UDs forslag til handelsforbud er for begrenset

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Regjeringen vil forby norske borgere og selskaper å handle med israelske bosetninger i de okkuperte palestinske områdene. Den vil gå fra å fraråde slik handel til å gjøre den ulovlig og straffbar. 

Problemet er at loven Utenriksdepartementet foreslår, ikke godt nok svarer til folkerettens krav.

FNs høykommissær for menneskerettigheter rapporterte i februar 2026 om kraftig utvidelse av bosetninger og 1732 tilfeller av bosettervold (fra 1. november 2024 til 31. oktober 2025), mot 1400 i forrige periode. 

Israelske myndigheter «leder, deltar i eller legger til rette for» volden, ifølge høykommissæren. 84 nye utposter – rekordmange – ble opprettet i perioden.

FNs sikkerhetsråd har gjentatte ganger fastslått at bosetningene bryter folkeretten. Fjerde Genèvekonvensjon, artikkel 49, forbyr en okkupasjonsmakt å flytte egne sivile inn i okkupert område.

Etnisk rensning 

FNs nødhjelpskontor OCHA rapporterer at gjentatte bosetterangrep og adgangsrestriksjoner er blitt en hovedårsak til fordrivelse på Vestbredden. 

Bare i år er over 2500 palestinere fordrevet, og 12 lokalsamfunn var tømt per 31. august. FNs høykommissær for menneskerettigheter advarte 4. september om at den systematiske fordrivelsen og ødeleggelsen av Jenin, Tulkarm og Nur Shams – med over 33 000 fordrevne – kan utgjøre tvangsforflytning som forbrytelse mot menneskeheten og etnisk rensing.

FNs uavhengige granskningskommisjon og 14 uavhengige FN-eksperter karakteriserer fordrivelsen fra store deler av Vestbredden som etnisk rensing. Kommisjonen knytter økende bosettervold direkte til landovertakelse, tvangsfordrivelse og etnisk rensing.

UDs forslag til lovforbud

Også Den internasjonale domstolen (ICJ) fastslo i 2004 og 2024 at israelske bosetninger bryter folkeretten. Alle stater må skille mellom Israel og de okkuperte områdene, sier domstolen.

Det betyr at de må unngå økonomisk samkvem som befester den ulovlige tilstedeværelsen, og treffe tiltak som hindrer handel og investeringer som bidrar til å opprettholde den.

Formålet med Utenriksdepartementets forslag til et norsk lovforbud mot handel med bosetningene er blant annet å etterleve Norges folkerettslige plikt til å skille mellom Israel og de okkuperte områdene og til å hindre handel som opprettholder den ulovlige situasjonen.

Loven skal gjøre det ulovlig å importere varer fra bosetningene og eksportere varer dit. Det skal også bli forbudt å kjøpe fast eiendom i bosetningene, yte enkelte tjenester knyttet til bygging og eiendom og investere i virksomheter som både har hovedsete og produksjon der. 

Humanitær virksomhet og legitime palestinske aktiviteter skal unntas. Brudd på forbudene skal kunne straffes.

Mange høringsuttalelser, herunder mitt eget, peker på begrensningene i UDs forslag til forbud. Det går ikke så langt som Norges folkerettslige forpliktelser tilsier. Det springende punktet er: Hvor langt må forbudet gå for faktisk å kunne motvirke og hindre norsk økonomisk støtte til bosettingssystemet?

Lovforslagets begresninger

I høringsnotatet forklarer UD at loven skal hindre norske aktører i å bidra til å opprettholde de ulovlige bosetningene. 

I realiteten rammer den bare enkelte former for økonomisk aktivitet knyttet til bosetningene. Andre forbindelser som kan bidra til å opprettholde dem, faller utenfor lovforslaget.

UD har ikke foreslått et generelt forbud mot all næringsvirksomhet som «bidrar til» å opprettholde de ulovlige bosetningene, fordi departementet mener et slikt forbud ville være vanskelig å avgrense og håndheve.

Problemet er at begrensningene i lovforslaget ikke godt nok samsvarer med de plikter ICJ formulerte i sin rådgivende uttalelse 19. juli 2024. 

Etter mitt syn går UDs forslag ikke langt nok i å gjennomføre folkerettens krav. 

Lovforslaget er uttrykkelig begrenset til bestemte former for handel og enkelte tjenester, mens ICJs formulering om tredjestatenes plikter er bredere.

Domstolen krever tiltak mot handels- og investeringsforbindelser som bidrar til å opprettholde den ulovlige situasjonen. Lovforslaget lar derimot enkelte slike økonomiske forbindelser falle utenfor de foreslåtte forbudene.

Hvor langt rekker Norges plikter?

ICJs rådgivende uttalelse gjelder mer enn direkte handel med bosetningene. Domstolen sier at tredjestater som Norge skal skille mellom Israel og de palestinske områdene som har vært okkupert siden 1967. De skal treffe tiltak for å hindre handel og investeringer som bidrar til å opprettholde Israels ulovlige tilstedeværelse, og heller ikke yte hjelp eller bistand som opprettholder denne situasjonen.

Eksempelvis er ICJs utgangspunkt bredere enn «hvor er varen produsert» eller «hvor har selskapet hovedkontor». ICJs formulering er ikke begrenset til hvor selskapet har hovedkontor eller hvor produksjonen skjer. Spørsmålet er om handels- eller investeringsforbindelsen bidrar til å opprettholde den ulovlige situasjonen.

Her mener jeg UDs forslag er altfor snevert. Kjøp av eierandeler rammes av forbudet bare når selskapet både har hovedsete og produksjon i en bosetning. Et selskap med hovedsete i Tel Aviv omfattes derfor ikke, selv om det produserer i en bosetning. Det samme gjelder motsatt: Hovedsete i en bosetning er ikke nok i henhold til forslaget dersom produksjonen skjer et annet sted.

Også finansielle tjenester reiser spørsmål og må utvides. Lån, kreditt og forsikring til bygging eller kjøp av eiendom i bosetningene kan bidra direkte til å opprettholde den ulovlige situasjonen. Men lovforslaget omfatter bare enkelte tjenester, som bygge-, ingeniør- og arkitekttjenester og eiendomsmegling. Lån, kreditt og forsikring omfattes ikke av de foreslåtte forbudene.

Forbudet må rekke lenger

I september 2024 fulgte FNs generalforsamling opp ICJs uttalelse og oppfordret alle stater til å iverksette tiltak som hindrer handel og investeringer som bidrar til å opprettholde den ulovlige situasjonen.

Igjen ble det understreket at tiltakene ikke bare gjelder direkte handel med bosetningene. De må også omfatte økonomiske forbindelser og investeringer som bidrar til å opprettholde bosetningene og systemet rundt dem.

Mot denne bakgrunn mener jeg at UDs forslag er klart for snevert og må utvides. Det kan ikke være slik at finansiering av bygging og eiendom faller utenfor de foreslåtte forbudene, selv når pengene går direkte til virksomhet i bosetningene. Og investeringer bør ikke falle utenfor bare fordi selskapet har hovedkontor et annet sted, dersom det faktisk produserer i en bosetning.

Valget står ikke mellom lovforslagets snevre regler og et forbud mot alt som på en eller annen måte «bidrar til» å opprettholde de ulovlige bosetningene.