Folk må gå i gjennomsnitt over 35 kilometer for å hente vann i Turkana i Kenya. Regntiden kom aldri til Etiopia, avlingene feilet, og 6,2 millioner mennesker trenger nødhjelp. I Somalia er 3,7 millioner mennesker i nød og ett av seks barn alvorlig underernært. Hjelpeorganisasjonen Merlins rapporter fra det østligeAfrika forteller om en akutt situasjon.
Til sammen sju land i Øst-Afrika trues av sult. Landene som er hardest rammet av tørke og matmangel er Kenya, Etiopia, Somalia og Uganda. I tillegg er Sudan, Tanzania og Djibouti berørt.
Mangelfull landbrukspolitikk og egne myndigheters sene reaksjon for å forhindre krisen, er viktige årsaker, mener vestlige observatører.
– Giverne har sagt til myndighetene i Kenya at vi ikke kan komme år etter år for å brødfø en betydelig andel av befolkningen, sier leder for Storbritannias bistandsrepresentasjon i Kenya, Alistair Fernie til Financial Times.
Fernie stiller med andre ord det store spørsmålet: Kunne årets sultkatastrofe og tidligere år med mangel på mat ha vært forhindret? Hvorfor gjør for eksempel et land som Kenya, ett av de mest utviklede landene i Afrika sør for Sahara, seg så avhengig av matvarebistand?

Handlet for sent

– Ja, krisen kunne ha vært forhindret, sier Richard Jones, assisterende direktør for forskningsinstitusjonen ICRISAT (International Crops Research for the Semi-Arid Tropics) for det østlige og sørlige Afrika til Bistandsaktuelt.
Krisen ble nemlig varslet allerede i fjor. Likevel har importen av mat fra nabolandene kommet i gang altfor sent til å fylle behovet.
– Regjeringen har ikke handlet raskt nok. Å sikre befolkningen mat burde være en av de grunnleggende pliktene en folkevalgt regjering har. Kenyanske myndigheter burde derfor ha sørget for å ha tilstrekkelig med reserver, og sørget for at disse var strategisk plassert i de områdene som er mest utsatte for tørke. Nå brukes i stedet klimaendringene som en unnskyldning for å forklare situasjonen, mener Jones.
Kenyas 18 måneder gamle koalisjonsregjering, under ledelse av statsminister Raila Odinga, ble etablert for å få slutt på opptøyene etter valget i 2007.

Skylder på klima

Landbruksforskeren, som har bodd i Kenyas hovedstad Nairobi de siste 13 årene, forteller at årets sesong er ekstremt tørr. Men, understreker han, dette er ikke uvanlig i denne delen av Afrika.
– Noe av det som kjennetegner denne delen av Afrika, er hvordan mengden med nedbør kan variere. ICRISAT har gått gjennom nedbørsoversikten tilbake i tid. Det er ikke noe nytt eller uvanlig med dagens situasjon. Det var for eksempel like tørt også i 1962. Den store forskjellen fra da til nå, er imidlertid befolkningsveksten. Det er tre ganger så mange kenyanere som skal brødføs og sikres tilstrekkelig tilgang til vann i dag som på 1960-tallet, sier Jones.

Mulig å doble matproduksjonen

Framfor å skylde på klimaendringer mener Jones at myndighetene i Kenya skulle ha satt landets bønder i stand til å produsere mer mat.
– Med de riktige grepene ville det ikke ha vært urealistisk å doble Kenyas landbruksproduksjon, mener Jones.
Han mener blant annet at kenyanske bønder burde læres opp til å dyrke mer tørkeresistente vekster.
– I stedet har myndighetene fremmet dyrking av mais – en plante som er lite motstandsdyktig mot tørke.
Jones mener økt tilgang til kunstgjødsel også kunne ha gjort en stor forskjell for kenyanske småbønder – både i forhold til økte avlinger og fordi litt bruk av gjødsel øker plantenes evne til å ta i bruk det vannet som finnes.
– I dag er det for det meste de store, industrialiserte gårdene som produserer for eksport som har tilgang til gjødsel. Hvorfor sørger ikke myndighetene for at også småbønder får tilgang til enten organisk gjødsel eller kunstgjødsel? spør Jones.
Sist, men ikke minst, burde Kenya – i likhet med flere andre afrikanske land – ha hatt på plass irrigasjonsanlegg som kunne sikre at bønder kom seg gjennom også de tørre sesongene uten at all avlingen tørket inn.

Samstemte eksperter

Kritikken mot egne myndigheter og deres manglende evne til å hindre at en stor andel av befolkningen år etter år må brødføs i form av matvarebistand, øker nå i omfang. Jones er ikke den eneste kritiske røsten.
– Kenya har verken planer for hvordan landbruket skal tilpasses tørke eller hvordan en skal stable det på bena etter en tørkesesong, sier ekspert på matsikkerhet og leder for Rockefeller Foundations kontor i Kenya, James Nyoro til Financial Times.
Også han mener det kenyanske landbruket må moderniseres og legges om for å kunne møte framtidige tørrår. Landreformer, en overgang til storskala-landbruk og store irrigasjonssystemer er ifølge Nyoro tiltak som vil sikre at Kenyas landbruk kan makte å brødfø den stadig voksende befolkningen.
– Kenya mangler ikke ideer, strategidokumenter eller kvalifiserte folk. Det vi mangler er politisk vilje, sier Nyoro.

Mangel på langsiktig satsing

– Ja, Kenya har gjort seg for avhengig av matvarebistand, sier stedlig representant for FNs mat- og landbruksorganisasjon, FAO, i Kenya, Castro Camarada.
Også han mener at landets potensial for å øke landbruksproduksjonen er stort, og at tiltak som irrigasjon for å gjøre bønder mindre avhengig av ustabilt regn og tilgang til gjødsel kan gi langt høyere avkasting enn i dag.
– Regjeringen må være mer proaktiv slik at ikke tørkeår som de vi har opplevd de siste årene gjør folk så sårbare, sier Camarada.
Fram til opptøyene i 2007 økte imidlertid matproduksjonen i Kenya jevnt og trutt. Fordelingen i normalår mellom import og egenproduksjon var da 60-70 prosent egenproduksjon, resten import.
– Kenya hadde da lite behov for matvarebistand. Etter volden i 2007 har situasjonen blitt kraftig forverret. I år må kenyanske myndigheter øke matimporten til å dekke halvparten av forbruket, sier Camarada.
Ifølge FAO har myndighetene satt i gang noen subsidieringstiltak med gjødsel overfor småbønder. Men så uteble regnet.
Nå håper FAO-sjefen at løftet som statsminister Raila Odinga ga i fjor om å øke landbruksstøtten til åtte prosent av landets brutto nasjonalprodukt, BNP, innfris.
– Det gjenstår å se om det forblir mer enn løfter. Men dersom Kenya skal komme seg ut av fellen med matvarebistand, er det en langsiktig landbruksstrategi som må til, sier Camarada.
Odinga har på sin side måttet iverksette etterforskning av offentlige tjenestemenn etter påstander om at de har underslått nødhjelp.

Penger framfor mat

Imens fortsetter befolkningen i de hardest rammede områdene å flokke seg om firehjulstrekkerne merket med FN-logoer eller andre humanitære organisasjoners emblemer. I et område som Turkana i Kenya er 70 prosent av befolkningen nå avhengige av matvarebistand.
I et forsøk på å forhindre avhengighet prøver britiske myndigheter nå ut erfaringer med å dele ut penger framfor mat. Håpet er at pilotprosjektet, kalt Hunger Safety Net, skal føre til at folk i tillegg til å kjøpe mat også setter i gang egne inntektsgivende tiltak.

– Kenya gjør tiltak, sier president Kibaki

Den kenyanske regjeringen avviser kritikk og sier den har iverksatt en rekke tiltak for å bedre jordbruksproduksjonen i landet. President Mwai Kibaki (bildet) har tidligere vist til at myndighetene har doblet budsjettet til landbruksdepartementet, bedret rådgivningen overfor bønder, og etablert spesialstøtte til produsenter av te og kaffe, ifølge IRIN News.
Kibaki har også pekt på at myndighetene har tatt over mer enn halvparten av gjødselmarkedet, noe som har ført til billigere innkjøp for bøndene og en markant reduksjon i prisene på landbruksvarer. De har også bidratt med gratis frø til lokale jordbrukere, ifølge avisen Daily Nation.
– I tillegg har vi satt av 500 millioner shilling (2,1 millioner kroner) til å kjøpe opp kveg, for å støtte nomadiske kvegfolk i å takle tørken, sa Kibaki tidligere i høst.
Han oppfordret samtidig landets bønder til å gå fra selvforsyningsjordbruk til mer maskinell og kommersiell drift, for ytterligere å bedre mattilgangen i landet. Presidenten skyldte på langvarig tørke, høye drivstoffpriser og finanskrisen for matsituasjonen kenyanerne nå opplever. 

Etiopias president: – Vesten blåser opp tall

«Fattigdommens lorder» er en av karakteristikkene som Etiopias president Meles Zenawi har brukt på bistandsbransjen.
Ifølge Meles Zenawi er ikke giverne ordentlig interessert i å få slutt på sulten i Etiopia.
– I løpet av de siste 18 årene har vi aldri fått mer enn 60 prosent av det vi har bedt om, sa han nylig i en tale til de etiopiske parlamentsmedlemmene.
I den ekstraordinære parlamentsforsamlingen advarte presidenten mot aktørene tilknyttet matvarebistanden, som han mener blåser opp tallene over antall sultofre for å fremme egne ideologiske, økonomiske og politiske interesser.

FAO: Produksjonen må økes med 70 prosent innen 2050

I 2050 antas jordas befolkning å utgjøre 9,1 milliarder mennesker, mot dagens 6,8 milliarder. For å brødfø denne befolkningen mener FNs mat- og landbruksorganisasjon at det årlig må brukes 83 milliarder dollar for landbruksutvikling i Sør. Det er 50 prosent mer enn dagens nivå.
For mens befolkningsveksten de neste 41 årene vil øke med 34 prosent, mener FN at verdens matvareproduksjon må øke med hele 70 prosent. Da er ikke en eventuell produksjonsøkning knyttet til biodrivstoff regnet med. Nesten hele denne veksten må skje i utviklingsland.
FNs anslag på 83 milliarder dollar inkluderer ikke investeringer knyttet til infrastruktur, irrigasjonsprosjekter og tilgang til elektrisitet. Ifølge FN bør de offentlige bistandsmidlene brukes til:
• Landbruksforskning og videreutvikling av landbruket.
• Bygge opp og styrke landbruksinstitusjoner, infrastruktur og irrigasjonssystemer.
• Investeringer som kan bidra til å redusere sult og underernæring, som støtte til utdanning – særlig for kvinner, vann- og sanitær og helsetjenester.

Fortsatt dyre matvarer

Klimaendringer, befolkningsvekst, en stadig voksende middelklasse, etterspørsel etter biodrivstoff og spekulanter som kjøper opp råvarer er alle faktorer som påvirker dagens matvaresituasjon.
De siste seks årene har forbrukerne opplevd at prisene på basisvarer som hvete og ris er blitt tredoblet. Forskningsinstituttet International Food Policy Researh Institute (IFPRI) tror at kornprisene vil fortsette å stige med 30 til 50 prosent innen 2050.
I samme periode anslår IFPRI at kjøttprisene vil øke med ytterligere 20-30 prosent

– Må få beskyttelsestiltak for å sikre mat

– For å brødfø verdens befolkning må landbrukspolitikken i utviklingsland legges om, sier seniorrådgiver i Utviklingsfondet, Aksel Nærstad.

Han mener at å satse på et industrielt monolandbruk ikke er bærekraftig.
– I stedet bør en skape et landbruk som er variert, som kan klare seg uten innsatsvarer som kunstgjødsel – kort sagt: en bærekraftig landbruksutvikling, mener Nærstad (bildet) som nylig deltok på FN-møtet om matsikkerhet i Roma.

Endrede handelsregler

Utviklingsfondet mener dessuten at frihandelskravet til Verdenshandelsorganisasjon, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) fra 1980-tallet, må fjernes.
– Landene må selv få bestemme om de vil ha beskyttelsestiltak slik at de kan sikre mat til egen befolkning. Derfor må det også bli endringer i internasjonale handelsregler slik at de støtter produksjon til egen befolkning, mener Nærstad.

Mer penger

Siste ingrediens i Utviklingsfondets oppskrift for ny landbruksutvikling er ifølge Nærstad mer penger til landbruksutvikling i Sør – både fra bistandsgivere og at utviklingslandene selv bruker en større del av statsbudsjettet til landbruk.
– I 2003 erklærte landene i Den afrikanske unionen, AU, at de lovet å øke andelen av statsbudsjettet som skulle gå til landbruk til ti prosent. Bare et fåtall land har klart dette målet, sier Nærstad.
Han viser også til at den internasjonale bistanden til landbruk har sunket. I 1980 utgjorde bistand til landbruk 17 prosent av offentlig bistand (ODA). I dag ligger internasjonal bistand på om lag fire prosent – den samme utviklingen gjelder for Norge.

Mål om ti prosent

FNs High Level Task Force anbefalte i april i år at alle industriland burde øke satsingen på landbruksutvikling til ti prosent av bistandsbudsjettet innen fem år.
FNs mat- og landbruksorganisasjon, FAO, har denne høsten flere toppmøter hvor de setter søkelys på verdens matsikkerhet. Samtidig forsøker FAO å få fortgang i giverlandenes krav om å reformere FAO for å få en mer effektiv og slagkraftig FN-organisasjon.