Hun konfronterte Taliban i Oslo. Nå kjemper Hoda for afghanske kvinner fra en toroms på Stovner

Hoda Khamosh (30) sitter på det mønstrete teppet med sin snart to år gamle datter på fanget. Hun forsøker å gre ut en floke av de svarte krøllene og kysser hodebunnen hennes, varsomt, mens den lille kroppen vrir seg unna.

– Hun er sta som sin mor, smiler Hoda og lar datteren begi seg ut på nye eventyr på stuegulvet i Stovnerleiligheten. Fortsatt med floke.

Hoda er journalist, poet og en internasjonalt anerkjent aktivist. Hun har kjempet for afghanske kvinners rettigheter i hele sitt voksne liv, og har blitt kåret til en av verdens hundre mest innflytelsesrike kvinner, både av BBC og Time Magazine. Da Taliban kom til Norge i 2022 var hun en av de som talte dem imot under møtet.

– Jeg hadde sett mine medsøstre bli utsatt for trusler og undertrykkelse, og hadde selv demonstrert i gatene. Så satt jeg der, rett overfor representanter for den samme gruppen som hadde skyld i våre lidelser.

Ordene som lå i hennes munn den ettermiddagen skulle få store følger for hennes liv.

Nå forteller hun historien om sin mor, seg selv og sitt land – og om Talibans stadige innskrenkninger av kvinners frihet. Det FN har omtalt som kjønnsapartheid. 

Leste og lyttet i skjul

Hoda blir født i 1996 i Iran. Foreldrene hennes flyktet dit under forrige Talibanregimet (1996-2001), men i 2001 flytter de hjem til en landsby utenfor Kabul, Afghanistan. Landet som er nesten dobbelt så stort som Norge, og har 7,5 ganger så mange innbyggere.

Selv om Taliban ikke lenger sitter med makten er situasjonen fortsatt krevende, og særlig for kvinner. Men Hoda er heldig. Moren hadde lært å lese og skrive på koranskole, og støtter Hoda som heller ville studere enn å gifte seg ung. Fra 2001 til 2018 økte antallet jenter som gikk på skole i Afghanistan fra nærmest null til 2,5 millioner, ifølge FN.

Men bare seksten år gammel finner Hoda moren sin død. Sorgen er tung å bære, og framtidsutsiktene hennes brått mørkere. Med fire yngre søsken må hun ta mye ansvar.

– Da mamma døde følte jeg meg veldig alene. De andre voksne rundt meg mente kvinner ikke burde gå på skole, og heller ikke jobbe. Det var ikke lenger noen som støttet meg og drømmene mine.

Men Hoda gir seg ikke. Hun nekter å bli med til moskeen. Hun kjøper seg radio og bøker, og lytter og leser i skjul om nettene. Gjemmer det hun finner under madrassen. En dag får hun tak i en liten Nokia-telefon og får tilgang på Facebook. Gradvis skjønner hun at hun egentlig har rett til å bestemme over sitt eget liv, og at kvinners situasjon i Afghanistan er langt fra ideell.

Ikke lenge etter morens død flytter familien til Kabul, og Hoda får endelig begynne å studere. Det blir begynnelsen på noen produktive og formende år. Hoda studerer persisk litteratur og språk, og hun skriver.

– Jeg skrev om det som skjedde rundt meg, og om volden jeg så. Jeg skrev om alt jeg ikke fikk lov til å gjøre, og om drømmene mine.

Etter hvert begynner hun å dele tekstene sine på internett. Gjennom tilbakemeldinger innser hun at dette ikke bare er hennes personlige smerte, men at det henger sammen med den sosiale og politiske situasjonen i landet. Seks år etter morens død blir Hodas lillesøster skutt. Det er ingen som etterforsker saken, og Hoda kjenner igjen på urett og maktesløshet når hun prøver å tale søsterens sak, men blir truet på livet.

Jeg er en kvinne i et bur av ord.

Min stemme har de stilnet,

Men hjertet taler fortsatt.

– Hoda Khamosh

Gift ved første klikk

I 2018 publiserer Hoda sin første diktsamling, Mibosamat, oversatt: Jeg kysser deg. En slektning får nyss i dette og straffer henne med å hive kokende te i ansiktet hennes. Så intensiverer familien innsatsen for å arrangere et ekteskap for Hoda. 

En kveld sniker hun seg ut for å delta på en poesikveld. I de mørke lokalene treffer hun en mann i rutete svart og hvit skjorte, som snakker ivrig om kvinners rettigheter. Mannen heter Jazuur og er journalist med psykologutdanning. Fra den kvelden holder de kontakt over telefon.

Et par år senere samler Hoda mot til seg og legger ut et Facebook-innlegg med et bilde av Jazuur og et dikt:

Jeg skriver ordene fra hjertet mitt fra det mest ekstreme av alle samfunn, fra en verden som har gravd graver for kvinner, kastet steiner på dem, skåret i leppene og ørene deres og gjort verden deres til et helvete. (…) Jeg vil være stemmen til kvinnen hvis hjerte banker for en mann(…). Si ja til mitt ønske om å dele livet med deg. Gift deg med meg.

– Jeg visste at det var risikabelt og at det kunne få alvorlige konsekvenser. Men jeg var mer redd for å bli tvunget til å gifte meg med en mann jeg ikke selv hadde valgt, forteller hun.

Og innlegget får konsekvenser. Hoda trues fra flere hold, men har ingen mulighet for å rømme alene. Til slutt ringer hun Jazuur. En uke senere gifter de seg, og familien bryter kontakten med Hoda. Det skal gå over ett år før hun hører fra dem igjen.

– Jeg gråt en del i den perioden, og samtidig hadde jeg også fått en ny familie som støttet meg. Situasjonen min ble på mange måter bedre.

Hoda løfter beina opp i den grå sofaen og skroller for å finne fram det gamle Facebook-innlegget. Blikket hennes er festet på skjermen, men hun ser opp i det Jazuur kommer tilbake fra soverommet. Han har lagt datterens deres til å sove. På spørsmål om hva Jazuur tenker om Facebook-frieriet smiler han, rister på hodet og gjemmer det i hendene.

– Ja, hvordan sier man dette på norsk. Jeg var veldig overrasket. Det var første gangen en kvinne gjorde noe sånt i Afghanistan, sier han.

Tiden Hoda fikk sammen med ektemannen hun selv valgte og familien som tok henne imot ble et pusterom. Hun startet kvinnesenteret G2B og arbeidet for å bevare og fremme afghansk kultur gjennom tradisjonelle klær og håndarbeid. Sammen med Jazuur grunnla hun Parvaz Publications, et senter for trykking og redigering av bøker og magasiner. Mye gikk riktig vei, forteller Hoda. Så lenge det varte.

Demonstrasjonens nakne ansikt

– Jeg glemmer aldri den dagen Taliban tok over makten igjen, og frykten jeg så i øynene på de rundt meg.

Den 15. August 2021 inntar Taliban Kabul, og det blir begynnelsen på en ny periode i maktsetet. Jenter sendes hjem fra skolen, og kvinner segregeres på arbeidsplasser.

Hoda og noen andre kvinner oppretter en gruppe for å holde kontakten, og for å dokumentere hva som skjer for å kunne rapportere det til mediene.

– Vi så hvordan kvinner og jenter ble skjøvet ut av samfunnet. Da Taliban kunngjorde regjeringen uten en eneste kvinne ble det enda tydeligere for oss at kvinner skulle holdes utenfor beslutningene om landets framtid, sier Hoda.

Den 3. september demonstrerer rundt hundre kvinner i gatene i Kabul mot Taliban. De fleste går tildekket, men Hodas nakne ansikt blir et symbol på kvinnekampen – og vises på TV-skjermer over hele verden. Mer skjult er livet Hoda bærer i magen, som hun mister en uke senere i en spontanabort på grunn av belastningen, forteller hun.

– Vi ble møtt med trusler, vold og undertrykkelse av Taliban. Protestene handlet ikke bare om politisk motstand. De handlet om retten til å være fri og delta i samfunnet, sier Hoda.

– Det var aldri et enkelt valg

I januar 2022 blir Hoda invitert til Norge for å være med på det omstridte møte med representanter for Taliban. Der krever hun at de skal sette fri kvinnene de fengslet i etterkant av protestene. Men å tale Taliban imot har sine konsekvenser.

Siste dag av konferansen i Oslo kommer Hoda ned i hotellobbyen med kofferten sin. Klokken er sju om morgenen og hun skal ta buss til flyplassen for å reise hjem. Men arrangørene av konferansen hadde nyheter å komme med. 

– De hadde mottatt mange e-poster med alvorlige advarsler om at dersom jeg returnerte til Afghanistan, kunne det koste meg livet. 

Det ble diskutert om Hoda skulle oppholde seg hos FN i Kabul, men ingen kunne påta seg ansvar for sikkerheten hennes. Etter gjentatte visumforlengelser søker Hoda asyl i Norge. I februar 2023 får hun oppholdstillatelse.

– Det var aldri et enkelt valg. Jeg reiste ikke til Norge for å bli flyktning, og planla å vende hjem. Men det ble stadig vanskeligere å se for meg en retur. Hadde jeg reist tilbake, ville jeg kanskje ikke vært i live. 

Etter Hodas møte med Taliban i Norge måtte Jazuur flykte fra Afghanistan til Pakistan. Der ble han boende til han fikk komme til Norge på grunnlag av familiegjenforening i januar 2024. Familiene deres må fortsatt flytte med jevne mellomrom fordi Taliban er ute etter dem, som følge av Hodas protester.

Alminneliggjøring av undertrykkelse

– Å bli værende i Norge betyr ikke at kampen er over. Jeg måtte forlate Afghanistan, men jeg kan ikke vende ryggen til kvinnene i hjemlandet mitt.

Gjennom organisasjonen Womens Justice Movement fortsetter Hoda å arbeide for afghanske kvinner og jenters rettigheterer.

– Så lenge de blir nektet retten til utdanning, frihet og muligheten til å velge sin egen framtid, er ikke arbeidet mitt ferdig.

Afghanistan er i dag det eneste landet som systematisk utestenger jenter fra videregående og universitet. Kun sju prosent av kvinnene er i arbeid. Halvparten av de afghanske kvinnene UN Women har intervjuet forlater bare huset to ganger i måneden eller mindre.

Hoda er sliten. Sliten av å kjempe. Sliten av truslene hun får, også i Norge. Hun forteller at det ikke bare er enkelte afghanere, men også folk fra andre muslimske land som støtter Taliban. I en periode måtte hun gå med voldsalarm. Men det verste er følelsen av maktesløshet, sier hun.

– Det er merkbart at flere har gitt opp kampen, og vennet seg til uretten. Denne alminneliggjøringen av undertrykkelse er skremmende. Og vi kan ikke hjelpe alle.

Jazuur nikker anerkjennende.

Hun lener seg litt fremover, holder ut hendene som om hun bærer noe tungt. Øynene er noe oppspilt og stemmen en tanke høyere.

– Når verden kjenner til situasjonen, leser rapportene og ser hva som skjer, men hovedsakelig svarer med å uttrykke bekymring, spør jeg: Hvilken forskjell gjør dette i kvinnenes liv?

Samtidig som menneskerettighetene står svakere enn på lenge i Afghanistan, har det ifølge FN har det vært en nedgang i krigshandlinger etter overtakelsen. Situasjonen framstår mer stabil.

– Betyr det ikke noe at det er mer stabilitet og færre krigshandlinger i Afghanistan nå?

– La meg svare med et spørsmål: Hvis jeg jobber for menneskerettigheter i Afghanistan, og du tilhører Taliban – og dermed dreper meg fordi jeg er uenig. Da er det vel ikke så rart at det blir mer stabilt?

Hoda mener diplomatisk dialog ikke må bli et middel for å legitimere Taliban og at ethvert møte må knyttes til tydelige menneskerettighetskrav, ansvarliggjøring og konkrete resultater.

All norsk bistand til afghanske myndigheter er stanset. Hoda og Jazuur er glade for at Norge ikke støtter Taliban direkte, men mener myndighetene heller ikke burde støtte landet gjennom FN og andre uavhengige organisasjoner.

– Jeg tror nok det meste går via Taliban. Det er ikke sikkert de har kontroll på hvor pengene går, sier Jazuur. 

– Når jeg ser på henne

Hoda ser i retning soverommet der datteren ligger. Datteren som for en times tid siden danset foran TV-en til afghansk folkemusikk, av den folkekjære Mir Maftoon. Som har farens ansikt, men morens lynne. Som måtte legge seg, med floke i håret. 

– Når jeg ser på datteren min, klarer jeg ikke unngå å tenke på alle jentene i Afghanistan som fortjener de samme mulighetene.

– Hvis jeg fortsatt hadde bodd i Afghanistan, ville jeg nok ikke ha ønsket å bli mor.

I tidligere intervjuer har Hoda sagt at hun håper på å reise tilbake til Afghanistan en dag for å bli president.

– Vil du fortsatt det?

– Ja, helt klart. Jeg kan ikke reise slik situasjonen er nå, men kanskje en dag.

Min mor var en modig kvinne …

Skrek i stillhet

Forelsket seg uten gjengjeldelse

Innfant seg med å gråte bak skapet,

Eller bak vinduet

I et tilsynelatende støvfritt hus

Og mange år senere forsto jeg

At ensomheten bare var støvskyen

Moren min brukte som påskudd

For å dekke over smertene

– Hoda Kamosh

Diktutdragene er gjengitt og oversatt med tillatelse.

                                              ***

Taliban har blitt forelagt kritikken og fått mulighet til å svare. De har ikke gitt en kommentar innen publisering.