– Slutt med landbistand, sats på vaksiner og nødhjelp 

Prioritering er det mest misbrukte ordet i norsk bistands- og utviklingspolitikk, mener professor i samfunnsøkonomi Rune Jansen Hagen – som er først ut i vår nye intervjuserie om framtidas utviklingspolitikk.

– Politikerne mangler antagelig både vilje og evne til å velge bort. Hver gang en ny regjering kommer inn fylles det på med nye satsinger som de ønsker å profilere seg på, sier han. 

Jansen Hagen viser samtidig til at private bistandsorganisasjoner alltid kjører på med tungt lobbyarbeid hvis noen skulle finne på å foreslå kutt i bistandsbudsjettet.

– Denne politiske likevekten har konsekvenser, fastslår han.  

1. Hva eller hvilke temaer bør norsk bistand gjøre mindre av?

Generelt vil jeg si: Alt som ikke kan evalueres på en noenlunde rigorøs måte. Et eksempel kan være innsatsen innen «fredsmegling.» Hybris er ikke et godt utgangspunkt for effektiv bistand, og Epstein-saken viser hvor galt det kan gå når politikere og byråkrater får for fritt spillerom.

2. Hva bør være Norges tre viktigste tematiske satsinger innen bistand?

Jeg er usikker på om Norge bør ha så mange som tre tematiske satsinger. 

Vi kunne faktisk vært en humanitær stormakt hvis vi konsentrerte oss om humanitær bistand. Eller en virkelig livredder hvis vi utelukkende finansierte utvikling og leveranser av vaksiner mot viktige sykdommer i fattige land. 

Kanskje burde vi ikke ha tematiske satsinger i det hele tatt, men gi hele budsjettet til utviklingsbankene, som beviselig er blant de mest effektive bistandsorganisasjonene. Vi kunne kanskje også gi støtten uten bindinger til hvordan midlene brukes.

3. Hvilke land/regioner bør Norge prioritere?

Kanskje Norge ikke burde gi landbistand? Det er opplagt en form for bistand hvor det er vanskelig å unngå at den bilaterale relasjonen mellom giver- og mottakerland påvirker innrettingen og gjennomføringen av bistanden. Et eksempel er hvordan Colombia plutselig ble et partnerland i bistand, tross det høye inntektsnivået.

4. Og hvilke land/regioner bør vi slutte å gi bistand til?

Kanskje alle.

5. Er det aktører som Norge bør gi mer eller mindre støtte – eller som bør kuttes helt ut?

Rune Jansen Hagen

• Professor ved Institutt for økonomi ved Universitetet i Bergen.
• Leder av forskningsgruppen Politisk økonomi
• Medredaktør av tidsskriftet Samfunnsøkonomen. 
• Har drevet forskning innen utviklingsøkonomi, internasjonal økonomi og politisk økonomi.
• Mye av forskningen har tatt for seg utenlandsbistand og andre finansielle strømmer til utviklingsland.

Svaret her kommer an på hva man hypotetisk sett velger å konsentrere seg om. 

I humanitær innsats kan visse norske organisasjoner spille en rolle sammen med internasjonale bistandsorganisasjoner, gitt sin erfaring og kompetanse. Mineryddingsarbeidet til Norsk Folkehjelp er det klassiske eksempelet her. 

Vil man være storfinansiør av vaksineutvikling og vaksinasjonsprogrammer, finnes det andre aktører som er bedre. Og, igjen: utviklingsbankene er generelt verdt å satse på. 

Mye bistand som går gjennom private bistandsorganisasjoner (for smått), FN-systemet (for ineffektivt) og «ullentenkningstanker» (man får det man ber om, ikke ny kunnskap) bør kuttes ut.

6. Ukraina har de siste årene kapret en stadig større del av bistandsbudsjettet. Er det bra?

I mine øyne finnes det knapt viktigere prioriteringer av norske offentlige midler enn å støtte Ukraina. En russisk seier vil bety et ustabilt Europa i årtier fremover og behov for enda større økninger i forsvarsbudsjettet enn vi uansett må påregne. I tillegg kan flyktningestrømmen øke, noe som også vil bety større fremtidige utgifter. 

Siden Ukraina kvalifiserer for bistand, er det ikke noen formell grunn til å utelate disse bevilgningene. Det er kun et spørsmål om vi ønsker å gi enda mer bistand totalt sett gitt de store behovene i Ukraina.

7. Bør flyktningutgifter i Norge finansieres over det vanlige utviklingsbudsjettet?

OECDs utviklingskomité DAC godkjenner utgiftene det første året som bistand og mer generelt nyter statsborgere av land som kvalifiserer for bistand godt av disse utleggene. Hvis vi vil, kan vi øke bistandsbevilgningene slik at «tradisjonell bistand» er uberørt. 

Denne kategorien bistand viser hvordan énprosentmålet kan være et tveegget sverd: Tilhengerne har tenkt seg at det skulle fungere som et gulv, men det er blitt et tak som medfører lavere bistand til tradisjonelle mottakerland.

8. Og hva med utgiftene til Norges internasjonale klima- og skogsatsing? 

Prinsipielt burde dette bokføres omtrent slik som støtte til multilaterale organisasjoner i DAC: Den andelen som tilsvarer nytten som tilfaller utviklingsland eller hvor mye av utgiftene som faktisk brukes i disse er bistand. Resten bør føres over andre budsjetter, for eksempel det ordinære budsjettet til Klima- og miljødepartementet. 

Men dette er bokføringsspørsmål. Hvis man er uenig i at bistand bør brukes for slike formål - eller bør økes slik at «tradisjonell bistand» er uberørt, bør man være åpen om det.

9. Noe annet du ønsker å si om norsk bistand og utviklingspolitikk?

Utenriksdepartementet er for tiden i fokus på grunn av Epstein-saken. Det er nok en påminnelse om at UD ikke burde drive med bistand. Diplomatenes oppgave er å fremme norske interesser i utlandet og de bør få bevilgninger i forhold til hvor viktig vi synes dette er. 

Men ønsker vi effektiv bistand bør bistanden forvaltes av et organ som er helt uavhengig av UD, i henhold til et bredt mandat gitt av Stortinget. 

Evaluering av bistanden bør et annet organ ta seg av. Det kunne være noe à la Expertgruppen för biståndsanalys i Sverige.