seg å være sønn hennes, håper Daniela González Ramos at det kan lindre noen av de endeløse tankene om hvilke lidelser han potensielt har vært gjennom.

– Og det ville være et løfte som blir innfridd. Et løfte vi gir til våre barn: at vi vil finne dem, uansett hvilken tilstand de måtte være i, sier hun.