Morten Bøås spår et hardere Afrika-kappløp

I skogssamfunn i Vest-Afrika har det tradisjonelt vært én eller to jegere i hver landsby. De har vært både respektert og fryktet: Jegeren kan potensielt være en helt som redder lokalsamfunnet – men han har også makt til å ødelegge det. 

– Han er det vi kan kalle en «ulikevektsagent» fordi han er så uforutsigbar. De vet aldri helt hvilken vei dette kan gå. Sånn kan vi også se på en fyr som Trump, sier seniorforsker ved NUPI Morten Bøås. 

Panorama møtte ham på NUPI-konferansen tidligere denne uka, der gjennomgangstemaet var det Canadas president Mike Carney kalte «bruddet» med den regelstyrte verdensordenen, i en mye omtalt tale på World Economic Forum 20. januar i Davos. 

Vi befinner oss i en mer flytende og uforutsigbar verden der allianser endrer seg kjapt, utenrikspolitikk er mer transaksjonell, og "sterke menn" konsentrerer makt i sin egen person.

Men for store deler av verdens befolkning, spesielt i det globale sør, er dette ikke noe nytt, påpeker Bøås, som har forsket i en årrekke på fred og konflikt i Afrika.

– Ikke noe nytt

Det var også et poeng for Carney, som ble gjentatt av utenriksminister Espen Barth Eide i hans innlegg under NUPI-konferansen.

– Det var forskjell på om du bodde i Latin-Amerika eller i Norge med tanke på hvor regelstyrt verdensordenen var, uttalte Eide.

De svake landene har vært nødt til å ta det de sterke har gitt dem, og måttet forsøke navigere dette så godt de kan, sier Morten Bøås.

– For en stor del av verdens befolkning er dette gjenkjennbart, det er sånn det alltid har vært. 

Vestlige land er nå sjokkert fordi har det gått opp for oss at mye av det vi har blitt fortalt om verden etter 1945, egentlig er veldig usikkert, sier han.

– Det som har gjort at vi kan føle oss trygge og priviligerte – alt dette er nå rykket bort, og vi holder Trump ansvarlig for det. Men dette er en fortelling folk veldig mange steder i verden ikke kjenner seg igjen i.

En følelse av at verden er hovedsakelig regelstyrt og forutsigbar, har vært et privilegium forbeholdt rike land, påpeker Bøås:

– Land i Midtøsten, Sentral-Asia, Afrika har vært vant til at deres livsverden er noe som er noe som kan endre seg fra en dag til den neste.  De har mye bedre trening enn oss når det gjelder å leve i denne usikkerheten. 

Hvis vi vil forstå den verden vi er på vei inn i, kan det være lurt å se til hva forskning på blant annet Afrika har lært oss, mener han. 

– En ærligere verden

I sin tale i Davos brukte Mike Carney begrepet "verdibasert realisme", først brukt av Finlands president Alexander Stubb, for å beskrive det som nå bør styre vestlige lands tilnærming til verden.

Under NUPI-konferansen brukte Espen Barth Eide det samme begrepet, og forklarte det sånn:

–  En realisme i forståelsen av hvordan verden faktisk er. Men også verdibasert, fordi det netopp nå gir mening å ha noen prinsipper, kjøreregler og normer, og konsistent stå opp for dem.

– Hva betyr egentlig "verdibaserte realisme" i praktisk politikk? I praksis har det vist seg å bære ganske mye realpolitikk og veldig lite prinsipper, mener Bøås.

Som et eksempel trekker han frem EUs forsøk på migrasjonsavtaler med afrikanske land.

– Vi får kanskje en ærligere verden, hvor det er helt klart at det som styrer utenrikspolitikk, utenriksøkonomi og sikkerhetspolitikk er beinharde realpolitiske interesser. Jeg mener det er sånn verden egentlig har fungert i lang tid.

Plutselig fredsavtale

Mer åpenlys realpolitikk fra verden rundt vil også skape enda mer uforutsigbarhet i afrikanske land, understreker Bøås. I noen tilfeller kan det få mer eller mindre utsiltiktede positive konsekvenser, når det sammenfaller med en sterk part sine interesser. 

Trump fikk i juni 2025 i stand en overraskende fredsavtale mellom Den demokratiske republikken Kongo (DRC) og Rwanda. Avtalen hadde som mål å avslutte konflikten ved å kreve tilbaketrekking av rwandiske tropper og avvæpning av ikke-statlige væpnede grupper som M23. 

Samtidig etablerte Trump et regionalt økonomisk rammeverk som ga USA fortrinnsrett til kritiske mineraler som kobolt og koltan i bytte mot vestlige, og spesielt amerikanske, investeringer og infrastrukturutvikling.

Mens fredsavtalen har blitt en fiasko, består mineralavtalene.

– Mer realpolitikk kan åpne nye rom, med en diversifisering av allianser og økonomiske bånd. Afrikanske land med regimer som har relativt god styringsdyktighet, samtidig som de til en viss grad er opptatt av befolkningens interesser, vil kunne dra nytte av dette, mener Morten Bøås.

Mer aggressivt ressurskappløp

Men en uforutsigbar verden er også en farligere verden, og har potensialet til å sette fyr på flere konflikter i afrikanske land, mener Bøås. 

– Fra Afrikas perspektiv, kan det føre til et intensivert kappløp om Afrikas ressurser, som vi allerede ser konturene av. USA ligger etter i kappløpet om kritiske mineraler og sjeldne jordarter. Hvis disse befinner seg i svært fattige, sårbare stater og allerede er i konflikt, kan det bidra til et ytterligere konfliktpotensial. 

På samme måte mener Bøås at USA har involvert seg i Nigeria for å tilfredsstille kristen-evangelistene i Maga-bevegelsen – og for å skape et økonomisk brohode for forretninger i Vest-Afrika.

I det nye verdensordenen er det Kina, ikke USA, som av mange blir sett på som det «konserverende element«» – forutsigbart, stabilt, og med en lang tidshorisont.

– Kina er langsiktige i sin søken etter global økonomisk dominans. De har et helt annet tidsperspektiv enn den ekstremt kortsiktige transaksjonalismen til Trump. Trump er ikke dum – han er gatesmart så det holder. Men det er fortsatt på å være gatesmart og god på kort sikt, og det å være langsiktig klok.

Afrikas Trump?

Et annet aspekt av den « nye» verdensordenen, er ifølge Bøås at vi kan se flere ledere som tar etter Trump i Afrika.

Såkalte «stormenn» er ikke noe nytt i afrikanske land. Begrepet har blitt brukt i konfliktstudier i afrikanske kontekster for å beskrive mektige menn som opprettholder stor uformell makt fordi det er i folks interesse å inngå avtaler med ham. 

Det nye er enda mer trumpske varianter som Burkina Fasos fungerende president Ibrahim Traoré, mener Bøås. 

Traoré har ved hjelp av sosiale medier, influensere og massespredning av falske nyheter konsolidert makten i sin egen person, ikke ulikt Trump.

– Han representerer det samme som Trump, at makt delvis er deinstitusjonalisert fordi den er kroppsliggjort i dem. Fordi Burkina Faso er så svakt institusjonalisert, så blir dette ekstremvarianten.

Selv om Burkina Faso er et relativt fattig land, og regimet mangler kontroll over 60 prosent av territoriet, har Traoré greid å profilere seg som den nye afrikanske frigjøringslederen som tar opp kampen mot nykolonialismen og fransk innflytelse. 

– Det er billig, fordi det gjøres gjennom sosiale medier. Du trenger bare et par viktige følgere, og masseproduksjon av falske nyheter med kunstig intelligens. Det skaper resonnans i mange afrikanske land og også utenfor regionen, sier Bøås.