– Det er uforsvarlig å få barn

– Noe sånt?

Judy Chemitei (21) holder frem smarttelefonen for frisøren Joan Mutheu (26) og scroller gjennom hårfrisyrebilder på Instagram. Både Judy og Joan har secondhandjeans, ring i venstre nesebor og deler interessen for mote. Men begge har også et sterkt samfunnsengasjement. Spesielt engasjerer de seg unge kvinners rettigheter, i et land der høye fødselstall har gitt landet en svært ung befolkning.

Gjennomsnittsalderen i Kenya er bare 20 år. Tallene varierer, men ifølge en rapport fra British Council, som baserer seg på tall fra Norads søsterorganisasjon i Storbritannia – DFID, er 70 prosent av Kenyas 56 millioner innbyggere under 30 år.

Judy og Joan bor på hver sin side av Nairobi. De har avtalt å møtes i bydelen Githurai hvor Joan bor med datteren og driver en frisørsalong. Judy skal sjekke ut et nytt utested i sentrum sammen med søsteren og noen venner, og vil være fin på håret.

– Jeg elsker å teste ut nye stiler, sier Judy.

Solen står lavt. Hver gang et vindpust løfter den tynne gardinen til siden, trenger et varmt lys inn i den lille salongen, som ligger i et lite skur med blikktak. Judy setter seg på en plaststol foran et speil, mens Joan legger et håndkle over skuldrene hennes og tar frem en kam. Utenfor spiller en høylytt gjeng ungdommer fotball. Kveldslyset kaster lange skygger på den støvete banen.

Lite vitner om at Kenya nettopp har gjennomført sitt aller første fredelige demokratiske valg uten tegn til vold eller opptøyer siden uavhengigheten. Det omstridte valget i 2007 står igjen som et av de verste i landets historie. Da ble over 1100 mennesker drept og mellom 300 000 og 650 000 internt fordrevet i opptøyene som fulgte. Også i 2017 ble valget etterfulgt av en voldsbølge.

Utvikling i landet

21 år gamle Judy er helt i sluttfasen av jusstudiet ved Mount Kenya-universitetet i Nairobi. I likhet med store deler av Kenyas unge befolkning stemte heller ikke hun under fjorårets presidentvalg. Valgdeltagelsen sist høst var lavere enn ved de to foregående valgene, og oppslutningen var særlig lav blant unge voksne, til tross for at aldersgruppen 18-23 har økt kraftig i samme periode. Mistillit til det politiske systemet, høy arbeidsledighet, utbredt fattigdom og korrupsjon er blant årsakene til at mange unge velger å avstå fra å stemme.

– Jeg vet at det er min rett – og kanskje også min plikt som jusstudent – men jeg har mistet troen på våre ledere. Etter det jeg kan se, skjer det ingen fremskritt. Det eneste som endrer seg, er navnet på partiene, sier Judy oppgitt.

– Men jeg er veldig imponert over oss kenyanere som denne gang klarte å gjennomføre et fredelig valg. Det føltes samlende, og jeg tror vi har lært fra forrige valg. På den måten har vi kanskje utviklet oss litt som land likevel. For utvikling handler ikke bare om bygninger, industri og infrastruktur. Det handler også om folks sikkerhet, om trygghet.

På tide å snakke åpent om misbruk

Judys motivasjon for valg av yrkesretning bunner i egne erfaringer og spesielt i et ønske om å hjelpe barn som blir utsatt for trakassering og seksuelle overgrep – og straffeforfølge overgriperne.

– Det skjærer i hjertet hver gang jeg ser at de skyldige ikke blir straffet. Mange barn i Kenya blir utsatt for seksuelle overgrep, bak lukkede dører. Selv om foreldrene er klar over hva som skjer, blir det sjeldent anmeldt fordi det er så skambelagt, spesielt om det er en nær slektning.

En undersøkelse gjennomført av det kenyanske departementet for arbeid og sosial beskyttelse fant i 2019 at nær halvparten av unge voksne mellom 18 og 24 år har opplevd fysisk, følelsesmessig eller seksuell vold som barn. Om lag én av seks unge kvinner er blitt utsatt for seksuelle overgrep i barndommen, de fleste av noen som står dem nær. Av disse har under halvparten sagt ifra om det til noen og kun elleve prosent har oppsøkt profesjonell hjelp.

Selv forteller Judy at hun ble utsatt for overgrep av tre nære venner av familien som femåring.

– Det er noe jeg aldri glemmer. Jeg fortalte det til foreldrene mine, men de gjorde ikke noe med det, sannsynligvis på grunn av skam. Det eneste de sa, var at vi ikke skulle være ute alene lenger. Når jeg blir ferdig utdannet, vil jeg opprette en organisasjon, et trygt sted hvor barn kan komme og få profesjonell hjelp.

I senere år har den kenyanske regjeringen utviklet og vedtatt en rekke lover for å beskytte barn. Mange er likevel ikke klar over at slike overgrep er straffbart.

– Det er på tide at vi snakker åpent om misbruk. Overgripere bruker ikke beskyttelse fordi de vet at barna ikke kan bli gravide. Men på den måten blir barn smittet med blant annet hiv, for ikke å snakke om de traumatiske og grusomme opplevelsene. Jeg vet at jeg ikke er alene med mine erfaringer. Jeg klarte ikke å hjelpe meg selv, men kanskje jeg kan hjelpe andre.

–Vi blir ikke tatt på alvor

En som allerede er aktivt i gang med et slikt arbeid, er frisøren Joan Mutheu. Trygg og selvsikker, og med en smittsom latter, er hun en av frontfigurene i The Link Empowerment Initiative Githurai, en lokal organisasjon som formidler kunnskap om reproduktiv helse og unges rettigheter.

– Vi oppsøker unge jenter og tenåringer for å informere dem om seksualitet og sykdommer i håp om å senke antallet graviditeter blant tenåringer, sier Joan.

Organisasjonen hennes arrangerer fotball- og volleyballturneringer i helgene fordi slike arrangementer ofte tiltrekker seg mange nysgjerrige tilskuere. I pausen kommer de ut og snakker med de oppmøtte om preventiv helse og seksuell adferd.

– Vi hjelper også jenter som har små babyer til å fortsette på skolen, og viser dem at det finnes et liv også etter å ha fått barn, forteller Joan.

Bare i januar og februar i fjor rapporterte Kenyas helsedepartement om 45 724 graviditeter blant jenter i alderen 10 til 19 år. Det utgjør i gjennomsnitt 125 graviditeter om dagen. Ifølge det engelskspråklige nettstedet Devex skyldes det høye antallet barne- og ungdomsgraviditeter i stor grad mangel på seksualundervisning i skolen.

Seksualundervisning har vært et stridstema i flere år, og i 2013 forpliktet regjeringen seg til å skalere opp denne typen utdanning. Men det skjedde aldri. Noe av grunnen skyldes den katolske kirken, som står sterkt i landet.

Det er ikke lett å være ung i Kenya, forteller Joan.

– Vi blir ikke tatt på alvor. Det er veldig tydelig når vi snakker med eldre menn. Det er nesten umulig å snakke dem til fornuft, og mange tillater ikke konene sine å snakke med oss om våre tilbud, kun fordi vi er unge. De har ikke tillitt til oss. Dessuten er de mistenksomme fordi det vi tilbyr er gratis, inkludert hiv-tester og scanning for brystkreft. Det er veldig tidkrevende å forsøke å endre holdningene til de eldre. Vi unge ser ting med et annet blikk enn voksne.

Første og siste gang

I motsetning til Judy var Joan veldig aktiv under valget og jobbet selv med valgkampen. Hun understreker at det ikke er enkelt å jobbe med politisk arbeid i Kenya.

– Mange velgere lar seg friste av bestikkelser og gaver som politiske kandidater deler ut under valgkampen i bytte mot stemmer. Derfor er det mange som stemmer på feil kandidat langsiktig, kun basert på hvem som har gitt dem mest. Folk her mistenker at dersom en politisk kandidat er fattig og ikke tilbyr pengegaver i valgkampen, er deres eneste motivasjon for å stille til valg å stjele mest mulig penger fra statskassa så snart de kommer til makten, sier Joan.

Kjøp av stemmer har lenge vært et problem i Kenya. En studie gjennomført av Center for the Study og Democratic Citizenship ved McGill-universitetet fant at Kenya de to siste tiårene har vært vitne til det høyeste antallet kjøp av stemmer i Afrika sør for Sahara. I forkant av høstens valg uttalte også innenriksministeren at kenyanske banker holdt på å gå tomme for små sedler fordi politikere bestikker folk for å få stemmer.

I arbeidet med valgkampen skjønte Joan raskt at politisk arbeid ikke var noe for henne.

– Det var tøft. Vi jobbet og reiste hele dagen og var ikke hjemme før i ti-tiden på kvelden. I hele denne perioden så aldri datteren min meg fordi hun allerede hadde lagt seg da jeg kom hjem. Jeg var konstant bekymret for hva andre tenkte om meg, og hvordan jeg kunne overtale dem til å stemme på meg. Dette var første og siste gang jeg jobbet med politisk valgkamp. Jeg fikk mange trusler. Folk som ringte og truet meg med at det ville få alvorlige konsekvenser for meg dersom jeg sa eller gjorde visse ting, forteller hun.

– Politikk er mest av alt dialog i hverdagen

En annen ung politiker som jobbet hardt under samme valgkamp, men for et annet politisk parti, er jevnaldrende Veronica Mukami. Dette var også Veronicas første valgkamp. Men i motsetning til Joan var fjorårets valg trolig bare starten på en lang politisk karriere for henne. Motgangen og nederlaget inspirerte Veronica til å jobbe hardere mot neste valg, i 2027.

Veronica fullførte studiene i statsvitenskap i 2019 og ble medlem av det kommunistiske partiet i Kenya i 2018. I år stilte hun for første gang til valg for partiet sitt.

– Jeg tror vi er på rett vei, sier Veronica ettertenksomt.

– Men folket må forstå at det er de selv som må skape de nødvendige endringene i samfunnet. Jeg tror det at William Ruto (den nyvalgte presidenten, red.anm.) ikke er fra en velkjent politisk familie, sender et viktig budskap om at alle er velkomne i politikken og at alle nå kan bli president i Kenya. Selv stilte jeg til parlamentsvalget på vegne av kommunistene. Dessverre holdt det ikke denne gang, men vi prøver hardere neste gang og kommer sterkere tilbake. Målet er å bli blant topp tre.

– Kapitalismen i afrikanske land har vært en eneste stor fiasko, sier Veronica.

Hun tror sosialismen kommer til å sørge for å gi det afrikanske kontinentet en lysere fremtid.

– Det er stor arbeidsledighet her i landet og både landbruket og helsevesenet vårt er i en krise. Det er systemet som er problemet. Vi må bort fra kapitalismen og bevege oss mot sosialisme.

Veronica ble interessert i politikk på universitetet for om lag fem år siden. Da hun leste om Lenin, Marx og Engels, ble hun fascinert av deres kritiske samfunnsanalyser. Jo mer hun leste, desto mer overbevist ble hun om at sosialisme er den sikreste veien for Afrikas frigjøring. Allerede den gang bestemte hun seg for å vie livet sitt til politisk arbeid.

– Politikk er ikke bare valgkamp. Politikk er mest av alt dialog i hverdagen.

– Trussel for demokratiet

– I Afrika er vi veldig rike på ressurser og arbeidskraft, men likevel er vi veldig fattige. Kun en svært liten prosentandel eier jorden i Kenya. Vi har vært for opptatte av eierskap av land og gitt for lite av oppmerksomhet til bruken av jorden. Vi må frigi de store landområdene fra investorene og gi dem til bøndene som faktisk kan dyrke jorden, slik at det kommer felleskapet til gode.

En av de største utfordringene i Kenya, ifølge Veronica, er at lønningene for vanlige folk er altfor lave og arbeidsledigheten for høy.

– Vi har kunnskapen og ferdighetene, er godt utdannet, men likevel har vi ingen jobber å gå til. Vi lever fra en dag til den neste. Dersom den nye regjeringen ikke håndterer arbeidsledigheten, vil det fort kunne føre til store protester og uroligheter.

Hun peker på det hun omtaler som kommersialiseringen av politikken, og sier det er en trussel for demokratiet.

– Derfor valgte jeg å ikke dele ut pengegaver under valgkampen, selv om den formen for bestikkelser er veldig vanlig i stemmesankingen her. Det eneste jeg brukte penger på, var markedsføring, kommunikasjon og transport. Jeg har et veldig langsiktig perspektiv. Sosiale endringer er en langvarig prosess og det er mulig jeg selv ikke får sett fruktene av kommunismen som vi sår, forteller hun.

Ekstra utfordrende å være kvinne

Veronica mener politikken i Kenya er veldig mannsdominert.

– På møter er jeg ofte den eneste kvinnen og det kan være utfordrende. En måte å løse dette på som kvinne, er å være mer kunnskapsrik, mer produktiv og bedre forberedt enn alle andre. Men ofte lar jeg mennene skinne fordi det er en kamp jeg ikke kan vinne, sier hun og kommenterer at hun har hørt at Norge «også har et kommunistparti som gjør det ganske bra».

Veronica tror det er villet politikk å ikke inkludere unge mer i politikken.

– De som styrer, vil ikke at vi unge skal bli klar over vårt potensial.

Med en raskt voksende befolkning har 26-åringen bestemt seg for å ikke få barn.

– Det er uforsvarlig å få barn i denne økonomien. Hver gang en ny kjæreste ønsker seg barn, gjør jeg det slutt. Foreldrene mine forstår ikke hvor sikker jeg er i min sak, men de kommer nok til å skjønne det i fremtiden. Selv om jeg hadde fått én million amerikanske dollar, ville jeg ikke fått barn. Jeg vil forbli Veronica og dø som Veronica. Uten etterfølgere.

Party animal

Tilbake i frisørsalongen takker Judy for hårklippen og betaler med smarttelefonen. I de siste solstrålene tar hun og Joan noen selfier sammen, før Joan låser døren med en hengelås.

Judy tar bussen mot sentrum av den kenyanske hovedstaden. Det er blitt kjøligere i luften når hun møter søsteren og vennene utenfor forretningsbygget Mirage Towers i en av de mer moderne områdene av byen. Det ligner et alminnelig stengt kontorbygg, men hovedinngangen er åpen og på andre siden av den mørklagte resepsjonen lyser en heis. Så snart dørene går opp i 3. etasje, blir de møtt av grelle neonlys i blått og lilla. De passerer den strenge dørvakta og baren til høyre og dansegulvet til venstre.

Musikken dundrer utover lokalet med utsikt over bydelen Westlands. Stemningen er god, og lokalet fullt av feststemte folk. De finner en ledig sofa og bestiller hver sin drink, og en vannpipe på deling. Judy har spart opp pengene hun tjente fra en jobb som statist i en tv-serie sist uke for å ha råd til å dra på byen i kveld – hennes siste utekveld før eksamenstiden. Hun låner de lysende brillene til servitøren og tar noen selfier i røyken fra vannpipen som søsteren blåser mot henne.

– Jeg er et party animal. Jeg elsker å teste ut nye utesteder, sier hun, mens hun kaster flettene over skulderen og forsvinner ut på dansegulvet.