Historier fra taket i Mogadishu

- Se den hvite stranden, se bølgene som slår inn, se hvor vakkert det er!

Vi står på taket av vår midlertidige innkvartering, gjestehuset med det umiskjennelige navnet ”Hope”. Med panoramautsikt over den langstrakte og hvite stranden, flyplassen og store deler av Mogadishu står jeg sammen med Abdiaziz Maio Mohammed, lederen for Kirkens Nødhjelps partnerorganisasjon Bani’Adam.

Maio har bodd i Mogadishu siden 1952. Her oppe på taket får vi høre om en hovedstad med et yrende folkeliv, et tjuetalls kinoer, teatre og barer. Strender fulle av folk som grillet og lekte i sanden. En by som tiltrakk seg forretningsfolk og turister fra hele verden. Før alt revnet så ubunnhørlig med fallet til diktator Siad Barre i 1991.

Mogadishu er ikke bare en av verdens farligste byer i verdens mest korrupte land. Den en gang så blomstrende hovedstaden er i dag en eneste stor flyktningleir. Alle som i to tiår har måttet flykte fra bydel til bydel, fra blodbad til blodbad, har de siste månedene fått følge av stadig nye titusener av landsmenn. Som i dager og uker, og med livet som innsats, karrer seg til en overfylt, utbombet og sønderskutt by i et desperat håp om å få livsnødvendig mat, vann og medisiner. I en by så til randen full av historier om sult, krig og død. Jeg får høre mange av dem. Fra unge og gamle i de mange flyktningleirene og i de ulike bydelene.

Etter halvannen uke rundt på det sultrammede Afrikas Horn, er møtet med Mogadishu uansett voldsomt. Etter å ha jobbet i katastrofeområder som Haiti, Pakistan, Bangladesh, Libya og Gaza, kan jeg ikke la være å melde hjem om ”det mest mistrøstige jeg har sett”. Om de endeløse ruinene, om tungt bevæpnet milits som stadig setter sitt dystre preg på en maltraktert by. Om det å våkne til spredte skuddsalver i grålysningen. Om det å for første gang måtte jobbe med skuddsikker vest og hjelm. Om de overfylte leirene og sykehusene. Om den endeløse folkevandringen til en så til de grader ugjestmild by.

Men det handler også om dedikerte partnere og kolleger fra Kirkens Nødhjelp og en lang rekke andre organisasjoner som står på døgnet rundt for å hjelpe befolkningen i det landet FN mener står overfor den verste humanitære krisen i verden. Om all hjelpen som kommer fram og om de små, men viktige lyspunktene.

- Det gjelder bare å se seg om, sier Maio og slår ut med armene. al-Shabaab er ute av bybildet. Se på all trafikken. Se på deler av byen der ingen turde å bevege seg for bare en uke siden, hvor det nå er fullt av mennesker! Og med egne øyne opplever vi en befolkning som, uendelig trøtte av krig og undertrykkelse, kjemper seg tilbake til en slags hverdag. Med sine små fortausbutikker og primitive kafèer. Sivile og våpenløse som så smått begynner å ta tilbake bybildet.

- Om du kommer igjen om et par uker, lover jeg at du vil se enda større forandring. Jeg lover det, sier Maio og smiler med hele tanngarden. Det finnes håp. Selv i Mogadishu.

Arne Grieg Riisnæs, kommunikasjonsrådgiver i Kirkens Nødhjelp