– Vi må gjøre mindre av alt som utvanner bistanden

Norske flyktningmottak, energibistand til Ukraina, globale fond og klima-satsing i regnskog. Alt dette er bistandsformål og -aktører som måtte finne seg annen finansiering enn bistandsbudsjettet, dersom tankesmie-rådgiver Cindy Robles hadde vært utviklingsminister. 

Derimot hadde Robles satset langt mer på støtte til sosiale sikkerhetsnett og kontantoverføringer, global helse og prevensjon for kvinner - og det skulle skje i verdens fattigste land.

– Kontantoverføringer er kanskje den mest underkommuniserte revolusjonen i bistanden, sier Robles. 

Hun har fartstid både fra Norad, konsulentbransje og Verdensbanken, men har de siste to årene arbeidet som rådgiver og analytiker for tankesmien Langsikt.

Dette er hennes svar på hva hun mener skal bort, når regjeringen snart skal utforme det som skal bli Norges nye utviklingspolitikk.

1. Hva eller hvilke temaer bør norsk bistand gjøre mindre av i framtida?

Norge bør gjøre mindre av alt som utvanner bistanden. Siden 2022 har andelen av norsk bistand som faktisk går til fattigdomsreduksjon, utvikling og humanitær innsats falt hvert eneste år – fra 65 prosent det året til 54 prosent i statsbudsjettet for 2026 (Langsikts egen analyse).

Det er trolig den laveste andelen i hele norsk bistandshistorie. Resten går nå til andre formål enn det bistand egentlig er ment for.

Det aller meste av denne utvanningen skyldes tre kategorier (som jeg går mer i dybden på i de andre svarene): ikke-humanitær Ukraina-støtte, klima- og skogsatsingen, og flyktningutgifter i Norge.

Felles for alle tre er at de er legitime utgifter, men at de hører hjemme på andre budsjetter enn bistandsbudsjettet.

2. Hva bør være Norges tre viktigste tematiske satsinger? 

Norge bør konsentrere bistanden om tre områder:

a) sosiale sikkerhetsnett og kontantoverføringer, b) global helse, og c) kvinners rettigheter og seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.

Dette er tre viktige områder der evidensgrunnlaget samtidig er solid, der norske midler kan utløse betydelig effekt, og der vi nå ser at andre givere trekker seg ut.

Kontantoverføringer er kanskje den mest underkommuniserte revolusjonen i bistanden. Vi vet at det virker og det kan bygge nasjonale systemer som varer lenger enn enkeltprosjekter.

Global helse er et område der Norge har bygget reell troverdighet over tiår, og der konsekvensene av USAs uttreden allerede er katastrofale.

Kvinners rettigheter og SRHR (seksuell og reproduktiv helse og rettigheter) har å gjøre med retten til å bestemme over egen kropp og tilgang til prevensjon, trygge fødsler og trygg abort. Dette er det området hvor giverlandskapet endrer seg raskest og mest dramatisk.

Da Trump-administrasjonen gjeninnførte og utvidet 'Global Gag Rule' og frøs amerikansk finansiering til FNs befolkningsfond (UNFPA) og andre, forsvant store deler av verdens tilbud om prevensjon, mødrehelse og trygge aborter nærmest over natten. Flere europeiske givere har fulgt etter med kutt.

Resultatet er at byrden faller på en stadig mindre gruppe land – og Norge er ett av dem. Dette er samtidig et område med ekstremt høy nytte per krone. Tilgang til prevensjon og mødrehelse er blant de mest evidensbaserte intervensjonene vi har: det reduserer mødredødelighet, gir jenter mulighet til å fullføre utdanning, øker kvinners yrkesdeltakelse, og bryter fattigdomssykluser på tvers av generasjoner. 

Cindy Robles

• Seniorrådgiver for bistand og utvikling i Langsikt, en uavhengig tankesmie som arbeider for mer kunnskapsbasert og langsiktig politikk.

• Master i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo og masteremner i internasjonale miljøstudier fra NMBU.

• Over 15 års erfaring med internasjonal utvikling fra blant annet Norad, Verdensbanken og PwC – inkludert offentlig forvaltning, det multilaterale systemet og fond, prosjektledelse og -gjennomføring, kvalitetssikring, utredninger og evalueringer.  

• Har jobbet med klima, naturkatastrofeforebygging, helseberedskap, sosiale sikkerhetsnett, sivilsamfunn/lokalt ledet utvikling, FN-systemet, likestilling og inkludering av marginaliserte grupper

3. Hvilke land/regioner bør Norge prioritere?

Afrika sør for Sahara, uten tvil. Det er her de fattigste landene ligger, det er her flest mennesker lever i ekstrem fattigdom, og det er denne regionen som nå rammes hardest av de globale bistandskuttene. 

Konsekvensen er at nytten av en norsk bistandskrone i Afrika nå er høyere enn på lenge. Når andre trekker seg ut, blir hver norsk krone viktigere.

Dette er et historisk øyeblikk hvor Norge faktisk kan utgjøre en forskjell – ikke ved å erstatte amerikansk eller britisk bistand i volum, det er umulig, men ved å holde fast på prinsippene om hvor bistanden skal gjøre nytte.

Vi bør også prioritere land i krig og konflikt, der behovene er størst.  

4. Og hvilke land/regioner bør vi slutte å gi bistand til?

Mellominntektsland som i utgangspunktet har skattegrunnlag og institusjoner til å finansiere grunnleggende tjenester til egen befolkning. Det er ikke der norsk bistand utgjør den største forskjellen.

Det betyr ikke at det ikke er behov i disse landene, men bistand er et virkemiddel der nasjonal finansiering ikke strekker til, ikke en generell tilskuddsordning til alle land med utfordringer. Mellominntektsland bør i hovedsak få lån, garantier og tilgang på faglig samarbeid. 

Den ikke-humanitære støtten til Ukraina må ut av bistandsbudsjettet. Støtten er riktig og viktig, men det er primært sikkerhetspolitikk – ikke utviklingsbistand. Logikken bak å støtte Ukraina er at landet forsvarer europeisk sikkerhet og en internasjonal rettsorden, ikke at det er blant verdens fattigste.

Da bør støtten også finansieres som sikkerhetspolitikk, slik tilfellet allerede er med den militære støtten. Det er ingen god grunn til at den sivile delen skal følge en annen logikk. Humanitær støtte til Ukraina kan fortsatt være bistand. 

5. Norges bistandskanaler – er det aktører som bør få mindre eller kuttes helt ut?

Norge bør slutte å kanalisere store summer gjennom globale fond, i hvert fall når det allerede finnes multilaterale institusjoner som jobber med samme tematikk. Da er det et bedre alternativ å gi de sistnevnte kjernestøtte.

Mange av Verdensbankens fond - både Financial Intermediary Funds og Trust Funds - har utspilt sin opprinnelige rolle og fungerer i dag som fordyrende mellomledd som flytter makt vekk fra nasjonale myndigheter i sør.

Et godt eksempel er det norskstøttede fondet Global Partnership for Education (GPE). Vi mener støtten til utdanning heller bør gå direkte til Unicef eller til Verdensbankens utviklingsfond (kjernefinansiering) gjennom myk øremerking. Verdensbankens IDA-fond har allerede utdanning i sin portefølje, betjener de samme landene, er den største mottakeren av midlene til GPE og opererer tettere på nasjonale systemer.

Å pumpe penger gjennom et eget fond i tillegg gir mindre effekt per krone og mer fragmentering. Prinsippet jeg foreslår her er temmelig enkelt: Hvis IDA eller en annen multilateral aktør allerede dekker tematikken Norge vil støtte som en integrert del av sin kjernevirksomhet, så er ikke et eget fond et alternativ. Da kanaliserer vi heller direkte og slipper mellomleddet. 

Institusjonssamarbeidet som i dag organiseres gjennom Kunnskapsbanken i Norad har også noen strukturelle utfordringer som prosjekt Vendepunkt bør se på. Det handler ikke om at enkeltinstitusjoner gjør en dårlig jobb – det handler om bistandsformen som sådan.

Når Norad finansierer institusjonssamarbeid, takker partnerland sjelden nei, selv om det de egentlig trengte var noe annet. Etterspørselen reflekterer hva som er gratis, hva som finnes på menyen, og hva som er kompatibelt med giverens egen kompetanse. Det er ikke det samme som reelle prioriteringer.

Klimainvesteringsfondet bør i tillegg ut av bistandsbudsjettet i sin helhet – det er en investering, ikke gavebistand, og det fortrenger ressurser fra de fattigste.  

6. Ukraina har de siste årene kapret en stadig større del av bistandsbudsjettet. Er det bra?

Dette er sikkerhetspolitikk, ikke bistand. Da bør de pengene som ikke er humanitær bistand også bevilges som sikkerhetspolitikk, med friske midler, slik vi allerede gjør med den militære støtten. 

Da unngår vi at den sivile Ukraina-støtten tas fra bistandsbudsjettet og dermed fra verdens fattigste.

Tallene viser konsekvensen av dagens ordning tydelig. Ifølge OECD mottok Ukraina i 2025 mer internasjonal bistand fra giverlandene samlet enn alle de minst utviklede landene til sammen.

Det er en omdirigering av betydelige proporsjoner, og den skjer på bekostning av de landene bistanden opprinnelig var ment for.

Hvis vi mener at Ukraina er en sikkerhetspolitisk prioritet for Norge, og det mener vi, så må vi finansiere det som sikkerhetspolitikk.

Her må vi skille mellom humanitær bistand og annen sivil støtte. Humanitær bistand handler om å hjelpe mennesker i akutt nød med mat, husly, medisiner og beskyttelse av sivile. Den hører hjemme i bistandsbudsjettet, også når mottakeren er Ukraina.

Den ikke-humanitære sivile støtten er noe annet. Det er i hovedsak energistøtte og budsjettstøtte: innkjøp av gass, reparasjon av strømnettet etter russiske angrep, og penger som holder den ukrainske staten i drift som lønninger, pensjoner, offentlige tjenester. I 2026 utgjør dette rundt 20 prosent av hele bistandsbudsjettet, omtrent tre fjerdedeler av den sivile Ukraina-støtten.

Denne støtten er riktig og viktig, men begrunnelsen er sikkerhetspolitisk: Ukraina forsvarer europeisk sikkerhet og den internasjonale rettsordenen. Landet får ikke støtte fordi det er blant verdens fattigste.

7. Bør flyktningutgifter i Norge finansieres over det vanlige utviklingsbudsjettet?

Absolutt ikke. At OECDs regelverk tillater å føre deler av flyktningutgifter som offisiell bistand (ODA), betyr ikke at man bør gjøre det. Det er et regelverk som tillater dette innenfor visse rammer, men det er ingen forpliktelse til å bruke den åpningen.

Det er dypt urimelig at verdens fattigste skal finansiere flyktningutgifter i ett av verdens rikeste land. Det er en omfordeling i feil retning – fra dem som har minst til et samfunn som har enormt mye. Det er heller ikke god bistand i noen meningsfull forstand: pengene forlater ikke landet, de bidrar ikke til utvikling, og de når ikke de menneskene bistanden er ment å hjelpe.

Dette må finansieres over andre budsjettposter. Mottak av flyktninger er et innenrikspolitisk valg og en internasjonal forpliktelse Norge har påtatt seg, og det bør finansieres deretter og ikke ved å belaste utviklingsbudsjettet.  

8. Og hva med utgiftene til Norges internasjonale klima- og skogsatsing? 

Klima- og skogsatsingen er primært et globalt fellesgode og bør ikke fullfinansieres over bistandsbudsjettet. Tropisk skog er i hovedsak klimapolitikk. Den nytten den gir partnerland som Brasil og Indonesia er reell, men den er sekundær.

Primærformålet er å hindre globale klimagassutslipp, som er en interesse Norge og andre rike land har minst like sterkt eller sterkere enn mottakerne.

Prinsippet om at klimafinansiering skal være addisjonell (altså komme i tillegg til, ikke i stedet for, bistand) er forankret i UNFCCC fra 1992 og gjentatt i internasjonale klimaforhandlinger. Norge overholder ikke dette i praksis i dag, selv om vi formelt har sluttet oss til prinsippet. Det undergraver både vår klimapolitiske og vår bistandspolitiske troverdighet. 

9. Noe annet du ønsker å si om norsk bistand og utviklingspolitikk?

Det viktigste er at vi må tilbake til kjernen av hva bistanden er, og hva den er til for. Bistanden ble opprettet for å redusere fattigdom og hjelpe mennesker i nød. Det er fortsatt det folk flest forbinder med bistand, og det er fortsatt det som gir bistanden moralsk og politisk legitimitet. Det bør være helt sentralt for prosjekt Vendepunkt.