Penger vokser ikke på trær. Såpass skjønte Moira Eknes 

Det handler også gjerne om flaks. Og hell i uhell, skal vi tro Eknes.

Hun har nylig pensjonert seg etter over 30 år i hjelpeorganisasjonen CARE og lener seg inntil veggen i Oslo-leiligheten. Perlehøns, tremasker og nigerianske identitetskors er øynenes naturlige hvileskjær.

Døren til balkongen står åpen, men her er det likevel ganske varmt.

– Disse skulle jeg egentlig fjernet. Men når de først har kommet opp så er det vanskelig for meg å ta de ned, sier hun og rører ved identitetskorsene på veggen.

– Ja, fordi de har sentimental verdi for deg? spør fotografen medfølende.

– Åja, nei. Fordi veggen er av betong, ler Eknes.

En mer omstillingsvillig dame skal man nemlig se langt etter. I 1990 flyttet Eknes til Niger for å plante trær. I 2016 vant hun «Norske helter»-prisen for å ha skapt et av verdens viktigste mikrofinansieringsverktøy i stedet.

Bakgrunnen for treplantingen var den voldsomme tørken som slo inn over Niger og landene rundt på 70-tallet. Avlinger var ødelagt og matmangelen var stor. Eksotiske hurtigvoksende tresorter som Eucalyptus, neem og Prosopis juliflora ble en del av løsningen.

Frø ble sådd langs jordstykkene og vokste opp til å bli trær som skulle beskytte den dyrkede jorden mot vindkastene fra Sahara. Dette hadde organisasjonen allerede jobbet med i flere år, men da med mennene, som var de som eide jorden. Nå var det kvinnenes tur.

Men Eknes la merke til andre ødeleggende vinder. Og hvis den dyrkede jorden eller avlingene kan symbolisere kvinners rettigheter – måtte en annen idé plantes til fordel for trærne.

Og kvinnene fortalte dessuten at de ikke ville plante trær.

Audrey Hepburns dådyrøyne

Men la oss starte med det grunnleggende. Hvorfor Eknes? Utad var hun sjenert. I hvert fall som barn. Til alles store overraskelse reiste hun alene til storbyen New York som elleveåring for å besøke en tante.

Å stå i byens gater, blant skyskraperne og så vidt kunne skimte himmelen gjorde inntrykk på jenta.

– Også var det alle folkene.

Eknes løfter blikket.

Det ble et møte med et mangfold hun ikke kjente igjen fra oppveksten på Nesttun i Bergen, eller hennes mors fødested i Skottland som de ofte besøkte.

Besøk hadde de også ofte, og det har Eknes tatt med seg videre. Senest i går inviterte hun naboen inn. Mange er visst nysgjerrige på utsikten fra toppetasjen, men Eknes slår meg ikke som en on top of the world-type. Kanskje som mer som en Miss Worldwide?

Hun skjønte tidlig at hun ville reise. Men dette med bistand kom vel litt mer etter hvert, innrømmer bergenseren. Den blodige Biafrakrigen i Nigeria (1967-1970) ble et vendepunkt, og Audrey Hepburns dådyrøyne.

– Hun var FNs goodwillambassadør. Det synes jeg var stort, sier hun og smiler.

Eknes tok geografistudier, reiste på dannelsesreise til Latin-Amerika, ble inspirert til å ta spansk og sosialantropologi.

Ja, også var hun styremedlem i Bergen jazzforum, men ikke spør hvilket instrument hun spiller. Så tok hun master i naturressursforvaltning i bærekraftig landbruk for tropene på Ås.

Ah. Trærne i Niger begynner å gi mening.

– Hvor er det på kartet?

Eknes syntes verden var urettferdig. Kombinert med en økt interesse for politikk og nyheter, og viktigst, medstudenter: ble bistandsveien til mens hun gikk – bokstavelig talt.

Under lunsjen etter et gjesteseminar kom Eknes i prat med en ansatt fra CARE. «Vi har bruk for folk med din utdanning. Ta gjerne kontakt når du er ferdig», sa han.

Eknes glemte det, nesten.

Men noen måneder senere var hun på vandring i Oslos gater og fikk øye på organisasjonens skilt i Pilestredet. Hun gikk rett inn og traff samme mannen. Han lurte på om hun ville søke på en jobb i Niger.

– Ja, nei hvor er det på kartet? Og om jeg snakker fransk, tja, jo... Eknes lener seg bakover og smiler lurt. Hun hadde for så vidt hatt fransk på ungdomsskolen.

Det vitner kanskje om en viss fleksibilitet hos bergenseren, som i hvert fall ikke er et utpreget rutinemenneske, kan hun fortelle. Eknes fikk jobben og de neste årenes arbeid skulle få følger langt utover landets grenser, og hennes fantasi.

– Ikke en genistrek

Hva var disse andre vindene som var en trussel for utviklingen av kvinners rettigheter i Niger, som forhindret avlingene i å vokse? Misoppfattelsen om at fattige mennesker ikke kunne spare, og at kvinner ikke kunne spille en viktig rolle i økonomien. Det var dette som måtte løses, men hvordan?

– Gjennom samtaler skjønte vi fort at kvinnene ville drive økonomisk aktivitet, forteller Eknes.

Treplanting var uinteressant for kvinnene fordi jorda ikke var deres. De stod dårlig stilt i tilfelle en skilsmisse, som var forholdsvis vanlig. Det de trengte var egne penger, og en mulighet for å spare.

Maten de dyrket på jordlappen sin holdt ikke, så de drev med småsalg ved siden av. For å få tak i penger måtte de gå til den lokale «lånehaien», som lånte dem penger med høy rente.

Eller så måtte de bøye hodet og spørre mannen eller svigerfamilien sin, noe mange helst ville unngå. De levde fra hånd til munn.

Det nytter ikke å lokke ut skryt av Eknes. Hun responderer bedre når jeg ymter om at ideen er forholdsvis enkel, og spør hvorfor ikke noen hadde tenkt på det før.

– Ja, sant! Det har vært gjort lignende ting andre steder. Det er ikke sånn at jeg kom med en genistrek. Det handlet mer om at jeg hadde tid til å sette meg ned og prate med dem det gjaldt.

Eknes kunne ikke mye om økonomi den gangen, men penger skulle vise seg å bli veldig viktig i hennes virke.

– Penger er jo viktig. Jeg har alltid prøvd å relatere det til min egen situasjon. Hva ville jeg gjort om jeg ikke hadde en bankkonto? Ikke kunne spare eller låne penger? Ikke hadde eiendom?

Metoden har siden blitt brukt av mange andre organisasjoner, og man regner med at over 20 millioner kvinner har hatt nytte av ideen, til Eknes overraskelse.

– Til å begynne med var holdningen at det antagelig ikke ville nå så langt, men at det i hvert fall ikke gjorde noen skade. Jeg tenkte at det var tilpasset den lokale konteksten vi var i.

– Vi hadde jo ingenting, og vi delte ikke ut noe – annet enn en idé. Men forespørslene kom til oss, og gjennom organisering og opplæring spredte det seg.

Tre bekreftelser

– Kjente du deg trygg på å bruke tiden din på dette nye prosjektet?

– Jeg var veldig usikker til å begynne med. Også var det de trærne...

Sant, det var derfor hun var der. Hva skulle hun svare når spørsmålene rant inn om hvor mange trær de hadde fått plantet?

– Men det var flere enkelthendelser som gjorde at jeg ble trygg på at det var riktig, etter hvert, sier hun.

På et tidspunkt kom landdirektøren fra CARE Togo som var overmåte imponert over hvordan den økonomiske modellen samlet kvinner, og at alle møtte opp.

Så var det Senterpartikvinnene som hadde bidratt til finansieringen av treprosjektet, som fikk se kvinnene stå sammen med penger i hendene. «Åh, bare glem de trærne», sa de og Eknes var lettet.

Til slutt var det presidenten for CARE i USA, Phil Johnston som skulle besøke et annet mikrokredittprosjekt, men kom innom Eknes. Også han var begeistret.

– Det at folk utenfra synes det var en god idé, hjalp veldig. Jeg hadde tross alt ikke sett så mange prosjekter og visste ikke hva som var vanlig, sier Eknes.

Politikk og stemmer

Penger og ord er makt, og gjennom spare- og lånegruppene har mange fått nettopp det.

– Først trodde jeg det var lån som var målet for kvinnene som ble med, men det det var det ikke. Det fikk betydning utover det økonomiske også.

I første evaluering av prosjektet kom det fram at solidariteten og å få muligheten til å spare penger var de to viktigste tingene. Å få låne penger kom i tredje rekke.

På et tidspunkt skal kvinnene ta ut sparepengene sine, eller punktere kassen, som Eknes sier. Det er medlemmene selv som bestemmer når dette skal skje, om det er før jordbrukssesongen eller skoleåret for eksempel – slik at man har mulighet til å investere i utstyr.

– Gruppene blir derfor også en arena for å diskutere utfordringer og legge planer for fremtiden. De enkelte gruppene går sammen og danner et større nettverk igjen. I Niger kom dette ganske langt, og flere av kvinnene ble valgt inn i kommunestyrer eller til og med til parlamentet.

Så spare- og lånegruppene motbeviste holdningene, vindene, misoppfattelsene.

– I takt med dette fikk man en større forståelse for at fattige, og fattige kvinner, faktisk kan spare. Og at det er tryggere å mobilisere egne ressurser enn å sette seg i gjeld til andre. 

En bistandsbransje i utvikling

Vekst ja, men hva med flaksen, og hell i uhell?

– Kan du tenke deg at man sendte meg ut uten arbeidserfaring, som prosjektleder uten å kjenne noe til området? Det høres helt absurd ut i dag. Bistandsbransjen har endret seg noe så radikalt, over lang tid selvfølgelig.

– Var det en erkjennelsesprosess du måtte gjennom selv også?

– Det var nok litt hell i uhell. Fordi jeg hadde så lite relevant utdanning og arbeidserfaring var jeg veldig ydmyk med tanke på rollen jeg skulle inn i. Det gjorde at jeg var veldig opptatt av hva de lokale ønsket og ville, fordi jeg ikke hadde noen løsninger selv.

– Hadde jeg jobbet med noe jeg var utdannet til hadde jeg kanskje, dessverre, tenkt annerledes rundt det.

Dessuten er det fort gjort å glemme at utvikling ikke er lineær. Eknes retter seg opp i ryggen og lager bølger med høyre arm.

– Jeg føler av og til at det blir litt vel instrumentelt. I dag er det veldig mye fokus på målinger og resultater, som er bra. Men hadde det vært et så stort fokus den gangen, hadde aldri dette prosjektet kommet så langt, sier hun.

Eknes har hele sitt yrkesliv jobbet med økonomisk inkludering og kvinnens rolle i landbruket.

– Hva har det gitt deg å jobbe med dette?

– Jeg føler at jeg har fått jobbe med noe viktig, selv om jeg av og til har tenkt på om det nytter i det hele tatt.

– Når har du tenkt det?

– Når man ser at statistikken på makronivå går feil vei, må jeg minne meg selv på at det kan ha betydd noe i enkeltmenneskers liv likevel.

Eknes forteller om situasjonen i Niger. Om at man har lykkes med å få flere barn på skolen og kvinner i politiske roller. Samtidig har befolkningen fordoblet seg, så prosentvis er det like mange som er utenfor.

I tillegg gjør klimaendringer og økende sikkerhetsutfordringer at levekårene er utfordrende.

Ingen drøm om å bli mor

Eknes bodde i ulike afrikanske land i seks år fra slutten av tyveårene.

– Dette med nærhet... Jeg har alltid vært nær familie og venner, men jeg har ikke nødvendigvis fått være til stede ved viktige begivenheter. Men så vet jeg aldri hvordan livet ville blitt hvis jeg ikke dro.

Også i Norge har jobben tatt mye tid. Eknes forteller om krevende og lange arbeidsdager. Hun demonstrerer hvordan hun ofte kom hjem fra jobb, la seg ned på sofaen og fant fram fjernkontrollen.

– Det var på mange måter i en etableringsfase at du reiste vekk. Hvordan var det?

– Vel, det er mange som har etablert familier i en sånn setting, men det bare skjedde aldri.

Eknes forteller at hun aldri har hatt den typiske drømmen om å bli mor.

– Jeg var aldri der, av en eller annen grunn. Jeg har hatt forhold til menn fra ulike deler av verden, men det har ikke blitt den store...

– Den store kjærligheten?

– Ja, sånn er det.

– Tror du det også handler om yrkesvalget ditt?

– Jeg har fundert på det, men jeg vet ikke. Jeg har egentlig ikke savnet det heller. Men jobben har vært en veldig viktig del av livet mitt, så det kan jo bli litt rart nå, sier Eknes.

Med jevne mellomrom er hun fortsatt innom kontoret, som ikke lenger ligger i Pilestredet, men i Prinsens gate.

Vanskelig å bruke ordet «tilfreds»

Mange mennesker, om ikke alle, har nok et dypt ønske om å få utgjøre en forskjell. Mange vil påstå at Eknes har klart det, men selv ser hun litt brydd ut.

– Jeg tenker nok ikke så mye på at jeg har... Altså, jeg synes det er fantastisk at det vi holdt på med den gangen har engasjert så mange og bidratt til å gjøre ting lettere for flere. Og jeg er veldig takknemlig for å få ha fått være med på det.

– Gir det en slags følelse av tilfredshet?

– Jeg synes det er vanskelig å bruke det ordet akkurat nå, slik verden ser ut.

Det er med blandede følelser Eknes har gått av med pensjon.

Hun nevner krig, fattigdom og sult. Hun nevner navn: Trump, Netanyahu og Putin. Slik hun ser det, er det respekten for menneskerettighetene som er i oppløsning.

– Det er en viss hensynsløshet på øverste nivå som er skremmende. Man bryr seg ikke en gang om man blir oppfattet som hensynsløs. Jeg ser på de små grandtantebarna mine, og lurer på hva slags verden de må forholde seg til når de blir eldre, sier Eknes.

Men hun har et håp om at det skal bli bedre.

– Vi må i hvert fall fortsette å jobbe for likestilling og for rettigheter. Den kampen blir vi ikke ferdig med.

Pensjonert, men ikke ferdig, altså.

Og én ting til: Til tross for at det ikke ble plantet noen trær i regi av prosjektet den gangen, er det mange av medlemmene i spare- og lånegruppene som har satt i gang planteskoler som en økonomisk aktivitet.

De selger blant annet frukttrær som folk, og særlig kvinner, planter i kjøkkenhager. 

De sier at penger ikke vokser på trær, men sammenhengen er visst mer komplisert enn som så.