– De slo oss overalt

– De slo oss overalt. Skuldrene, knærne, albuene, beina og anklene. De slo meg i hofta. Til og med i ansiktet. De slo overalt hvor de enn kunne.

Abu Lubowa har bedt om å bli møtt på en bensinstasjon i utkanten av Kampala. Der viser han vei rundt et hjørne og ned en trapp til baksiden av bygget.

Han halter, hvert et steg gjør vondt. Men de psykiske skadene plager ham enda mer.

– Jeg så en militærpatrulje nettopp, og jeg lurer jo på om det er meg de er ute etter. Det som skjedde, er traumatiserende, sier han.

Psykiske traumer etter volden

På mobilen viser han bilder av hevelsene, ett etter ett. Synlige hevelser fra mishandlingen av de militære styrkene dukker opp på skjermen.

Lubowa er fotojournalist i den uavhengige avisen Daily Monitor. De ansatte der har opplevd politirazziaer, arrestasjoner og vold en rekke ganger opp gjennom årene.

Lubowa har også tidligere blitt arrestert og utsatt for vold.

– Men jeg har aldri vært så redd som denne gangen, sier han.

Da en ung opposisjonspolitiker døde i januar, ble det lyst ut lokalvalg i distriktet like nord for Kampala for å avgjøre hvem som skulle fylle det tomme setet hans i parlamentet. Valget ble holdt på kort varsel, ble fulgt med stor interesse, og det store spørsmålet var om opposisjonen kunne klare å finne en ny vinnerkandidat.

Kom kjørende med pickup

Klokken syv om morgenen åpnet valglokalene. Abu Lubowa og rundt 15 andre journalister var sendt ut for å dekke valget. Noen intervjuet folk på gata, andre laget reportasjer med forretningsdrivende i området.

Alle forsøkte å få bilder av at de lokale kandidatene avga sin stemme i de ulike stemmelokalene.

Rundt klokken 11 kom de første meldingene om at en annen opposisjonspolitiker, den profilerte musikkmanageren og fotballagenten Geofrey Kayemba Ssolo, hadde blitt arrestert.

Kort tid etter kom en pickup lastet med maskerte soldater i full fart ned bakken mot valglokalene, hvor journalistene nå var samlet for å dekke at en av kandidatene skulle stemme.

De stanset. Et øyeblikk var det stille. Da de så reporterne med pressevester, hoppet de ned av bilen og stormet mot dem. Slagene begynte umiddelbart.

– De løp etter oss. Stokkeslag mot hjelmen min, magen ble pisket av elektriske kabler. Jeg prøvde å løpe, men det var over 20 av dem, og jeg hadde ikke sjanse.

Torturlignende metoder

De andre journalistene forsøkte å gjemme seg i lokale butikker eller i parkerte biler, men soldatene ble snart støttet av sivilkledd sikkerhetspersonell på motorsykler.

Bare noen få av reporterne kom seg unna. Lubowa ble lagt i bakken, avkledd og lagt på gulvet i en sivil Toyota HiAce. Disse minibussene er beryktet og går under kallenavnet «droner». Sikkerhetsstyrkene fjerner alle setene og bruker dem til å stue inn folk som er pågrepet.

– Det lå 13 personer på gulvet med ansiktet ned, alle var blindfoldet med egne t-skjorter. Så startet mishandlingen, sier Lubowa.

De pågrepne ble utsatt for torturlignende metoder og psykisk terror. De ble også bedt om å telle fra 1 til 13, og hvis en av dem gjorde en feil, ble de stukket med geværløpene. Uansett hva de sa eller gjorde, ble de slått.

– Mens jeg lå der i «dronen», tenkte jeg: «Skal de ta oss med til et «safe house» og torturere oss der? Kommer de til å drepe oss?» Det var forferdelig. Jeg visste ikke hva som ventet, sier han.

Går i feil retning

Lubowas erfaring er del av et mønster i Uganda, der journalister og opposisjonelle møter økende press. Landet er på papiret et demokrati. Men mange opplever et regime som beskytter sin makt med vold. Landets president Yoweri Museveni har sittet ved makten siden 1986. Avisen The Monitor ble stiftet i 1992, av blant andre Jimmy Serugo. Også han har fått føle myndighetenes vrede.

– I Uganda er man fri som journalist. Inntil man en vakker dag blir arrestert og banket opp, sier han med sarkasme.

I dag kvier han seg for å gå i detaljer om sin egen arrestasjon.

– For noen av disse menneskene vil livet aldri bli det samme, sier han.

– Var du overrasket over volden disse journalistene ble utsatt for?

– Nei. Journalister fra uavhengige medier blir ofte mishandlet på grunn av arbeidet sitt.

Serugo beskriver et land hvor demokratiet sakte, men sikkert blir snevret inn. General Muhoozi Kainerugaba, presidentens sønn, posisjonerer seg for å ta over når faren blir for gammel.

– Undertrykkelsen av opposisjonen blir stadig verre. Myndighetene gjør feil, og når dette blir påpekt, klarer de ikke å håndtere kritikken. Regimet er mer intolerant for denne kritikken.

Parlamentet fordømmer volden

I et sjeldent tilfelle av unison enighet har et samlet ugandisk parlament fordømt arrestasjonen og volden mot parlamentsmedlemmet Geofrey Kayemba Ssolo og en annen politiker. I uttalelsen skriver parlamentsmedlemmene at maskeringen av soldater er et tegn på at man vil skjule lovbrudd, og at dette må opphøre.

Ugandiske myndigheter har i en kort uttalelse sagt at volden mot journalistene som dekket valget nord for Kampala skulle vært unngått.

Men journalister som blir mishandlet kan saksøke staten. Det har de tidligere gjort, og noen ganger har søksmålene ført frem, sier advokat Masake, som er menneskerettighetsadvokat i Kampala.

– Det finnes overveldende bevis som kan vise hvilke menneskerettighetsbrudd disse journalistene ble utsatt for av myndighetenes sikkerhetsstyrker. Jeg tror at de vil vinne frem i en rettssal, men er redd de bare vil bli tilkjent små erstatningsbeløp.

– Men vi håper at de får solid oppreisning, medisinsk hjelp og erstatning for lidelsene, slik at det sendes et tydelig signal om at dette ikke hører hjemme i et fritt samfunn, sier han.

Likevel er det mange ugandiske journalister som ikke går rettens vei når rettighetene deres brytes. Dette skyldes delvis at rettssystemet er tungrodd og tidkrevende, og at det ofte kommer trusler om hevnaksjoner mot dem som anmelder overgriperne.

– I valgperioder blir journalister ofte utsatt for hevnaksjoner på grunn av det de rapporterer, eller forhindret i å få tilgang til viktig informasjon. Foran det kommende valget i 2026 forventer vi dessverre økt press mot journalister fra myndighetene. Selv om opposisjonen trolig vil få større handlingsrom til å drive valgkamp, vil vi sannsynligvis se en økning i tilfeller av brutalitet og vilkårlige arrestasjoner med begrunnelse i påståtte brudd på kampanjereglene, sier Masake.

Norsk UD: – Vi er dypt bekymret

Norge ga 437 millioner kroner i bistand til Uganda i 2023.

Statssekretær i Utenriksdepartementet, Andreas Kravik, sier nå at han er dypt bekymret over rapportene om alvorlig vold mot journalister under suppleringsvalget i Kawempe North.

– Dette er nedverdigende behandling og fysiske overgrep utført av sikkerhetsstyrker. Pressefrihet og beskyttelse av journalister er avgjørende for demokratiske prosesser. Norge opprettholder en god og regelmessig dialog med ugandiske journalister og menneskerettighetsforkjempere, noe som gjør oss i stand til å holde oss oppdatert på utviklingen i det sivile rom og være lydhøre for deres kontekst. Dette engasjementet er særlig viktig i tiden frem mot valget i 2026, sier Kravik.

Nøler med å kutte i bistand

Kravik sier regjeringen diskuterer menneskerettigheter jevnlig med ugandiske myndigheter, både i bilaterale møter og i FNs menneskerettighetsråd. Norge har oppfordret Uganda til å iverksette konkrete tiltak for å beskytte ytringsfriheten og sikre at journalister og media kan operere fritt og uavhengig uten å frykte represalier.

– Når det gjelder kutt i bistand, er Norge generelt tilbakeholdne med å bruke det som pressmiddel, ettersom det kan forverre situasjonen for dem man ønsker å støtte. Norsk bistand bidrar blant annet til matsikkerhet, jenters utdanning, kvinners rettigheter og deltakelse i freds- og sikkerhetsinnsats, energitilgang for utsatte grupper og ivaretakelse av flyktninger og deres vertsamfunn.

– Å stoppe slike innsatser ville i praksis rammet sårbare grupper. Når det er sagt, vurderer Norge kontinuerlig innretningen av bistanden til Uganda og om det er behov for justeringer, sier Kravik.

Han understreker at norsk bistand til Uganda i hovedsak kanaliseres gjennom sivilt samfunn og internasjonale organisasjoner, ikke ved direkte samarbeid med ugandiske myndigheter. Ikke minst er innsatsen for å styrke sivilt samfunn viktig for å fremme demokrati og menneskerettigheter.

Lever i frykt

Mens Abu Lubowa og de andre journalistene lå avkledd i minibussen, uten å vite hva som ventet dem, spredte rapportene om volden og pågripelsene seg i sosiale medier. Presset på militæret vokste raskt.

Etter noen timer med mishandling i minibussen, ble Abu Lubowa og de andre journalistene sluppet av ved en tilfeldig politistasjon. Der ble de behandlet som ofre, ikke som lovbrytere. Men alle var hardt skadet og måtte rett til sykehus. For flere av dem tok rehabiliteringen flere uker. 

Fotojournalist Abu Lubowa må først få behandlet fysiske skader og traumer før han kan begynne å jobbe igjen. Men allerede i januar neste år er det presidentvalg i Uganda. Frykten for å bli mishandlet på nytt plager ham.

– Jeg er ikke den samme personen som før. Folk forventer å se en sterk Abu som tåler alt. Og jeg kommer til å bli bra igjen – når det har gått litt tid. Men jeg går stadig og lurer på hva som skjer hvis de samme folkene kommer etter meg igjen.