116 hjelpearbeidere drept på jobb i fjor

– Jeg kjente maskingeværet i ryggen, og gikk mot kontoret der pengene lå.

Lindis Hurum forteller om da ti tungt bevæpnede menn tok seg inn på Leger uten grensers base i byen Bangassou i Den sentralafrikanske republikk. Det var rett etter midnatt 21. november i fjor at den erfarne nødhjelpsarbeideren ble vekket av menn med både maskingevær og macheter.

Sannsynligvis reddet hun livet fordi det fortsatt var penger i safen.

– De visste vel at vi betalte lønninger til de ansatte ved sykehuset. Om vi ikke hadde hatt penger, hadde jeg nok ikke sittet her i dag.

Etter at mennene hadde tilranet seg en «stor pengesum» ble Hurum og en av hennes internasjonalt ansatte kolleger truet inn i en bil – og kidnappet. Da bilene stoppet etter noen kilometer på en humpete vei, trodde Lindis Hurum alt var over.

– Det var jo ingen god grunn til at de skulle ta oss med på kjøretur. Da de stoppet trodde jeg de skulle drepe oss. Jeg bare håpet de ikke skulle voldta meg først.

Det vanskelige valget

Men de ti maskerte mennene lot hjelpearbeiderne returnere til basen og stakk med lønningsposen til nær 400 ansatte ved det lokale sykehuset. Tilbake i leiren stod feltkoordinatoren og seks vettskremte hjelpearbeidere. Neste morgen skulle Lindis Hurum ta et av de vanskeligste valgene hun noensinne hadde tatt.

– Jeg sov ingenting den natten, var mye på telefon med hovedkontoret. Hver gang jeg sa «vi må stenge» gråt jeg. Vi har bare to ting på prioriteringslista når vi er på oppdrag: Å redde pasientenes liv, og ivareta sikkerheten til teamet. Det endte med at vi evakuerte, hele teamet inkludert lokalt medisinsk personell vi hadde rekruttert i Bangui. Jeg var ute av Bangassou femten timer etter at jeg kjente dét maskingeværet i ryggen.

Lindis Hurum sier at å stenge MSFs operasjon ved det lokale sykehuset og evakuere 58 hjelpearbeidere fra byen på grensa mot DR Kongo var tungt.

– Jeg ble konfrontert med et av kjernedilemmaene i vårt arbeid: å bli for å redde andres liv, eller dra for å redde vårt eget. Etter det brutale angrepet ble det tydelig at Bangassou var for farlig, at det ikke lenger var forsvarlig å jobbe der. Samtidig må det også ha en konsekvens at de ikke respekterer vårt arbeid: vi måtte tydeliggjøre at hjelpearbeidere ikke skal være et mål.

Dyster statistikk

I 2017 var det gjennomsnittlig tre angrep i måneden mot Leger Uten Grenser bare i Den Sentralafrikanske republikk. Det betyr nesten 40 hendelser på ett år. Også andre organisasjoner melder om lignende tall og for to uker siden ble seks bistandsarbeidere drept på jobb i det konfliktherjede landet. Samme uke ble også tre hjelpearbeidere drept og minst tre skadet nordøst i Nigeria. De to angrepene bidro til en svært dyster statistikk:

For bare så langt i år er 23 hjelpearbeidere drept på jobb.

• Les også: Nigerias røde soner

Ifølge Aid Worker Security Database var 22 av disse lokalt ansatte i Syria, Nigeria, Sør-Sudan, Den sentralafrikanske republikk, Kenya, DR Kongo, Libya og Afghanistan. Databasen som jevnlig oppdateres med voldelige hendelser i bistanden kan fortelle at 116 hjelpearbeidere – de aller fleste lokalt ansatte – ble drept i 2017. I tillegg ble 40 skadet og 43 kidnappet.

Lindis Hurum mener statistikken er viktig å ta med seg når hjelpeorganisasjoner skal planlegge humanitære operasjoner i svært krevende omgivelser. Men:

– Det eneste jeg med sikkerhet kan lese av disse tallene er at det er farligere å være hjelpearbeider der det er krig og konflikt. Men det er også farligere å være frisør i Den sentralafrikanske republikk enn det for eksempel er i Malawi.

Ingen eksakt vitenskap

Hurum poengterer at risikoanalyse og sikkerhetshåndtering er stedsspesifikk, og at tallene må analyseres utfra kontekst og hvert enkelt hendelsesforløp.

– Situasjonen er svært forskjellig i Syria og Den sentralafrikanske republikk. Da jeg var i Maiduguri i nordøstre Nigeria i fjor var det for eksempel slik at vi ikke beveget oss utenfor basen og sykehuset. Vi gikk ikke en gang i butikken, fordi den største trusselen er selvmordsangrep på markeder og der vanlige folk oppholder seg. Slik er det ikke i Den sentralafrikanske republikk, der er det andre utfordringer.

Hurum sier at hjelpeorganisasjoner har et stort ansvar, men at hver enkelt hjelpearbeider også må gjøre egne vurderinger før de reiser ut i felt. Hun understreker at sikkerhetsanalyse ikke er en eksakt vitenskap, men en krevende kontinuerlig prosess basert på kunnskap, intuisjon og erfaring.

– Humanitære hjelpeorganisasjoner må være villige til å ta risiko om vi skal hjelpe mennesker som lever i en konfliktsone, hvis ikke blir sårbare sivile overlatt til seg selv. Noen vil kanskje si at Leger uten grenser til tider er uansvarlige da vi som organisasjon er mer villige til å ta risiko enn mange andre, men hver og en hjelpearbeider må også ta et personlig valg om man er villig til å utsette seg for potensiell risiko. Null risiko eksisterer ikke noe sted.

Should we stay?

– Men hva gjorde at du tok avgjørelsen om å evakuere?

– Should we stay, or should we go er en daglig diskusjon når man jobber i en slik kontekst. Med angrepet ble det åpenbart at budskapet i dialogen vi hadde ført med ulike militsgrupper daglig de siste seks månedene ikke hadde nådd frem. Mitt hovedansvar som leder og Leger Uten Grensers ansvar som arbeidsgiver, er å ta vare på sikkerheten. Vurderingen var at det var overveiende sannsynlig at noen kunne bli drept om vi ble værende, og i Bangassou tror jeg kanskje vi pushet den røde linja foran oss litt for lenge. I etterpåklokskapens lys, tror jeg vi burde pakket sammen før.

• Les også: Skam, hat og frykt – en nødhjelpers dagbok

Lindis Hurum er nå hjemme i Norge og har tatt en pause for å «fordøye hendelsen». Hun sier hun vil forsøke å snu den traumatiske opplevelsen til noe konstruktivt hun kan ta med tilbake i felt. Meldingene om at ni hjelpearbeidere ble drept i løpet av en uke – tre nordøst i Nigeria og seks i Den sentralafrikanske republikk, begge steder hun nylig har vært – rippet opp i hennes egne erfaringer.

– Jeg tenkte det kunne vært meg. Det var fortvilende nyheter, og dypt tragisk for de som ble rammet. Men jeg tenker også på de dette egentlig handler om; den lokale befolkningen vi er der for å hjelpe. Konsekvensene av slike angrep er jo at de som trenger hjelp ofte blir overlatt til seg selv.

Skal tilbake i felt

Lindis Hurum var på oppdrag i Den sentralafrikanske republikk også i 2013, og forteller at sikkerhetssituasjonen har endret seg dramatisk fra den gang. Da var det to militante fraksjoner som terroriserte befolkningen, men nå er det kanskje tolv grupperinger som gjør situasjonen helt uoversiktlig – og enda farligere. Nødhjelpskoordinatoren omtaler den humanitære situasjonen som prekær.

– Du sier at man aldri har noen garanti. Å hjelpe mennesker i nød; er det fortsatt verdt det dersom også du skulle bli del av den dystre statistikken over døde hjelpearbeidere?

– Ja, det er det. Jeg tror grunnleggende på solidaritet og det å hjelpe folk ut av dyp nød ved å gi livreddende hjelp de ellers ikke ville fått. Det er prinsipielt viktig for meg, og har gitt livet mitt en tydelig retning. Jeg vil gjerne kunne fortsette med denne jobben i mange år og har overhode ikke noe dødsønske, så den strikken skal selvfølgelig ikke strekkes for langt slik at man blir blind for egen risiko.

Lindis Hurum sier hjelpearbeid er blitt mer en livsstil enn en jobb:

– Da vi måtte evakuere hadde Leger uten grenser vært ved i Bangassou i nesten seks måneder. Det var ingen andre hjelpearbeidere eller organisasjoner i området, men vi holdt ut – sammen med de som bor der – så lenge vi kunne. Som hjelpearbeider kan jeg ikke løse konflikten, men jeg kan prøve å hjelpe noen. I den verden vi lever nå, tenker jeg at det er noe av det viktigste jeg kan bidra med.

– Og du er fast bestemt på at du skal tilbake i felt?

– Jeg begynner å kjenne at jeg er i vater nå, at jeg vil reise ut igjen. Men det haster ikke og psykologen min sier at jeg skal ta det litt med ro og være tålmodig. For en gangs skyld har jeg tenkt å høre på det. Men jeg skal ut igjen. Når jeg er klar.

• Les også: Ett av seks barn lever i en konfliktsone