Meninger:
Ingen menneskerett, men heller ingen gratis bistand
Det er ingen menneskerett å motta bistandsmidler. Men det er heller ingen naturlov at bistanden blir bedre av å bygge ned den kompetansen som binder sammen givere, myndigheter og lokale partnere.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
«Det er ikke en menneskerett å få penger over bistandsbudsjettet», sa utviklingsminister Åsmund Aukrust nylig til Panorama.
Det har han rett i. Det er heller ikke slik bistandsorganisasjoner tenker. Vi har aldri sett offentlig støtte som en rettighet. Vi lever i en konstant konkurranse om tillit, oppmerksomhet og finansiering, både fra givere og staten. Den tilliten må fortjenes, hver eneste dag.
Bistandsorganisasjoner har bygget skoler, helseklinikker og lokalsamfunn lenge før norsk bistand ble etablert. Like lenge har frivillige gaver bidratt til å finansiere arbeidet. Dette har gitt oss handlingsrom, uavhengighet og et kontinuerlig krav om å levere resultater som faktisk betyr noe for menneskene vi er til for.
Aukrust peker på at organisasjoner som mister offentlig støtte, kan samle inn penger selv. Det er i utgangspunktet et legitimt poeng. Samtidig er det viktig å være ærlig på at gaveinntekter ikke er en reservekonto som kan skrus opp over natten.
Slike inntekter bygges over tid, gjennom tillit, relasjoner og dokumenterte resultater. Nettopp derfor investerer organisasjoner i kommunikasjon, innsamlingsarbeid og dokumentasjon. Også dette er en del av infrastrukturen rundt bistanden.
Derfor reagerer jeg når konsekvensene for arbeidsplasser i Oslo får så stor plass i debatten om reform av bistanden. Når antall arbeidsplasser blir en målestokk i seg selv, flytter vi raskt oppmerksomheten bort fra det egentlige spørsmålet: Hva skal bistanden oppnå?
Skal vi lykkes med mer lokalt ledet utvikling, må vi klare å flytte makt – og samtidig ta vare på den kompetansen som gjør resultatene mulige.
Ja, makt bør flyttes nærmere menneskene bistanden er til for. Ja, lokale aktører må få større innflytelse. Dette er utviklingstrekk mange av oss har arbeidet for i årevis. Samtidig kan deler av debatten gi inntrykk av at ansatte i norske bistandsorganisasjoner først og fremst er et mellomledd som kan fjernes uten konsekvenser. Jeg tror virkeligheten er mer krevende enn som så.
På organisasjonenes kontorer i Oslo jobber kommunikasjons- og markedsfolk som dokumenterer og formidler resultatene fra arbeidet vårt. De bygger den tilliten som gjør at både givere og skattebetalere fortsatt ønsker å støtte internasjonal innsats.
Vi har også fagfolk som fungerer som brobyggere mellom norske myndigheter, lokale kontorer og partnere ute i felt. De arbeider med kompetanseheving, kvalitet og måloppnåelse, og bidrar til at lokale aktører kan ta større ansvar over tid.
Dette er ikke funksjoner som forsvinner bare fordi man ønsker å flytte makt. Spørsmålet er hvordan disse funksjonene skal ivaretas mens makten faktisk flyttes. Uten slike bindeledd risikerer vi å svekke både kvaliteten i arbeidet og tilliten som gjør bistanden mulig.
Det er svært positivt at utviklingsministeren ønsker mer lokalt ledet utvikling. Mange av oss deler denne ambisjonen fullt ut. Aukrust har også rett i at bistandsmiljøet må tåle tøffere prioriteringer.
Ingen organisasjon bør være fredet, og ingen finansieringsmodell bør være hevet over kritikk. Spørsmålet er likevel ikke om vi skal prioritere, men hvordan og med hvilke konsekvenser.
Dersom målet i praksis blir å redusere antallet ansatte i Norge, står vi i fare for å gjøre arbeidsplasser til et mål, ikke et resultat. Aukrust har rett i at vi må diskutere hvordan bistanden organiseres. Men den diskusjonen bør først og fremst handle om hvilke resultater vi ønsker å oppnå for menneskene bistanden er ment å tjene, ikke om hvor mange skrivebord som står i Oslo.
Det er ingen menneskerett å motta bistandsmidler. Men det er heller ingen naturlov at bistanden automatisk blir bedre av å bygge ned den kompetansen som binder sammen givere, myndigheter og lokale partnere. Skal vi lykkes med mer lokalt ledet utvikling, må vi klare begge deler: flytte makt – og samtidig ta vare på den kompetansen som gjør resultatene mulige.
